Foto: Skjermdump/YouTube

Kjemper for doble statsborgerskap

Norge tviholder, som et av få vestlige land, på prinsippet om énstatlig borgerskap. I en moderne tid hvor flere lever transnasjonale liv, er det en avleggs politikk, mener nestleder i Antirasistisk senter (ARS), Mari Linløkken.

Publisert: 18.08.2016 07:00
Av Claudio Castello

I disse dager har det nyopprettede initiativet Ja til dobbel statsborgerskap lagt ut en YouTube-video hvor de argumenterer for hvorfor Norge bør gjøres som andre land og tillate statsborgerlig tilhørighet til mer enn et land.

I videoen møter vi flere norskfødte som har tatt et annet lands statsborgerskap, ofte av praktiske hensyn. De forteller om problemene med å skifte tilbake til norsk pass. 

– Tanken om et statsborgerskap stammer fra en tid da mennesker flest bodde på samme sted livet ut, og hvis du flyttet, så var det ikke forventet at du flyttet tilbake til gamlelandet. I dag er virkeligheten ganske annerledes, sier komitémedlem i nettverket, Ingrid Hillestad, i videoen (se bildefaksimilen).

Vilkårlig lovpraksis
Hanne Aaberg, generalsekretær i Norwegian Worldwide & Norway America Association, sier i videoen at mer enn halvparten av de innvilges norsk statsborgerskap får beholde sitt opprinnelige.

– Loven er full av unntak og praktiseres helt vilkårlig. Det er helt urimelig.

Nesteder i i Antirasistisk senter (ARS), Mari Linløkken, sier på side at en lovendring er overmoden.

– Vi er helt klart positivt innstilt til dette. Senteret har registrert at det har vært foreslått før, og vi håper at det går gjennom denne gang. Det er fint med intiativer som Ja til dobbelt statsborgerskap, det kan bidra til at vi får en ordentlig debatt, og ikke minst til at vi får en endring.

Foto: Antirasistisk Senter

Transnasjonale liv
Linløkken påpeker at et såpass rigid lovverk som det norske på dette området har mange negative, praktiske konsekvenser, men også emosjonelle. At praksisen også varierer, oppleves som urettferdig.

– Folk lever nå transnasjonale liv, hvor de jobber, reiser, skaper nettverk, og til og med stifter familier på tvers av landegrenser. Vi lever også i en tid med langt større fysisk mobilitet. Nye kommunikasjonsmidler og billigere flyreiser gjør det mulig å holde kontakten. Folk migrerer gjerne flere ganger, mellom opprinnelseslandet og et nytt hjemland, og for så vidt også et tredje eller fjerde land i løpet av livet. Mange ønsker å drive virksomhet og kanskje også reetablere seg i opprinnelseslandet, men det blir vanskeligere dersom en må si fra seg statsborgerskapet, fordi det kan være knytta til rett til å eie eiendom, ha bankkonto, og fordi det å søke søke visum for innreise og opphold både er dyrt og tidkrevende. Med statsborgerskap i f.eks. Norge, vil du måtte søke visum til f.eks. Pakistan eller India, og dette gjør det også vanskelig å kunne reise på kort varsel, dersom en nær slektning blir syk og trenger hjelp, eller ens nærmeste ligger på det siste. Hvis en på sine eldre dager ønsker å bosette seg i landet en utvandret fra, vil det være vanskelig å tilbringe tid med barn og barnebarn i landet en har tilbrakt sine yrkesaktive år i og født og oppfostret barn i, dersom en ikke har statsborgerskap der. Når det gjelder lojalitet, ser jeg ser ikke noen motsetning mellom å føle seg hjemme i, føle tilhørighet og lojalitet til, landet en har innvandret til, selv om man beholder statsborgerskapet fra opprinnelig hjemland. Man kan ha tilhørighet til mer enn ett sted. Mange snakker også om at flyktninger skal vende tilbake til landet de flyktet fra når forholdene bedrer seg, men svært mange flyktninger blir boende i asyllandet i veldig lenge simpelthen fordi politiske endringer tar tid. De etablerer seg, slår røtter og får statsborgerskap. Om de vil reise tilbake når politiske endringer kommer, vil dobbelt statsborgerskap gjøre det lettere å reetablere seg i opprinnelseslandet. Spørsmålet handler i så måte like mye om migrasjonsrett.

– Kan dette også gjøre jobben lettere for utlendingsforvaltningen? 

– Flere advokatbyråer som har engasjert seg i dette, svarer et tydelig ja på dette spørsmålet, spesielt når UDI ikke trenger å bruke mer tid på å sjekke og kontrollere at folk har mer enn et statsborgerskap.

Lojalitetskonflikter
Tilbake i 2000 valgte et regjeringsoppnevnt utvalg å levere en utredning om ny statsborgerlov, og man anbefalte at loven ikke burde hindre dobbelt statsborgerskap. Statsborgerloven fra 2005 fremmet likevel prinsippet om tilhørighet til en stat.

I en kronikk på NRK Ytring fra 2013 tok også UDI-direktør Frode Forfang for seg lojalitetsprinsippet i argumentasjonen om statsborgerskap. Noe som Linløkken også med visse forbehold har forståelse for.

– En kan få lojalitetskonflikter når det gjelder blant annet dobbelt verneplikt, men det er i tilfelle en har statsborgerskap i to land som er i krig med hverandre. Noe annet er at hvis du har dobbelt statsborgerskap, og havner i konflikt med loven i opprinnelig hjemland, vil du ikke få hjelp fra norske myndigheter, fordi man regnes som det aktuelle landets borger og dømmes etter det aktuelle landets lover.

– Samtidig er dette noe som på prinsipielt grunnlag ikke bør være en stor ulempe. Å føle landtilhørighet er ikke ensbetydende med statstilhørighet. legger Linløkken til.

Forfang er inne på noe av det samme i sitt innlegg fra 2013.  

– Stadig flere land aksepterer dobbelt statsborgerskap. Den historiske hovedinnvendingen mot dette var basert på de mange krigene i Europa. Hvis to land var i krig, hvor var da lojaliteten hvis man var statsborger i begge land? Og hva med verneplikten? Kunne man innkalles i to land samtidig? Men dette er problemstillinger som har stadig mindre aktualitet, noe som også forklarer holdningsendringene i mange land, skriver han.


Fra http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/30699
Alt innhold er opprettshavelig beskyttet. Eminol.com og Utrop.no © utrop@utrop.no