Muslimer er opplært til vanetenkning, og den religiøse kunnskapen tas for gitt, skriver Sha i dette innlegget.
Foto: Scanstockphoto.com

Begrenset religionskritikk blant troende muslimer

Mange troende har blitt sosialisert i et miljø som fører til at islams reformpotensiale undervurderes. 

Publisert: 15.08.2017 15:10
Av Farhan Shah, muslimsk filosof, mastergrad fra Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Det ureflekterte liv er ikke verdt å leve, sa Sokrates for 2500 år siden. Religiøse overleveringer og tradisjoner som underkjenner den frie tanke må heller ikke fortsette å være til.

Å gi religion en positiv anerkjennelse er like viktig som religionskritikk er for samfunnet. Men religionskritikk bør være nyansert og saklig, ikke unyansert og generaliserende. Her er det viktig å få fram at konstruktiv kritikk er forankret i islams egen lære. Ved å synliggjøre den kritiske tradisjonen forankret i islams egne ressurser, vil religionskritikk ikke lenger være noe som oppfattes som et utenfra angrep på religionen, men noe som framstår som en integrert del av religionen selv. Men så lenge en ureflektert tenkning opprettholdes av muslimske religiøse fellesskaper, vil muligheten for å synliggjøre en sunn og påkrevd religionskritikk være begrenset.

På norsk jord kan vi registrere framveksten av en del unge muslimer og deres kritiske tilnærming til former for islamsk trospraksis, som de mener er preget av diskriminering og intoleranse. Men vi opplever også at i de aller fleste muslimske miljøer, til tross for deres ferniss av åpenhet, finnes det fortsatt en berøringsangst for inngrodde tankeformer og dominerende islamforståelser.

Mange troende har blitt sosialisert i et miljø som fører til at islams reformpotensiale undervurderes. Denne sosialiseringen har bidratt til å utvikle en tafatt holdning: en vanetenkning hvor de troende ikke stiller spørsmål ved den religiøse kunnskapen, men tar den for gitt. Å unnlate å gjennomtenke den religiøse fortolkningens holdbarhet i egen tid og rom, fører til at en danner en psykisk sperre. Denne sperren gjør det vanskelig å beskjeftige seg med det selvkritiske prosjekt.

For å redusere de skadelige effektene produsert av unyanserte oppfatninger av islam, religiøse vel så mye som ikke-religiøse, er det svært vesentlig å sette det selvkritiske prosjekt på dagsorden. Dette prosjektet innebærer å bryte med tankebaner vi har kjørt oss fast i, og prøve å utarbeide alternative, tidssvarende tolkninger av religionen, heller enn å reprodusere utdatert kunnskap. Forutsetningen for å utvikle en internt motivert religionskritikk er imidlertid at en er i stand til å skille på to fundamentale nivåer: mellom religionens essens og religionsfortolkning.

Den første organiserte filosofisk-teologiske skolen i islam, Mutazila, som var rådende i Abbasid-dynastiet i Bagdad i første halvdel av 800-tallet, utviklet en tydelig grense mellom «Guds hellige tale» og menneskers forståelse av den hellige tale, som innebærer kontinuerlig fortolkning av åpenbaringen. Denne fortolkningen er imidlertid betinget av å gi den menneskelig fornuft et frihetens rom. Sagt annerledes, en sunn islamfortolkning innebærer en tydelig skille mellom det permanente og det foranderlige. Det permanente relaterer seg til islams essens, som er universelt. Denne essensen henviser til åpenbaringens formål. Eksempel på denne type essens er det iboende menneskeverdet, som gjelder hele menneskeslekten uavhengig av variabler som kjønn, alder, kultur, rase og funksjonsdyktighet. Til forskjell fra det permanente refererer det foranderlige til menneskets materielle omstendigheter preget av annerledeshet. I denne kategorien finner vi verdier som avhenger av historiens gang. Eksempler på islams foranderlighet er verdier av sosiopolitisk og økonomisk art, som er responser under spesifikke omstendigheter, og dermed prinsipielt reviderbart.

Med dette som utgangspunkt, innebærer religionsforståelse en uavsluttet aktivitet. Og siden mennesket i islam er forstått som et begrenset vesen, vil det si at mennesket ikke kan heve seg over sin tilværelse og dermed se under evighetens synsvinkel. Derfor bør mennesket på grunn av sin ufullkommenhet være åpent for alternative perspektiver og forståelser enn de man i utgangspunktet har inntatt som standpunkter. Fraværet av dette grunnleggende skillet og bevissthet om egen begrensethet, styrker en form for slavementalitet som bare er til nytte for religiøse mørkemenn ute etter å profittere på massenes blindhet.

Er den primære hensikt å tilrettelegge for at muslimene endrer seg selv innenfra, bør samfunnet innta en posisjon basert på anerkjennelse og opplyst kritikk, ikke polarisering og enøyde meninger. Vår egen selvoppfatning er i høy grad påvirket av vår opplevelse av hvordan vi betraktes av andre i samfunnet. Axel Honneth (1949-), en tysk filosof, mener at et rettferdig menneskelig samfunn består av tre inkluderingsformer: familien for å utvikle selvsikkerhet, juridisk anerkjennelse for å utvikle selvrespekt og ytelse for å bekrefte sin selvverdsettelse i fellesskapet. Med andre ord: muslimenes opplevelse av et verdig liv i samfunnet beror på at storsamfunnet anerkjenner deres eksistens og identitet, som kan medvirke til å skape en basis for positiv selvfølelse og opplevelsen som en verdig aktør i fellesskaper.

Hvis muslimer føler at de i samfunnet mangler grunnleggende anerkjennelse og verd, kan selv konstruktiv kritikk oppleves og tolkes som negativt og krenkende for dem, eller endog angrep på egen identitet. Og dermed trigges en psykologisk ryggmargsrefleks som fører til at muslimer konserverer «tingenes tilstand».

Dette kan fort utvikle seg til en ond spiral av anklager og angrep – tendenser det norske samfunnet ikke er tjent med.

I en tid hvor mørke teologier dominerer det islamske kartet, er mitt råd til de frimodige troende og godvillige ikke-muslimer å ta i bruk følgende tommelfingerregel med myndighet, refleksjon og kritisk sans. Start med islams essens: respekt for menneskets iboende verd.

Aksepter ikke tolkninger og/eller religiøse praksiser som reduserer eller neglisjerer denne grunnvollen for et konstruktivt fellesskap på kloden.

Opprinnelig publisert i Dagbladet 10. august 2017. Republisert med forfatterens tillatelse. 


Fra http://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/Blogg/32082
Alt innhold er opprettshavelig beskyttet. Eminol.com og Utrop.no © utrop@utrop.no