Amir Hashani er CP-rammet, åpent homofil og har kosovo-albansk muslimsk flyktningbakgrunn: – Jeg får alle ulike typer reaksjoner, sier 27-åringen til Utrop.
Foto: Bilge Öner

– Et A4-liv er kjedelig

Amir Hashani (27) har cerebral parese (CP), er åpen homofil, og har muslimsk familiebakgrunn fra Kosovo. – Jeg kan jo ikke være noe annet enn meg selv, fullt og helt, sier han selvsikkert.

Publisert: 07.12.2017 12:00
Av Claudio Castello

Amir har en veldig spesiell kombinasjon av identiteter og en historie som vi gjerne vil dele med så mange som mulig.  

– Jeg kunne sett på alt det som gjør meg annerledes som negative faktorer som utsetter deg for ekstra utfordringer i hverdagslivet. Men jeg pleier å tenke at et A4-liv innenfor "det vanlige", det som flertallet ser på som "normalt" ville vært kjedelig.

Utrop møter frilansskuespilleren og fotomodellen i hjemmet sitt i Oslo. Ute er det litt sol og Amir viser oss gjerne i bakgården hvor han har en lite hage.

– Her er det ganske fredelig å bo, og sentralt. Jeg trives godt her i Oslo, sier 27-åringen på rogalandsmål.

Født i Kosovo
Hashani er nemlig født i Kosovo, men flyttet sammen med familien som ettåring på grunn av den svært farlige politiske situasjonen i opprinnelseslandet, som den gang var en del av det tidligere Jugoslavia.

– Vi ankom til Stavanger, hvor familien min fortsatt bor. I året etter fødselen begynte jeg å utvikle cerebral parese, så jeg var heldig som havnet i et land hvor helsevesenet fungerer godt, og der jeg kunne få behandling som gjør hverdagen lettere.

Til tross for at han har bodd så å si hele livet i Norge snakker Hashani albansk og har bevart mye av opprinnelseslandets kultur.

– Vil du si at du har en bestemt etnisk tilhørighet?

– Jeg vil si at jeg ikke føler meg mer norsk enn kosovo-albansk, eller omvendt, selv om det ofte snakkes om at blod er tykkere enn vann. Når jeg er sammen med familie og andre kosovoalbanere så oppfører jeg meg jo annerledes enn når jeg er sammen med norske venner her i Oslo. For meg føles det som om jeg har to masker, og jeg er to Amirer.

Bakgrunn til hjelp
– Hjelper det du kaller de to maskene på skuespillerkarrieren din?

– Ja, det gjør det absolutt. Å kunne relatere til ulike kultursituasjoner og kulturkoder og så handle deretter vil jo være en fordel. En mikser litt her og der. 

Hashanis CP er synlig, men at han for et par år siden kom ut av skapet som homofil med muslimsk bakgrunn fører jo til mange situasjoner hvor folk "får tenke seg om".

– Jeg møter ulemper og motbør, men også forståelse og aksept. Jeg pleier å være 100 prosent ærlig og presenterer meg som kosovo-albansk muslim, og homo med funksjonsnedsettelse. Noen sier: "Oh, my God". Andre sier: "Wow, så kult", mens andre igjen sier: "Hvordan er det mulig? Hva sier familien din om dette?".

Være seg selv
Å være den har er, har mest sannsynligvis gjort Hashani ekstra tykkhudet. Cluet for å lykkes som det kaller "å være et annerledes menneske" ligger i å være seg selv.

– Hvis noen føler seg støtt eller krenket, er det ikke mitt problem. Jeg er den jeg er og kan ikke være noen andre. Skal jeg begynne å endre væremåte eller personlighet? Nei, det er jo helt umulig. 

Allerede som veldig ung skjønte han at han var annerledes enn andre gutter. 

– Da jeg var seks-sju år, husker jeg at jeg likte å leke med Barbie-dukker, og gjorde "jenteting". Som 13-14-åring skjønte jeg for alvor at jeg var homofil, men ville ikke godta meg selv. Jeg fryktet at jeg ville bli uønsket av familie og nærmiljø.

Først da han gikk på folkehøgskolen Lundheim, kom han ut til enkelte medelever. 

– Og det gikk jo forsåvidt helt greit. Jeg visste det ville bli mye verre i forhold til familie og nærmiljø.

Tvangsforlovet
Familiemedlemmene til Hashani reagerte bryskt, uten aksept for hans legning, og valgte å tvangsforlove ham med en jente fra Kosovo.

– Jeg var på en måte forberedt på det meste, men ikke på denne typen reaksjonen. 

Hashani valgte etter hvert heller å flytte fra familien enn å leve i et falskt forhold og ekteskap med en kvinne. Til spørsmålet om han fortsatt har kontakt med familien, svarer han både ja og nei:

– Selv om de sviktet meg og ikke aksepterte legningen min, så ville jeg ikke helt svikte dem, så jeg har sporadisk kontakt. Jeg skjønner på en måte at det er vanskelig for dem også på grunn av kulturbagasjen de har med seg fra hjemlandet, men jeg kan jo ikke endre meg for å tekkes dem.

Familieforviklinger
I Kosovo er situasjonen for lhbtqi-personer mye vanskeligere enn i Norge. Som i resten av landene på Balkan gjelder sterke tradisjonelle familieverdier, og det ble svært vanskelig for Hashani å komme ut av skapet overfor sine egne.

– For min familie ville det være vanskelig, uansett. I Kosovo er det nærmest umulig å være åpen som seksuell minoritet. Folk som trosser dette, blir sett ned på og i familiene sees det å ha homofil sønn eller en lesbisk datter som et stort skam. Enkelte kan risikere utkastelse og total emosjonell svikt fra familien. Jeg håper og tror at ting kommer til å bli bedre, men tenker at det vil ta mange tiår før lhbtqi-personer i Kosovo kan leve ut sin legning uten skam, redsel eller frykt for diskriminering og hat.

Hashani sier seg derfor glad over å bo i Norge.

– Her har man et lovverk og et støtteapparat som beskytter deg mot negativ forskjellsbehandling og hat-kriminalitet.

Satser på skuespill
Hashani vil, tross alt av motgang og motbør, satse på én ting i livet.

– Skuespill er min første prioritet akkurat nå. Jeg kom inn i NISS nylig på første audition, og kommer til å satse på dette i fremtiden. Jeg tenker at alt det jeg har opplevd, vil være en berikelse for meg.

Standhaftighet og styrke er ingen mangelvare, sier han selvsikkert.

– Jeg tenker på meg selv om ung og frisk, som en som vil leve livet fullt ut på egne vilkår, og har friheten til å gjøre dette. Jeg er bare langt mer annerledes enn resten, enn de som er A4. Hvis alle var like A4, hvis det ikke fantes folk som meg, så ville verden vært langt kjedeligere og gråere.

Fakta om cerebral parase: 

Det aller meste av hjernens utvikling skjer i perioden fra tidlig fosterliv til 2 års alder. En skade eller unormalitet i denne delen av hjernens utvikling kan gi tilstanden cerebral parese. Har en først fått en slik skade i hjernen vil selve skaden bestå resten av livet.

Skaden i hjernen påvirker signalene hjernen sender ut til musklene, men også de signalene som "sensorer" rundt i kroppen sender den andre veien, til hjernen. Forstyrrelser i "sentralen" (hjernen) gjør at musklene ikke vil adlyde helt, og bevegelsene en gjør blir ikke riktig slik en har tenkt dem.

Kilde: Norske Helseinformatikk


Fra http://www.utrop.no/Nyheter/Kulturnytt/32084
Alt innhold er opprettshavelig beskyttet. Eminol.com og Utrop.no © utrop@utrop.no