Geir Gamborg-Nielsen er sterkt bekymret for utviklingen i deler av norsk arbeidsliv.
Foto: Are Vogt Moum

Lovløse tilstander for ansatte

Mafialigende nettverk er i ferd med å få fotfeste i deler av norsk arbeidsliv, mener Geir Gamborg-Nielsen, som i en årrekke har jobbet med å bistå mennesker som utsettes for utnytting og kriminalitet fra overordnete. 

Utrop nr. 38/2015 (08.10.2015)

Når hadde sist en virkelig god kelner? Eller møtte en butikkmedarbeider som ga deg et hjertelig smil og sørget for at du følte deg sett? Du vil kanskje stusse hvis du fikk høre at grunnen til den gode servicen kan ha vært kriminalitet og utnytting? 

– Mennesker som er grovt utnyttet eller utsatt for uverdige forhold, er ofte de som er mest «serviceminded» og som smiler uansett arbeidsforhold. De har ikke noe valg og trues til å gjøre en perfekt jobb for dårlig eller manglende lønn. Konsekvensene av ikke å gjøre som de får beskjed om, er at de får sparken eller at de eller familie risikerer å bli utsatt for ulike former for represalier, sier Geir Gamborg-Nielsen i Arbeidsmandsforbundet.

Gamborg-Nielsen har som fagforeningsmann fulgt utviklingen i norsk arbeidsliv over tid. Han jobber med saker der ansatte har blitt utnyttet. Mafialignende nettverk er i ferd med å få fotfeste i flere bransjer, eksempelvis i bransjer tilknyttet byggenæringen og i stadig større deler av servicebransjen, mener Gamborg-Nielsen. Dette truer med å ødelegge deler av det norske arbeidslivet.

– Mye går i negativ retning. Vi har mange ulike tariffavtaler i Arbeidsmandsforbundet, og vi opplever stadig større utfordringer i flere bransjer. Vi ser at noen av de store entreprenørvirksomhetene kvitter seg med egne ansatte og baserer stadig større deler av virksomheten på innleie. Seriøse virksomheter må gi tapt for useriøse aktører som opererer med priser som er for gode til å være sanne.

Ifølge Gamborg-Nielsen er det de seriøse aktørene som nå taper terreng. Mange av de som kjøper tjenester, tar konsekvent det som er rimeligst uten å tenke på hvordan det er mulig å få så billige tjenester. Det er et ubehagelig faktum.

Konsekvensen er at hele yrkesgrupper nærmest utraderes i Norge, mener Gamborg-Nielsen.

Klassekampen skrev forrige uke om en ny rapport fra tankesmia Manifest som viser at midlertidighet og bruk av innleid arbeidskraft brer om seg i byggebransjen. 

"Konsekvensene av de dramatiske endringene innen østnorsk byggebransje ser ut til å bli bortfall av retten til fast ansettelse, lavere produktivitet og kvalitet, dårligere lønns- og arbeidsvilkår, langt færre lærlinger og alvorlig svikt i rekrutteringen til byggfagene", heter det blant annet i rapporten.

– Det er ikke noen langsiktig samfunnstenkning, kun kortsiktighet. Samtidig klages det over at det er vanskelig å rekruttere unge til fagutdannelse/håndverksyrker. Få med kjennskap til utviklingen, vil råde den oppvoksende generasjon til å gå inn i disse bransjene hvor fremtiden er usikker med tanke på arbeidsforhold og jevnlig arbeidsløshet, sier Gamborg-Nielsen.

Det er de mest sårbare som utnyttes grovest, forklarer Gamborg-Nielsen.

Utrop møtte en person som selv har erfart uverdige arbeidsforhold. Det kan du lese om lengre nede i saken. 

– Ofte er det snakk om mennesker som ikke kjenner til hvordan «den norske modellen» og lovverket fungerer. De kommer ofte fra samfunn der det er mye korrupsjon og der rettighetene for arbeidstakere er mer eller mindre fraværende.

– Har du eksempler på hvordan de ansatte utnyttes?

– I servicebransjen skjer det at timelistene «korrigeres». Det er gjerne en mellomleder som jobber på resultatlønn som får beskjed om å gjøre dette. Mellomlederne føler seg presset til å fuske for å holde utgiftene nede og vise til gode økonomiske resultater for sitt ansvarsområde og videre bidra til å heve sin egen lønn. Det man konkret gjør, er å stryke timer de ansatte har jobbet, for eksempel for å spare overtid.

– Dette høres ut som ren stjeling?

– Ja, det er også det det er.

– Og det er lettere å ta fra dem som er nederst fordi de ikke tør å si fra?

– Ja, det er nok slik.

Generelt er det slik at folk tvinges til å jobbe langt mer enn det som er avtalt eller står i kontrakten, forteller Gamborg-Nielsen.

– Et scenario fra renholdsbransjen kan for eksempel se slik ut: Kunden klager til underleverandøren over at det ikke er gjort godt nok rent for pengene. Sjefen hos underleverandør reagerer da med å skylde på de ansatte. De ansatte tvinges til å skrive under på advarsler som de kanskje ikke engang skjønner, verken hva gjelder innhold eller mulige konsekvenser fordi de ikke kan norsk. En typisk klage kan være: "ikke tørket støv, grisete på WC". Men det som egentlig er grunnen til at arbeidet ikke er utført godt nok eller raskt nok, er at de ansatte ikke har tid fordi sjefen deres har bedt om en svært lav pris for tjenestene de utfører. Han satser på at de ansatte skal ta byrden med å jobbe mye fortere enn som det strengt tatt er mulig. Veldig få ansatte våger eller tenker på å dokumentere regelbruddene og utnyttingen. Man velger i stedet å jobbe gratis for å unngå klager. 

En annen metode Gamborg-Nielsen har sett flere ganger, er at arbeidsgiver betaler ut lønn for så å tvinge de ansatte til å ta ut penger fra sin private konto dagen etterpå og gi dem til sjefen. Dette gjør man både for å skjule at man betaler for lite og for å hvitvaske penger.

– Nå må du løpe!
Utrop kommer i kontakt med "Manuel". Han er i femtiårene og har bakgrunn fra Latin-Amerika. Han har variert erfaring fra alle slags praktiske yrker og har alltid fått gode skussmål fra sine arbeidsgivere. Han kom til Norge fra Spania for seks-syv år siden, da finanskrisen rammet landet. 

"Manuel" jobber for en sjef som nekter ham pause og presser ham til overtid uten betaling.
Foto: Are Vogt Moum
"Manuel" har bosatt seg i Oslo sammen med familien. Her har han hatt flere jobber, blant annet som snekker, men for halvannet år siden måtte han få hjelp av NAV til å finne seg ny jobb. Da fikk han praksisplass som kjøkkenassistent på et storkjøkken som betjener en kantine på en arbeidsplass med 400 ansatte. 

– Problemene begynte for alvor først etter noen måneder. Da sluttet sjefen, og nestsjefen tok over som leder for kjøkkenet. 

Det første som skjedde, var at de ansatte ikke fikk pause lenger. 

– Deretter fikk vi krav om å jobbe overtid uten betaling. I kontrakten står det at jeg skal jobbe fra sju til tre hver dag, men i praksis møter jeg opp et kvarter tidligere for å blidgjøre sjefen. Så jobber jeg til rundt kvart på fire uten pause, ofte enda lenger. På det verste har jeg jobbet fra sju om morgenen til sju på kvelden. 

Det gjennomgående overtidsarbeidet fikk Manuel ikke noen som helst betaling for. Lønnen han fikk, tilsvarte en normal arbeidsdag med syv og en halv times arbeid og en halv time pause. 

– Den nye sjefen har et voldsomt temperament. Han skriker og kjefter ofte når det er noe han er misfornøyd med, men jeg sier ingen ting fordi jeg ikke vil miste jobben.

Manuel har kone og barn. Han ikke protestert på arbeidsforholdene fordi han er redd for å miste jobben. 

– Jeg er vant til å jobbe hardt, men jeg fikk ikke noen anerkjennelse for at jeg jobbet raskt og satte en ny standard på kjøkkenet. Det eneste som skjedde, var at sjefen ga meg stadig flere oppgaver da han skjønte at jeg jobbet fort, og så kjeftet han på meg når jeg ikke hjalp de andre med det som egentlig var deres oppgaver. 

– Hvilken forklaring gir han på at dere må jobbe mer enn det som står i kontrakten uten ekstra betaling? 

– Han sier bare: "Det er sånn denne jobben er". Til slutt tvang han oss til å skrive under på et papir der det sto at vi skulle ta i ekstra når noen ble syke – det kalte han "samarbeid". Dermed slapp han å sette inn vikarer. Han får nemlig en bonus av sjefen over ham hvis han klarer å spare penger. 

I august i år toppet det seg. Det var flere som hadde ferie, samtidig ble to personer syke. 

– Normalt er vi syv på kjøkkenet. Nå var vi plutselig bare tre, men sjefen ville ikke sette inn vikarer. "Nå må du løpe", sa han. Jeg fikk beskjed om å løfte og bære varer i tillegg til de vanlige oppgavene mine som assistent for kokkene, som består i kutting av grønnsaker, vasking av kjøkkenet og vasking inne i spisesalen på kantina. Jeg var allerede nokså utslitt fordi jeg hadde jobbet mye overtid og uten pause et helt år. Hver gang sjefen så at jeg gikk og ikke løp, kjeftet han. Det endte med at jeg skadet ryggen på grunn av all løpingen og bæringen, forteller "Manuel", som er en slank og oppreist mann og ser fysisk sterk ut. 

Da Manuel kom på jobb med 50 prosent sykemelding på grunn av ryggskaden, var sjefens svar at nå kunne han ikke lenger være sikker på å få fast jobb, slik han var blitt forespeilet flere måneder tidligere. 

– Sjefen sa bare: "Hvordan kan jeg gi deg fast jobb nå? Jeg vet ikke hvordan dette skal gå. Vi får se."

EØS og arbeidsmiljøloven
Hvordan kan slike forhold eksistere i Norge? Utrop er nysgjerrig på fagforeningens forståelse og spør Geir Gamborg-Nielsen.

– Hvilken rolle spiller EØS-avtalen i det bildet du tegner av forholdene i norsk arbeidsliv?

 Det er klart at EØS-avtalen og det som har skjedd etter at man liberaliserte arbeidslivslovgivningen og adgangen til innleie, samt dommer i EU som har gått i arbeidstakernes disfavør, har gjort forholdene vanskeligere for arbeidstakersiden. Jeg stemte selv ja til EU i 1994, og EØS er ikke årsaken alene, men avtalen bidrar klart negativ. Vi er avtalemessig bundet av denne, og det betyr at politikere i praksis ikke tør ta nødvendige nasjonale grep av frykt for å komme i konflikt med avtalen, som slår fast «de fire friheter» (EU). Jeg er ikke for at vi skal stenge grensene, men jeg er blitt mye mer skeptisk til EØS, og er i dag EU- og EØS-motstander.

Gamborg-Nielsen mener arbeidsmarkedet for alvor begynte å forverre seg da EU åpnet opp mot øst i 2004 og 2007. Det ga borgere fra til sammen 12 land i Øst-Europa fri adgang til å søke jobb i Norge.

 Her snakker vi om land som har et lønnsnivå som gjør det mulig å konkurrere ut norske arbeidstakere fullstendig. I Øst-Europa har man ikke noen særlig kultur for fagforeninger. Mange arbeidstakere har ingen eller negative erfaringer med fagforeningene i sitt hjemland. Etter hvert begynner flere å oppleve det norske arbeidsmarkedets skyggesider. Mange blir til dels grovt utnyttet. De tror at Norge er forjettede land, men det er det ikke.

– Enkelte på arbeidsgiversiden deler vår bekymring. Vi har jevnlig hatt et samarbeid og dialog med NHO Service om en del av de utfordringene vi har i eksempelvis renholdsbransjen. Godkjenningsordningen (av renholdsvirkomheter) er et av resultatene i tillegg til eksempelvis ID-kort og allmenngjøring av tariffavtale.

Statens og kommunenes praksis med nesten konsekvent å velge det billigste alternativet i anbudsrunder har gjort det vanskelig for de seriøse aktørene, mener Gamborg-Nielsen.

 Det er stor forskjell på hva man setter av krav til det offentlige og det private når det gjelder anbud. Hvis staten ikke går for det billigste anbudet, kan de enkelt forklart risikere å bli saksøkt og dratt inn for domstolene med krav om erstatning. Forenklet kan en si at det offentlige vegrer seg mot ikke å velge det billigste alternativet. En ser ofte at kommuner legger all vekten på pris i anbudsdokumenter. Kommunene kan i utlysning/prekvalifisering legge inn parametere som sikrer at en anbyder følger de krav som settes til dem om blant annet arbeids- og lønnsvilkår og andre krav som fremmer seriøse anbudsgivere. Dette står det om i forskrift, lov og avtaleverk og tariffavtaler. Vi ser at dette ofte svikter i det offentlige, og at de nærmest er å betrakte som verstinger på å kjøpe inn tjenester til lavest mulig pris.

– Bør ikke myndighetene gjøre mer for å forsikre seg om at det offentlige ikke kjøper inn tjenester som utføres av utnyttet arbeidskraft?

–  At de ikke gjør mer kan blant annet henge sammen med kommuneøkonomien, politiske føringer og markedsliberalistisk ideologi. Sentrale politikerne bevilger stadig mindre penger til kommunene. Dette går ut over kvaliteten på de tjenestene som kjøpes og taperne er kommunene, de ansatte og brukerne av tjenestene. Det er en del av en bevisst politisk strategi, slik jeg ser det.

Fagforeningsmannen er også opptatt av virkningen de nye endringene i arbeidsmiljøloven kan få. 

 Bondevik-regjeringen liberaliserte arbeidsmiljøloven i 2005. Ap reverserte noe av dette i perioden 2005-2013, men ikke alt. Bestemmelse om kjernevirksomhet «falt ut av» Arbeidsmiljøloven, trolig som følge av en tilpasning til EØS-direktiver eller -lovgivning. Trolig ville for eksempel ikke hoteller kunne outsource stuepikefunksjonen. Dette er den mest arbeidsintensive delen av et hotells virksomhet. I dag ser vi at denne gruppen i stadig større grad utfører arbeid som «innleid arbeidskraft» som følge av at de har mistet sitt arbeidstakerforhold til den virksomhet («hotellet») de utfører sitt arbeid for.

Ledd på ledd
Gamborg-Nielsen mener det er en ukultur som brer om seg med å ha svært lange kontraktkjeder. 

 Tidligere satte bedrifter ut oppdrag til underleverandører når de behøvde kompetanse de selv ikke hadde. I dag gjøres det for å skumme fløten av anbud eller fraskrive seg ansvar. Man har i mange tilfelle fått ledd på ledd av underleverandører. Dette pulveriserer arbeidsgivernes ansvar. Det finnes groteske eksempler på at kontraktskjedene (antall underleverandører) er av et "slikt antall" at det nærmest er umulig å ansvarliggjøre «de rette».

– Hvordan bruker bedriftene disse lange kjedene til å «skumme fløten»?

 Mekanismen er nokså enkel. Man selger hele anbudet videre til en lavere pris. Vi fikk f eks et tips om en bedrift som fikk tilslag på et oppdrag for 2,2 millioner kroner. De solgte dette videre for 900.000 til en annen bedrift, som igjen solgte det videre. Bedriften øverst i kjeden satt igjen med over en million i fortjeneste uten å ha utført noe arbeid. Når vi går nedover i kjeden, finner vi ren kriminalitet. Grunnen er enkel: Det er ikke mulig å gjennomføre oppdrag for så lav pris uten å grovt utnytte de ansatte. De som er arbeidere på slike oppdrag, tar eksempelvis arbeid for 25 kroner timen. Det gjør de fordi de ikke har andre jobber å gå til. De kommer fra land hvor arbeidsløsheten er svært høy. Har du familie og du skal velge mellom null kroner og 25 kroner i timen, nøler du ikke. Du lar deg utnytte.

– Hvordan har det norske arbeidsmarkedet kunnet forandre seg så fort?

– I tillegg til en generell liberalisering av arbeidslivet, åpning av arbeidsmarkedet for arbeidskraft fra lavkostland, har regjeringen gjort endringer i arbeidsmiljøloven som åpner opp for mer midlertidighet. Dette er slik jeg ser det, det mest effektive middelet for å legge til rette for kriminalitet i arbeidslivet og utnytting av arbeidstakere. Endringen i loven som ble satt ut i livet i år, er et langt skritt i gal retning. Det er bare tøys at dette er en bitteliten oppmyking, slik de borgerlige partiene har fremstilt det. Tidligere har vi kunnet si til dem som blir truet med at de ikke får mer jobb (ulovlige midlertidige kontrakter) hvis de ikke viser full lydighet mot sjefen, at avtalene er ulovlige. Vi så tidligere mange inngåtte ulovlige midlertidige arbeidsavtaler. Tidligere var det ikke vanskelig å konstatere at disse var ulovlige. Nå er dette høyst uklart og umulig å føre kontroll med. De useriøse og kriminelle har fått en gavepakke av regjeringen.

 Det har vel eksistert midlertidige oppdrag tidligere også?

– Ja, men i mer begrenset omfang, og loven var da et klart virkemiddel til gunst for arbeidstaker. Før måtte det som hovedregel være definert hvem du var inne for som midlertidig ansatt. Et annet eksempel på lovlig midlertidighet var sesongbetont arbeid, eller at arbeidet ikke var hva virksomheten normalt utførte av arbeid («tidsbestemt karakter»).

Det er nå mye usikkerhet knyttet til midlertidige ansettelser og hvilke konsekvenser de nye endringene i arbeidsmiljøloven vil få, mener Gamborg-Nielsen.

– Vi vet ikke hvordan den nye loven vil virke, og den etterlater seg flere spørsmål enn svar. Jurister og andre som jobber med arbeidslivet stiller spørsmål ved hvordan den er å fortolke, og hvordan det er mulig å følge opp og kontrollere de forhold den regulerer i forbindelse med midlertidighet. Loven er en svekkelse av arbeidstakernes rettigheter, og juridiske avklaringer vil en neppe få før det foreligger dommer som vil være førende for rettspraksis. Slik loven om midlertidighet er formulert ser vi allerede nå at den vil ramme de svakeste gruppene som sliter mest i arbeidsmarkedet. Vi ser at det inngås midlertidige kontrakter innenfor renhold som tydeligvis følger kontrakten som er inngått med anbyder (tidsbestemt/anbudsperiode) og vi har jo ingen mulighet til å kunne kontrollere omfanget av dette.

 Hva må til for å endre den utviklingen du beskriver?

– Jeg tror mer kontroll og strengere sanksjonsmuligheter er noe av svaret. Tidligere var det slik at man hadde obligatoriske kontroller og det fantes ulike kontrollorganer for eksempel ved ferdigstillelse av et byggeprosjekt. Men på grunn av EU lovgivning/EØS-retten må virksomhetene selv dokumentere at de følger gjeldene standarder på ulike områder. Egenerklæring betyr i praksis at bedriftene skal kontrollere seg selv. Det har ført til at eksempelvis mindre seriøse småbedriftene opplever å drukne i papirarbeid, mens de useriøse hopper glatt over kontrollen. Dermed sparer de penger og kan enda lettere utkonkurrere de seriøse.

I tillegg til mer kontroll må straffereaksjonene for å snyte de ansatte bli langt strengere, mener Gamborg-Nielsen.

 Jeg har kontakt med en lang rekke organisasjoner i mitt arbeid, andre fagforbund, Norsk Folkehjelp, Kirkens Bymisjon, Røde Kors, SEIF og Caritas. Alle sammen har samme opplevelse og beskrivelse av arbeidsmarkedet. Og alle er enig om én ting: De som kjøper useriøse tjenester og de som er ansvarlige, løper liten risiko for å bli sanksjonert. Derfor mener jeg at straffereaksjonene må bli mye strengere. Det kan ikke være noen gevinst i å jukse og utnytte folk. Straffereaksjonene må ligge på et slikt nivå at de som kjøper tjenester ikke lenger tar sjansen på å kjøpe tjenester som er «for billige til å være sant», det vil si: ikke kan forsvares ut i fra normale kalkyler. Samfunnet og arbeidstakerne betaler prisen for at det inngås uakseptable og uforsvarlige kontrakter.

 Allmenngjøring av tariffavtaler innebærer at alle virksomheter innenfor omfangsområdet må følge tariffavtalens bestemmelser i forhold til regulert minstelønn og det partene/tariffnemda ser «som hensiktsmessig å allmenngjøre i lovs form. Alle virksomheter i bransjen vil således være bundet opp av de vedtak som er fattet av Tariffnemda. Der hvor tariffavtalen er allmenngjort vil oppdragsgiver automatisk ha et pålagt ansvar for å kontrollere lønns og arbeidsforhold hos underentreprenør gjennom påseplikt. I utsatte bransjer som ikke er allmenngjort, er spillerommet for de useriøse større med påfølgende mindre ansvar for de som kjøper tjenestene.

Selv i bransjer der tariffavtaler foreligger, kan du kjøpe tjenester av leverandører som betaler de ansatte under tariff uten at det får særlig konsekvenser, hevder Gamborg-Nielsen.

 Det finnes ikke noen lov som direkte regulerer dette. Det eneste arbeidstaker kan gjøre, er å kreve å få riktig lønn utbetalt. For å få noen dømt rent strafferettslig, må du kunne bevise at arbeidsgiver har begått konkrete lovbrudd / brutt en konkret lov, eksempel allmenngjøringsloven, straffelovens paragraf 224 («menneskehandel»), utlendingslovens § 108 («utnyttelse av utlending»), m.v. Som fagforening følger vi normalt de arbeidsrettslige sporene og føler således at vi kommer til kort i forhold til mye av den kriminaliteten som foreligger.

 I en sak vi har nå, var timeprisen som tjenestekjøper betalte til leverandøren under det som er tariffbestemt lønn. I slike tilfeller er det åpenbart at loven brytes. Men man straffes likevel ikke for dette uten videre. Noen må anmelde forholdet. Arbeidstaker må i ytterste konsekvens gå til sak i forhold til sine rettigheter, noe som normalt sett er begrenset til lønns og ansettelsesforhold. En ansatt vil kvie seg for anmelde seg sin arbeidsgiver. Her er terskelen meget høy.

 Vi som fagforening har tradisjonelt sett jobbet med arbeidsrett, ikke eksempelvis med straffe- og utlendingsrett. Men vi har til enhver tid flere saker som egentlig handler om grove strafferettslige forhold. Dette har vi ikke erfaring med, men vi vurderer hvorvidt vi må se nærmere på å forfølge det strafferettslige sporet, noe som ikke er vanlig for fagforeninger jfr. «deres normale rolle i arbeidslivet».

 Som en konsekvens av «det nye arbeidslivet» beveger vi oss inn på juridiske områder hvor vi normalt ikke har erfaring eller kompetanse. Vi opplever stadig at folk utsettes for trusler og til og med vold og har utfordringer i forhold til at vi også må assistere våre medlemmer i konflikter med NAV hva gjelder elementære rettigheter som ofre for et kynisk og til dels (i enkelte bransjer) kriminelt arbeidsmarked.

Jonas Bals: – Mer organisering og mer politikk 
En annen som har jobbet mye med sosial dumping, men da i byggebransjen, er Jonas Bals. Han er i dag politisk rådgiver for Arbeiderpartiet på Stortinget.  

– Mange peker på EØS som den bakenforliggende årsaken til den økte utnyttingen av arbeidstakere i Norge. Hva tenker du?

– Jeg har ikke noen tro på strategien om at Norge skal melde seg ut EØS. Det er et blindspor i debatten om hvordan vi kan løse en del av de problemene vi har på arbeidsmarkedet vårt. Det er en lang diskusjon om vi skal lukke grenser, lukke oss mer mot omverdenen og regulere innvandringen strengere. Jeg mener det er feil vei å gå – også fordi det vil gjøre det vanskeligere å organisere de utenlandske arbeiderne som kommer hit. Dersom de må ha arbeidstillatelse for å kunne oppholde seg her, vet vi at de blir mindre tilbøyelige til å si ifra om problemer og til å fagorganisere seg. De blir mer sårbare for utnytting, og omfanget av sosial dumping vil trolig øke – ikke minske.

– Det finnes altså ikke noen quick fix på de problemene vi nå står overfor. En av de langsiktige og "langsomme" løsningene er å bygge opp fagbevegelsen i Øst-Europa, slik Fellesforbundet blant annet forsøker i de baltiske landene. 

– Når det er sagt, er det ingen tvil om at EØS har ført til en historisk forandring – rett og slett fordi det har kommet så mange arbeidsinnvandrere på så kort tid. Det har gitt et tilbudssidesjokk i arbeidsmarkedet. Dette er ikke noe vi kommer til å klare å motvirke med ett enkelt grep. Men svaret er politikk og fagorganisering – ikke å lukke grensene.

– Alle jeg har snakket med som har jobbet med sosial dumping ute i felten, sier: vi har vunnet noen slag, men ikke krigen. Og vi kommer ikke til å vinne den krigen med det første, men vi skal i hvert fall ikke tape den. 

Bals mener den nye arbeidsmiljøloven er et steg i helt gal retning. 

– Hvor mye kan vi gjøre med arbeidsmarkedet gjennom lovgivning?

– Det er helt klart mye man kan gjøre med lovgivning. For det første må det bli lettere å få til allmenngjøring – dette er det viktigste enkelttiltaket vi har mot sosial dumping. Allmenngjøring er blant annet bygd ut med solidaransvar for lønn og feriepenger, og innsynsrett i lønns- og arbeidsforhold for tillitsvalgte. Men i dag er det for vanskelig å få et allmenngjøringsvedtak. Vedtakene bør blant annet ha lengre varighet og dokumentasjonskravene for å få den på plass mykes opp. 

– Det er også viktig å gjøre noe med løsarbeider-kontraktene som brer om seg særlig som følge av økt bruk av bemanningsselskaper. Det må settes en stopper for såkalte "faste ansettelser uten lønn mellom oppdrag", som bemanningsselskapene har innført. Det har arbeidsministeren nektet å gjøre noe med. Både Ap og Fellesforbundet jobber med dette. 

– Det må stilles mye strengere krav til dem som er med i offentlige anbudsrunder. Bedriftene som stat og kommune gir oppdrag til, må være forpliktet til å ta inn lærlinger, kontraktskjedene må ha maks to ledd, og de må bruke egne ansatte på egne fagområder. Hvis vi får konkurranse til å handle om kvalitet og kompetanse fremfor laveste pris, har vi tatt et steg i riktig retning. 

– Hvor viktig er det å kontrollere de utsatte bransjene?

– Det er mye å gjøre der også. Men vi kan ikke tro at vi klarer å kontrollere oss ut av en ukontrollerbar situasjon. Det vi først og fremst trenger er strukturerende tiltak: tiltak som hever terskelen for de useriøse, og som får bransjer som bygg til å skifte fokus. Ca 40 prosent av byggebransjens omsetning kommer fra oppdrag for det offentlige. Derfor er det mye myndighetene kan gjøre ved ganske enkelt å sette en høyere standard for hva de godtar når de kjøper tjenester. 

– Hva med privatmarkedet?

– Her må kontrolletatene gjøre mer, og samarbeide bedre. Nav, politi, Arbeidstilsynet og skattemyndighetene må samarbeide bedre. Skatteetaten er ofte nøkkelen til å lykkes. For rammer du fortjenesten, fjerner du også motivasjonen for å utnytte de ansatte. 

– En del av dette dreier seg dypest sett om forsvar mot organisert kriminalitet og korrupsjon. Vi må ikke være naive. Vi har eksempler på at dette finnes i Norge også. Det må vi motarbeide. Vi må redusere fortjenestemulighetene på arbeidsmarkedskriminalitet, øke risikoen for å bli tatt, og stenge de useriøse ute fra de offentlige anbudene. 

– Du har selv erfaring med å behandle saker fra byggebransjen. Hvordan vil du karakterisere forholdene?

– Det som preger byggebransjen nå, er kaos. Derfor må vi strukturere, ikke bare kontrollere. Alt dette mener jeg det er mulig å gjøre innenfor EØS. Men det krever en veldig innsats fra både fagforeninger og andre aktører. 

– I vårt arbeid har vi kommet over historier om ansatte som har fått timelistene sine rettet på, eller de opplever andre former for utnytting fra det som på overflaten ser ut som seriøse bedrifter. De som utnyttes, tør ikke si noe fordi de er redde for å miste jobben. Hva gjør vi med denne typen utnytting?

– Det eneste svaret på dette er å legge til rette for mer fagorganisering. 

– Hvordan får vi flere til å organisere seg?

– Det er et stort og vanskelig spørsmål, som jeg håper og tror vil bli viktige spørsmål frem mot valget i 2017. Det som er helt sikkert, er at midlertidige ansettelser og bemanningsselskap må reduseres. Dette gjør folk veldig redde for i det hele tatt å si fra på jobben, og enda reddere for å gå til fagforeningen eller politiet. 

– Det som skjer i Norge, er en del av en kamp over hele Europa, stort sett i alle land. Kapitalen har styrket seg på bekostning av arbeid de siste tiårene. Også i Sverige og Danmark har vi sett sterkt synkende medlemstall i fagbevegelsen under de borgerlige regjeringene der. 

– Slik jeg ser det, utsettes arbeidslivet nå for en knipetangsmanøver. Det er flere sterke krefter som jobber parallelt. Tre utviklingstrekk virker sammen: Økt arbeidsløshet, økt useriøsitet og kriminalitet, og et lovverk som gir mer midlertidighet og større bruk av bemanningsbyråer. I tillegg til økt fagorganisering er politisk kamp nødvendig for å unngå at forholdene for arbeidsfolk fortsetter å forverres. 

– Enkelte økonomer og politikere argumenterer med at vi må redusere skattene for bedrifter for å kunne konkurrere med andre land?

– Det er dårlig oppskrift å bli billigst, vi må heller konkurrere om å bli best. Vi må satse på kompetanse og produktivitet, ikke lave timelønninger og lave skatter. 

– Det fremstilles av enkelte som en økonomisk jernlov at Norge må tilpasse seg den internasjonale konkurransen?

– Der er jeg uenig. Det er mye i forskningen som tyder på at de økonomiene som klarer seg best, er de som har små forskjeller, omfordelende velferdsstater, sterke fagbevegelser, og høy grad av innovasjon og systematiske kvalitetsforbedringer. Lite av dette klarer man å oppnå med en svak fagbevegelse. Trygghet i bunn gjør det mulig å møte forandringer som en mulighet fremfor en trussel. Norske arbeidsfolk har ikke bare vært omstillingsdyktige, de har vært omstillingsagenter. 

– Forskning fra Fafo om læring i arbeidslivet viser at arbeidsgiver ikke investerer i opplæring av midlertidige ansatte. Mer midlertidighet vil med andre ord gjøre det vanskeligere å styrke kompetansen til de ansatte. Men det er jo nettopp kompetente arbeidere vi trenger for å kunne konkurrere på kvalitet. 

– Noe av problemet er at høyresiden ikke tror på denne årsakssammenhengen. De har sin ideologi og er ikke villige til å se på hva annet vi kan gjøre enn å åpne opp for mer såkalt "fri konkurranse" og fleksible ansettelser. Følger vi den oppskriften regjeringen nå legger opp til for arbeidslivet, vil hele arbeidsmarkedet fort kunne forandre seg. Det vil først gå utover arbeidstakerne, men så hele samfunnet. Det er både dårlig samfunnsøkonomi og dårlig bedriftsøkonomi. Bedriftene mister kompetanse og får mindre motiverte og lojale medarbeidere.
 
Uttalelsene fra Geir Gamborg-Nielsen og Jonas Bals tyder på at det finnes en voksende underklasse i Norge som står så å si ribbet for relle rettigheter og muligheter til å påvirke sin egen arbeidshverdag. Det gjelder både papirløse innvandrere og arbeidsinnvandrere. De er prisgitt menneskehandlere, kyniske sjefer i tilsynelatende seriøse bedrifter og deg og meg når vi kjøper tjenester uten å sjekke godt nok hvem som står bak. 
 

Lav lønn, lange dager
Et spørsmål melder seg: Hvor omfattende er egentlig problemene Geir Gamborg-Nilsen, "Manuel" og Jonas Bals beskriver? Utrop kontakter Line Eldring i Fafo. Hun er en av dem som har forsket mye på forholdene for arbeidsinnvandrere i Norge. 

– Det er et veldig krevende område å dokumentere. Det er mange fæle historier, men vi har ikke helt sikre, representative tall. I bransjer som ikke har noen allmenngjort tariffavtale, kan man lønne svært lavt uten at det er ulovlig. Det gjelder f eks hotell- og restaurantbransjen, sier Eldring.

Det som finnes av systematisk og forskningsbasert kunnskap om arbeidsvilkårene til arbeidsinnvandrere, er ifølge Eldring to relativt gamle rapporter om polakker i Oslo fra henholdsvis 2007 og 2010, begge med tittelen Polonia i Oslo. I den første rapporten oppsummerte forskerne forholdene slik: 

  • 42 prosent mente arbeidsgiver behandler dem som likeverdige med norske
  • Det er et betydelig illegalt arbeidsmarked for polakker
  • Polakker tjener betydelig dårligere enn nordmenn i tilsvarende jobber
  • De fleste mennene jobber svært lange arbeidsdager, mens kvinnene ofte er undersysselsatte
  • I byggebransjen får en god del langt under lovfestet minstelønn

I 2010 var andelen som mente arbeidsgiver behandlet dem likt som nordmenn sunket til 31 prosent av de spurte. Forskerne slo fast at det hadde oppstått nye segmenter i det norske arbeidsmarkedet som følge av innvandringen. Disse segmentene var i stor grad preget av: 

  • lave lønninger 
  • dårlig arbeidsmiljø
  • lite autonomi
  • stor andel ulovlige arbeidsforhold
  • lite jobbsikkerhet

Forholdene så ikke ut til å ha bedret seg i perioden 2006-2010 «på tross av omfattende tiltak mot sosial dumping», skrev forskerne den gang. 

Høyre: – Retorikk fra venstresiden 
Hva er så høyresidens analyse? Regjeringen får sitt pass påskrevet av både Geir Gamborg-Nielsen i Arbeidsmandsforbundet og Jonas Bals på Stortinget. Men Stefan Heggelund, som er medlem av Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget for Høyre og talsperson for partiet i arbeidslivssaker, er ikke så imponert over kritikken.

– Både Geir Gamborg-Nielsen og Jonas Bals mener endringene i arbeidsmiljøloven tar arbeidslivet i gal retning. Hva tenker du om denne diagnosen?

Stefan Heggelund (H)
Foto: Stortinget/Terje Heiestad
– Det er jeg ikke enig i. Jeg mener venstresiden prøver å polarisere debatten med den slags karakteristikker. Vi har gjort noen moderate endringer i arbeidsmiljøloven. Når det gjelder bestemmelsen om midlertidighet, ble det gjort for å senke terskelen inn til arbeid. Alt for mange har blitt usynliggjort og havnet i utenforskap. Endringene vi har gjort, vil gjøre det lettere for dem å få en fot innenfor. 

– Men vil det ikke være lettere å presse midlertidig ansatte til uverdige og ulovlige betingelser sammenlignet med fast ansatte? 

– Nei. Arbeidsmiljøloven gjelder også for midlertidig ansatte. Useriøse arbeidsgivere brøt også loven før endringene ble vedtatt.Det vil skje uavhengig av om det blir flere på midlertidig kontrakt. En arbeidsgiver kan for eksempel ikke true ansatte med oppsigelse fordi de nekter å jobbe gratis overtid. Det er ulovlig, både før og etter endringene i arbeidsmiljøloven. 

– Den norske arbeidsmiljøloven er en av de strengeste i verden. Vi har rammet inn midlertidigheten strengt. Det er for eksempel kvoter for antall midlertidige man kan ha på en arbeidsplass. Har du en midlertidig ansatt i 12 måneder og personen ikke får tilbud om fast jobb, får du karantene for nye midlertidige i samme stilling i ett år. Du kan heller ikke avtale arbeidstid for midlertidige separat. 

– Hva er årsakene til at vi har fått mer kriminalitet i arbeidslivet?

– Det er ikke noen tvil om at EØS-avtalen brakte noen nye utfordringer til vårt arbeidsliv. Det kan man si også som tilhenger av avtalen. Men la meg da også understreke hvor viktig avtalen er for Norge. Det at vi fikk mange nye arbeidstakere som kommer fra arbeidsliv som ikke er så godt organisert, som ikke kan språket, og som ikke kjenner til rettighetene arbeidstakere har i Norge, er nok noe av forklaringen på at arbeidslivskriminaliteten har økt. 

– Hva vil Høyre gjøre for å bekjempe denne kriminaliteten?

– Regjeringen har utarbeidet en ny strategi mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Jeg vil minne om at det har vært konsensus på dette området. Fagbevegelsen har vært enige med høyresiden i hovedtrekkene i strategien mot arbeidslivskriminalitet og til og med gitt oss ros for den. 

Heggelund trekker frem flere tiltak han mener vil være virksomme. 

– For oss er det viktig å styrke Arbeidstilsynet slik at de kan drive effektiv kontroll. Og som sagt må etatene samarbeide, f eks NAV og Skatteetaten. Taushetsplikten som påligger hver enkelt etat har vært en hindring for samarbeid frem til nå. Taushetsplikten er viktig, men man må finne en balanse slik at samarbeid er mulig. Man har gjort noen forsøk med samarbeid mellom etatene i og det har hatt veldig god effekt. Fagbevegelsen er også en viktig faktor i dette arbeidet. De avdekker lovbrudd og gir bistand. 

– Et annet tiltak som er svært viktig, er den såkalte lærlingklausulen. Offentlige innkjøpere utgjør stor andel av innkjøperne i Norge. Derfor har det mye å si hva de offentlige innkjøperne gjør. Det er bare de seriøse aktørene som tar inn lærlinger. Når det blir et krav om å ha lærlinger for å vinne et anbud, vil vi få en dobbelt effekt: Det blir flere lærlingplasser og de useriøse presses ut fra de offentlige anbudene. 

– Oslo kommune har gjort tiltak for å begrense antallet aktører i kontraktskjeden. Det gjør situasjonen mer oversiktlig. 

– Er det mulig å vinne kampen mot arbeidslivskriminalitet?

– Vi har ikke noe alternativ. Bakteppet for denne debatten er at arbeidslivet i Norge er veldig godt. Ni av ti nordmenn trives på jobb. Dette er den arbeidslivskulturen vi ønsker å bevare. Noe av utfordringen er at de kriminelle er veldig kreative, gjerne mer kreative enn oss som er lovgivere og politikere. Men vi skal ikke på noen måte gi opp. For å vinne kampen må vi må samarbeide på tvers av politisk ståsted og ikke slå hverandre i hodet med retorikk.  

 
www.AutoDeler.co.no