Rapport: Norge mangler oversikt over torturofre

Mellom 10.000 og 35.000 mennesker med fluktbakgrunn som har vært utsatt for tortur før de kom til Norge. På bildet ser vi performancekunstnere i Philadelphia spille en scene med waterboarding som er en torturmetode.
Foto: Garrison Gunter
Ingen jobber systematisk med eller har oversikt over hvor mange personer i Norge som har vært utsatt for tortur, ifølge en ny rapport fra Røde Kors.

I rapporten har organisasjonen undersøkt om Norge klarer å fange opp personer som har vært utsatt for tortur, og om denne gruppen får et godt nok rehabiliteringstilbud.

Blant hovedfunnene i rapporten er at rehabiliteringstilbudet til torturutsatte er fragmentert og personavhengig, og at tilbudet i Norge står i sterk kontrast til både Danmark og Sverige. Disse landene har egne sentrer som jobber helhetlig med disse spørsmålene og som i flere tiår har tilbudt tilpasset rehabilitering for denne gruppen.

– Funnet i rapporten indikerer at mange torturutsatte i Norge ikke får innfridd sin rett til rehabilitering, og at tilbudet som gis fra norske myndigheter, ikke er godt nok, heter det.

For å bruke helsevesenet kreves kunnskap om tilbudene, og mange flyktninger oppsøker ikke den hjelpen de trenger. Tilbudet er også avhengig av helsevesenets kunnskap om flyktninghelse, ifølge rapporten.

Skader etter tortur står i dag i liten eller ingen grad på timeplanen hos relevante yrkesstudier i Norge, som medisin, psykologi, rettsvitenskap, sykepleie og politiutdanning.

Ifølge eksperter er det et svært vidt anslag på mellom 10.000 og 35.000 mennesker med fluktbakgrunn som har vært utsatt for tortur før de kom til landet.

– Dessverre avdekker denne rapporten også manglende systematikk i identifiseringsarbeidet når det kommer til tortur, og generelt svak kunnskap om og begrenset bruk av sentrale dokumenter, som Istanbul-protokollen, heter det.

Røde Kors ønsker at spesialisert og tverrfaglig kompetanse om tortur samles i ett eller flere institusjonaliserte fagmiljøer også i Norge, og de vil at myndighetene utarbeider en nasjonal handlingsplan for å styrke dette arbeidet.

– Jeg er særlig opptatt av at vi sikrer god kompetanse i tjenestene om hva slags behandlingstilbud og oppfølging torturutsatte trenger, sier hun.

– Her er de distriktspsykiatriske sentre sentrale. De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) har også en viktig rolle i å spre kunnskap om hvordan helsetjenesten bør følge opp personer som har vært utsatt for vold og tortur, legger hun til.