Skjulte folk på island

For 10-12 år siden skulle det sprenges vekk noe stein for å forbedre veien et sted i nærheten av Isafjörður, en by i Vestfjordene på Island. Det var blitt kjent at det var en huldrebolig der, og alle de tre mennene som utførte sprengning og rydningsarbeid kom siden ut for ulykker.


Farlig veiarbeid
Den ene ble drept i et snøskred, den andre omkom i en bilulykke, og den tredje kom ut for et snøskred, men overlevde. Han gikk siden konkurs med bedriften sin og mistet alt.
”Dette er alvenes hevn”, mente en kvinne, bosatt i Isafjörður. ”Det er farlig å ikke respektere alvenes boliger”. Utspillet til kvinnen i Isafjörður står ikke alene i en islandsk kontekst. Alle islendinger kjenner til at skjulte folk - alver eller huldufólk - kan gripe inn med drastiske virkemidler for å hevne seg på mennesker som mot bedre vitende forstyrrer eller ødelegger deres boliger.
Navnet huldufólk kommer av det norrøne ”huld” som betyr ”skjult”. Huldufólkene likner mennesker, og lever sine liv som mennesker, i de samme omgivelsene, men de er usynlige for de fleste. Det finnes noen likheter mellom disse og det norske huldrefolket, men der den norske huldra er kjent for sin lokkende skjønnhet, men som viser seg å ha ku-rompe, mangler sistnevnte i den islandske tradisjonen. Her blir de ofte beskrevet som høyere enn alminnelige mennesker, og med blå, eller fargerike klær.

Skjulte vesener i omgivelsene
Fra Island ble bebodd på 800-tallet har landet, med sin usedvanlige natur, vært forbundet med mange typer mer eller mindre usynlig vesener, både i havet og på land. Siden den gang har det blitt fortalt historier der islendinger møter vesener fra den andre siden, vesener som ikke alminneligvis kan ses i det daglige liv. Også den dag i dag finnes det mange typer skjulte vesener som islendingene forholder seg til i større eller mindre grad. Det sies å være gjengangere i de aller fleste hus på Island, også i hovedstaden Reykjavik, og mange islendinger kan føle de dødes tilstedeværelse. Gjengangere gjør seg også gjeldende andre steder i de nordiske land, hvor folk i større eller mindre grad tror på at de eksisterer. For mange islendinger er eksistensen av skjulte folk en realitet, og de aller færreste islendinger ville frivillig gjøre ting som kan provosere eventuelle skulte vesener som befinner seg i deres omgivelser. Historiene om skjulte folk er et rotfestet trekk ved islandsk kultur.

Å leve med huldufólk som naboer
Mange islandske folkesagn forteller om hvordan huldufólket belønnet eller straffet folk i etterkant av at man hadde hjulpet dem, eller behandlet dem dårlig. Hjalp man dem kunne det bli belønnet med flotte gaver (vakre ting som i dag er å se på nasjonalmuseer på Island), og unnlot man å hjelpe dem, eller opptrådte med manglende respekt omkring deres tilholdssteder, kunne man regne med at det ble hevnet. Gjennom århundrene, da islendingene var bosatt på landet, forholdt de seg til sine usynlige naboer med respekt. Alle var nemlig klar over at hvis det ikke ble tatt hensyn til huldufólkene, som bodde i steiner og klipper omkring gårdene, kunne det få fatale konsekvenser. Lærdommen om hvor huldufólket hadde sine boliger gikk i arv mellom generasjonene og man ble oppdratt til å forholde seg med varsomhet til slike steder. Bønder som nektet å tro på at det skjulte folket fantes, opplevde sykdom, tap og andre vanskeligheter når de trosset forbudet og klippet gresset omkring huldufólkenes hjemsteder. Alt fra sykdom og skade, til tap av budskap og død kunne forklares ved at det var huldufólket som hevnet seg.
I disse folkesagnene ligger det en tydelig moral i bunnen som sier at hvis man unnlater å hjelpe andre, eller til og med gjør det vanskelig for dem, kan forholdet komme skjevt ut. Å samarbeide, og å hjelpe hverandre etter beste evne må ha vært viktige leveregler i et tynt befolket samfunn, innenfor barske og ustabile naturomgivelser.

Historiene om huldufólkets hevn
Historier om huldufólk som hevner seg på dem som ikke respekterer deres tilholdssteder er ikke et historisk overstått kapittel på Island, der veivesenet og byggeetaten fra tid til annen blir gjort oppmerksom på at det bor skjulte folk i arbeidssonen. Når det skal bygges boliger og veier på Island i dag støter man i blant fortsatt på den gamle historien om huldufólkets hevn. Budskapene om de skjulte folkenes tilstedeværelse i det aktuelle området kan ha kommet for dagen, for eksempel gjennom synske medier eller gjennom drømmer. Informasjonen kan også stamme fra folk som kjenner til historier om at det bor skjulte folk i steiner og klipper som blir berørt av det planlagte arbeidet.
På landet, men også i byene, finnes det flere eksempler på underlige manøvrer med veien, noe som viser at veivesenet respekterer at disse forestillingene eksisterer i samfunnet. Ikke sjeldent føler de også selv et ubehag ved å utfordre skjebnen i møte med de skjulte kreftene.
I Reykjavik skulle veivesenet for noen år siden sprenge vekk en klippe utenfor en skole, for å legge vei. Klippen lot seg imidlertid ikke sprenge bort, og man endte med å innsnevre veien fra to til ett felt på stedet, slik at bilister må vente på trafikk fra motgående kjøreretning før de kan passere. Veivesenet uttalte at slike manøvrer ikke er uvanlige utenfor skoler hvor det ferdes mange barn, men navnet på veien sier sitt om at dette er enda ett eksempel på hinsidige veseners innblanding. Denne veien heter i dag Alfhólsvegur (alvehuleveien) og er bare ett av flere eksempler på at skjulte folk påvirker livet på Island langt inn i moderne tid.

Skjulte folk i ett moderne samfunn
Reykjavik har ord på seg for å være en av de hippeste byer i Europa. Nattelivet er beryktet og varer inn i de små timer, og på mange måter kan nordmenn sies å være konservative i sammenlikning med islendinger. Men når det gjelder åpenheten og respekten for skjulte krefter - det være seg huldrefolk, alver eller gjengangere – står islendingene i en helt særlig posisjon i forhold til sine nordiske naboer. Grunnen til dette kan blant annet være at urbaniseringen og moderniseringen har gått ekstremt fort på Island. Før, på 1800-tallet, fantes det ikke byer her, og folk bodde spredt omkring i landet, særlig langs kysten, der de forholdt seg til en natur som de ikke kunne kontrollere. Forestillingene om huldufólket kan tolkes som personifiseringer av naturkreftene, der naturen var noe man måtte ha respekt for. Samtidig ga den mye tilbake til menneskene. På samme måte var islendingenes forhold til huldufólket, i det de fremstilles som sjenerøse, men hevngjerrige. Kanskje kan det moderne mennesket lære mye av islendingenes før-moderne forhold til skjulte krefter? Gjennom den moderne samfunnsformen har mennesket forsøkt å underlegge seg naturen, noe som ser ut til å slå tilbake på oss selv. Selv om moderne islendinger heller ikke er noe unntak i så måte, er forholdet til skjulte krefter fortsatt en viktig dimensjon i mange islendingers liv.
De færreste islendinger ville med vitende og vilje finne på å forstyrre ett sted der det sies å bo skjulte folk.