Norges styrende politiske elite viser godvilje ved å snakke om tidligere tiders politiske prosesser, mener forfatteren Sercan Leylek i sin anmeldelse av tv-serien "Da vi styrte landet".

Da «de» styrte landet

Hvor mange land finnes det egentlig, der man kunne samle tidligere ledere ved et spisebord og la dem diskutere fortidens viktige saker?

Dette er nok aller første gang jeg skriver en anmeldelse av en tv-serie. Jeg funderte over inntrykkene jeg fikk fra “Da vi styrte landet” i flere dager før jeg satte meg ned foran datamaskinen og fant ut at jeg ville skrive om serien.

“Da vi styrte landet” er en ny NRK-produksjon som har samlet seks norske statsministre ved et spisebord, der hver episode fokuserer på en enkelt norsk statsministers regjeringsperiode, i kronologisk rekkefølge fra og med året 1981. Programmet burde ha nostalgisk verdi for eldre tilskuere og dokumentarisk verdi for yngre generasjoner, men jeg tror det vil gjøre aller størst inntrykk på de som har kommet til Norge som voksen.

Vi har fått en viss forståelse for det som har skjedd i nyere norsk historie fra skolebøkene vi brukte i norskundervisningen, norske filmer vi har sett, og samtaler med kolleger, men det er fortsatt ikke lett å sette seg inn i det som har skjedd i Norge før vi kom hit. Noen av oss opplevde den dagen Alexander Rybak vant Eurovision-konkurransen, og noen av oss ble vitne til 22. juli 2011. Utgangspunktet varierer, enten vi kom hit i 2009, 2014, 1992, eller 1986.

Uansett hvilket år vi slo oss ned i Norge har vi kjennskap til høydepunktene siden den gang, men hvor mye vet vi om det som skjedde tidligere? Til dette bruk er “Da vi styrte landet” en av de mest tilfredsstillende produksjonene jeg har kommet over. Hvert eneste minutt får jeg innblikk i enda et kritisk punkt i de siste 36 årene av norsk historie. Og mine mentorer er ikke mindre enn de norske statsministrene, som har hatt landets mest ansvarsfulle stilling i hver regjeringsperiode. Hva kunne vel være bedre for integreringen?

Hver eneste av seriens episoder hjelper meg et skritt videre på veien til å bli en del av dette landet, og hullene i min forståelse av fortiden blir fylt med innhold. Takk for det.

Unikt for Norge og deler av Europa
Kort tid etter at jeg hadde sett første episode ble jeg flere idéer rikere. Programmet var bra, og gode ting burde gjentas på forskjellige måter for å gjøre livet enda bedre. Jeg kom raskt på idéen om at det samme formatet burde kunne brukes i Tyrkia også. Men hvor mange tidligere tyrkiske statsministre kunne man ha samlet? Hvilken tv-kanal ville like denne idéen? Med hvilke tyrkiske produsentvenner kunne jeg diskutere formatet?

Like raskt som alle disse spørsmålene dukket opp i tankene mine ble jeg oppmerksom på utfordringene et slikt prosjekt ville ha møtt på. Davutoglu, den tidligere statsministeren i Erdogans parti, er så godt som utestengt av media. Han forsvant fra offentligheten etter at han ble tvunget til å gå av, og vi vet fortsatt ikke hvorfor dette skjedde. Erdogan, en annen tidligere statsminister, har ikke vært på tv sammen med andre politikere på 15 år. Han foretrekker å være alene i tv-studio. TRT, som er Tyrkias svar på NRK, ville aldri la en tidligere statsminister diskutere fortiden, og de andre tv-kanalene er kontrollert av en viss person. Inspirasjonen jeg fikk fra NRK forsvant ganske raskt.

Hvor mange land finnes det egentlig, der man kunne samle tidligere ledere ved et spisebord og la dem diskutere fortidens viktige saker? Formatet kunne sikkert ha fungert i USA, helt til 20. januar 2017. Men nå er det nok for sent. Hva med Italia? Neppe. Storbritannia er fortsatt en god kandidat. I Nord-Korea ville man definitivt ha satt fokus på samme leder i alle de seks episodene av programmet.

Det dette tankeeksperimentet viser er hvordan et tv-program kan reflektere et lands egenart, og i tillegg være en slags lakmustest for et samfunns politiske toleranse. “Da vi styrte landet” ønsker oss velkommen til et bord der vi får møte en konservativ krigsmotstander av en prest, en lege som støtter norsk medlemskap i EU, og et medlem av den norske Nobelkomitéen, alle på en likeverdig måte. Vi er faktisk alle sammen like velkommen til å sitte ved dette bordet, siden de som samles der representerer oss alle. Det eneste som kreves for å sitte ved dette bordet er respekt.

Sercan Leylek/OSLO

Secan Leylek er en tyrkiskfødt forfatter som har bodd og arbeidet i Norge siden 2009. Teksten er originalpublisert på nettstedet Resett, og viderepublisert på Dagsavisens Nye Meninger-seksjon. Gjengitt i sin helhet på utrop.no med forfatterens og med redaksjonell tillatelse. 

www.AutoDeler.co.no