Med en hånd i hvert land


Bistandsorganisasjoner startet av innvandrere rettet mot opprinnelseslandet er et ukjent fenomen som kan ha stort potensiale for utvikling.
Fra hjerneflukt til transnasjonal bistand
Under tsunamien ble norske tamilers innsats for Sri Lanka tydelig for storsamfunnet. Slikt engasjement er et eksempel på kontinuerlig aktivitet fra mange innvandrerorganisasjoner og enkeltmigranter.

I Norge har mange innvandrerorganisasjoner aktiviteter rettet mot både Norge og det tidligere hjemlandet. – Innvandrerorganisasjoner har et stort potensiale for utvikling, mener Margrethe Siem i Enhet for Mangfold og Integrering (EMI) i Oslo kommune. I sitt arbeid har hun kontakt med mange innvandrerorganisasjoner. Hun har også deltatt i et prosjekt i Somalia med Child Welfare Society of Somalia, som har kontor i Norge, Somalia, Somaliland og Storbritannia.

–Utviklingsbidrag fra Norge til opprinnelseslandet skjer på mange nivåer; fra pengeinnsamlinger til barnehjem, søsterorganisasjoner, til egne prosjekter som for eksempel jordbruk og utdanning. Bevegelse fram og tilbake mellom landene er vanlig. Folk er ikke enten her eller der, de reiser fram og tilbake. Det mest normale er å en fot i hvert sted, særlig for kurdere, somaliere og irakere, sier Siem.

Globalt sett er bistand, og nødhjelps- og utviklingsprosjekter ovenfor hjemlandet så omfattende at både bistandsverdenen og forskning nylig har gitt økende oppmerksomhet for potensialet emigranter kan ha for utvikling.

Noen forskere argumenterer for at intellektuelle, sosiale og finansielle innvesteringer fra diasporaen kan kompensere for ”brain drain”, slik at migrasjon i stedet medfører ”brain gain” for utviklingsland.

Særlig stor oppmerksomhet har pengeoverførsler fått. Det er anslått at 175 millioner migranter sender pengebidrag til opprinnelseslandene. På Fillipinene utgjør pengeoverførsel fra emigranter hele 10 prosent av BNP. Globalt har Verdensbanken anslått at pengeoverføringer fra innvandrere til opprinnelseslandene i 2005 var på 232 milliarder dollar. Dette overstiger det totale globale beløpet på offisiell utviklingshjelp med over 50 %. Mindre kjent er de mange bistandsorganisasjonene startet av innvandrere verden over. Som følge av moderne kommunikasjonsmidler, transport og en global finansiell infrastruktur som globalisering har brakt, har migranter med samme opprinnelsesland i økende grad organisert seg på tvers av landegrenser; det som i den engelske migrasjonsforskningslitteraturen kalles transnasjonale migrant ”communities.”

Omveier kan unngås
Siem mener at prosjektene igangsatt av innvandrerorganisasjoner ofte blir mer jordnære enn store prosjekter igangsatt av utenforstående.
–Man skjønner også bedre det usagte og hvor skoen trykker og kan kanskje unngå noen misforståelser, sier Siem.

Når norske Rahma Islamic Relief Fund igangsetter prosjekter, sender de ned en person med landbakgrunn fra det aktuelle landet.

– Vi kan dekke mange områder med lokalkunnskap og språk. Samtidig kan vi være mer kritiske til informasjonen vi får, sier Maryan Kalayci i Rahmas lokaler på Grønland. Den to år gamle organisasjonen jobber med nødhjelp, langsiktige prosjekter og har en fadderordning. Organisasjonen har aktive fra syv landbakgrunner, hovedsakelig Pakistan.

Også den nystartede organisasjonen Diya, som bekjemper barnearbeid i Pakistan og er en av tre innvandrerorganisasjoner støttet av NORAD, opplever fordeler ved kulturkjennskap. Som en organisasjon drevet av barn av innvandrere, er Diya strengt tatt ikke en innvandrerorganisasjon, men de drar like fullt veksler på kjennskapen til foreldrenes hjemland.

– Siden vi kjenner landet gjennom ferier, språk og slektninger, har vi en større mulighet til å unngå fallgruver som for eksempel korrupsjon. Vi er mer skeptisk til hvem vi samarbeider med, sier Ummear Khan fra Diya.

En del organisasjoner har filialer i mange land. Tamilsk rehabiliteringsorganisasjon (TRO), som i dag fokuserer på gjenoppbygging etter krig og tsunamien på Sri Lanka, ble startet av tamilske flyktninger i Sør-India i 1983 og spredte seg siden til 15, primært vestlige, land over hele verden der tamiler har flyttet enten på grunn av jobb, utdanning eller flukt. 60 % av donorene er fra tamiler bosatt utenfor Sri Lanka.

Under krigen på Sri Lanka har TRO, som har hovedkontor på Sri Lanka, hatt tilgang som andre organisasjoner ikke har hatt.

– Under konflikten på Sri Lanka har TRO vært eneste hjelpeorganisasjon med tilgang til LTTE– kontrollerte områder (områder kontrollert av Tamiltigrene, red.anm) fordi hovedkontoret vårt er i Kilinochchi. De siste 20 årene har organisasjoner drevet av andre land ikke hatt tilgang til krigssonene. TRO er også den eneste organisasjonen som mottar penger fra diasporaen og kan dermed gjennomføre utviklingsprogram. Sri lankiske myndigheter har også uoffisielle restriksjoner i forhold til å bringe materialer inn i de nordlige områdene av Sri Lanka. For eksempel hadde Norsk folkehjelp et prosjekt der de ikke kunne bygge 1000 planlagte hus i LTTE– kontrollerte områder, sier direktøren for TRO Prem Reji som nylig var i Norge.

Kvinner er engasjert i hjelpearbeidet i Vaharai området på Sri Lanka.


Brobygging og utveksling
De fleste av de frivillige på Sri Lanka i den tamilske bistandsorganisasjonen TRO er barn av tamiler som bor utenfor Sri Lanka.

–Særlig 2.generasjon er interessert i å jobbe for TRO. Som frivillige blir de kjent med foreldrenes hjemland i tillegg til at de bidrar med teknologisk kompetanse og annen kompetanse som Sri Lanka har mistet eller ikke fått videreutviklet pga krigen, sier Reji.
Det lille som finnes av forskning på fenomenet i USA antyder at migranter som starter transnasjonale aktiviteter pleier å ha utdanning over gjennomsnittet og at gruppene er eldre og mer etablerte i storsamfunnet. Det er derfor ingen nødvendig sammenheng med grad av integrering eller assimilering og følelser og aktivitet ovenfor det tidligere hjemlandet.

Diya ønsker i tillegg til å være en bistandsorganisasjon i Sør-Asia å drive aktivt informasjonsarbeid om barnearbeid i det norske samfunnet, spesielt ovenfor bedrifter.
Diya har opplevd å ha en dialogfunksjon.

–Det spennende med Diya er at vi drar nytte av mennesker med kulturkunnskap i både Norge og Pakistan. Vi har også god kjennskap til det norske samfunnet. Vi bygger en kulturell bro. Mange i Pakistan var skeptiske til å samarbeide med en norsk organisasjon under konflikten omkring Muhammedkarikaturene. Vi viste at det ikke var en trussel og at det norske folket ikke representerer tegningene, men var handlinger gjort av enkeltpersoner, sier Hadi Lile i Diya.

Jungeltelegraf
Kombinasjonen av frivillig innsats og nasjonale og transnasjonale nettverk kan gjøre slike organisasjoner effektive.

TRO har 50 000 personer som arbeider på frivillig basis i de utenlandske filialene.
– Dette gjør at vi kan oppnå svært mye, sier Reji.
Under jordskjelvkatastrofen i Pakistan opplevde Rahma at lokalet var fullt av folk som ville bidra materielt og praktisk.
–Det er ikke noe problem å få folk til å stille opp, vi har mange kontakter i innvandrermiljøer, sier Kalayci.
Når Rahma, som arbeider etter nullkostnadsprinsippet, trenger frivillige til prosjekter i utlandet opplever de ofte at jungeltelegrafen gjør jobben.

– Vi begynner i Norge og spør om folk kjenner noen med bakgrunn fra det aktuelle landet. Det går mye fortere enn man skulle tro. Ved et vannprosjekt vi trengte en ingeniør til, spurte vi en bekjent i Trondheim som viste seg å ha en bror i USA som var ingeniør og ønsket å stille, sier Kalayci.

–Vi sparer også mye penger på å oversette gratis, sier hun.

Ukjent fenomen
Det har foreløpig blitt gjort lite forskning på bistandsorganisasjoner startet av innvandrere.

– At innvandrerorganisasjoner starter bistandsprosjekter er nytt for meg, sier Grethe Brochmann, migrasjonsforsker ved Institutt for samfunnsforskning.
– Det snakkes mye om bistand og innvandrerorganisasjoner i høyere bistandsnivåer for tiden, men ingen vet akkurat hvor ideene kommer fra, sier seniorrådgiver Lillian Nordal i Norad.

De siste årenes utvikling av Internett og billigere internasjonale transportformer har medført en eksplosjon av teoretisering om diaspora og transnasjonalisme innenfor migrasjonsteori, antropologi og kulturstudier. Forskningen er ikke tilsvarende. Generelt er transnasjonalisme underforsket, kanskje fordi det er krevende å forske på. Mens studiet av globalisering innebærer å studere strukturelle forhold, tar studier av transnasjonalisme utgangspunkt i enkeltpersoner.

Tematikken fordrer å følge mennesker, varer og nettverksbevegelser over landegrensene. Det krever ofte også å forske på mer enn to steder fordi transnasjonal aktivitet pleier å ha flere lokaliteter. Det er ingen lenestolsaktivitet og innebærer et krav til stor fleksibilitet av forskere.

I følge International Organization for Migration, har forskning så langt ikke påvist en entydig virkning av migrasjon på utvikling. Så langt tyder forskning på at migrasjon kan medføre både utfordringer og utvikling i både opprinnelseslandet og mottakerlandet. FN setter for tiden søkelys på fenomenet. For å få mer kunnskap om hvordan effekter av migrasjon og utvikling best kan utnyttes og hvordan negative konsekvenser kan minimeres, har FNs generalforsamling innkalt til en konferanse i New York i september om migrasjon og utvikling.

Se også:

UN High Level Dialogue on International Migration and Development

Center on Migration, Citizenship and Development

Transnational Communities Programme