Foto: Fanney Antonsdottir

Vil lære norsk – motarbeides av systemet

Mange innvandrere har ikke rett til gratis norskkurs. Derfor har frivillige organisasjoner opprettet kurs flere steder i landet. Men myndighetenes støtte til de frivillige er langt fra god nok.
Norskkunnskaper er nøkkelen til integrering.  Det er slått fast av eksperter, og politikere fra alle partier er enige om viktigheten av norsk språk for et vellykket flerkulturelt samfunn.

Men idealet om gode norskkunnskaper følges ikke alltid opp i virkeligheten. Politikere og byråkrater snakker varmt om bedre norsk, men vedtar regler og gjennomfører politikk som går i motsatt retning. 

Blir gående på trygd
Folk som kom til Norge før 2005 har ikke lenger rett til gratis norskopplæring. Dette rammer blant annet mange tusen kvinner som kom på familiegjenforening på 1980- og 90-tallet. En stor del av disse har levd mer eller mindre isolert i hjemmet og ikke lært seg norsk. Kvinner som blir skilt, eller mister mannen som forsørger gjennom sykdom eller død, kommer i en vanskelig situasjon. Reglene sier at de ikke kan motta sosialhjelp mens de går på norskkurs. Dermed blir de gående på trygd og kommer seg ikke ut i arbeidslivet. Norsk er heller ikke gratis for arbeidsinnvandrere fra EU.

De frivilliges svar

I enkelte bydeler og kommuner finnes det kurs for disse gruppene, men det er gjerne krav om arbeidspraksis, eller at folk skal ut i jobb så fort som mulig, noe som i praksis betyr at de slutter på kurset før de har lært seg skikkelig. Deretter blir de gående fra praksisplass til praksisplass eller inn og ut av arbeidsledighet.

Frivillige organisasjoner har flere steder svart på denne uheldige dynamikken med å opprette gratis lavterskeltilbud i nærmiljøene. Dette er norskkurs som er spesielt tilpasset grupper som trenger oppmuntring til å bryte ut av isolasjon eller ny tro på seg selv som arbeidstakere. 

Gode resultater
Disse initiativene har fylt et hull i systemet og har fungert bra der byråkratene har vist vilje til å tenke utenfor boksen og støtte de frivillige. Et godt eksempel er Foss videregående skole, som år etter år helt siden 2002 har lånt ut klasserommene sine til frivillige organisasjoner som driver gratis norskundervisning og språktrening der.

I 2011 ble det holdt 18 norskkurs på Foss med nesten 300 deltakere. Tilsvarende gode resultater har man sett på lokalene av "Søndre Nordstrand innvandrere forening" hvor det ble holdt 14 kurs med cirka 210 deltakere i 2011, samt på Haugenstua og Grandalen i Alna, der de åpne barnehagene har stilt sine lokaler til disposisjon for kurs drevet av frivillige. Diverse frivillighetssentraler har også lånt ut sine lokaler. Vanlige borgere ser i motsetning til byråkratene hva som er problemet, og de finner løsninger.

Vil ikke støtte
IMDI kjenner godt til de frivillige tilbudene, men anerkjenner ikke deres innsats. Oslo kommunes etat EMI – Enhet for mangfold og integrering har gjort det klart overfor de frivillige at gratis norskkurs ikke vil få støtte fra Oslo kommune. Enkelte bydeler har til og med kuttet i midlene til frivilligheten.

Den innsatsen de frivillige gjør, bør applauderes og støttes, ikke overses og marginaliseres slik det ofte skjer i dag.