Fanget i Guds hus

Utlendingsnemnda (UNE) opprettholder sitt krav om å få Fozia og Abbas Butt ut av landet. Nå har søskenparet sittet seks måneder i kirkeasyl i Holmlia kirke i påvente av at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen skal behandle saken.
Isabell Sterling
Latest posts by Isabell Sterling (see all)

Fozia og Abbas Butt er i begynnelsen av 20-årene og kom til Norge sammen med sin mor da de var henholdsvis tre og fire år. De er oppvokst på Holmlia. De har gått i barnehage og har sin skolegang i bydel Søndre Nordstrand. På Holmlia har de sin familie, sine venner og sin tilknytning. Språket de snakker er norsk.

Mors tabbe

Et eller annet sted på veien gikk det galt. Da barna var små, ble de plassert i fosterhjem. Moren fikk panikk og tok med seg de to barna tilbake til Pakistan. Moren returnerte etter en stund til Norge og unnlot å informere myndighetene om at Fozia og Abbas var blitt igjen i fødelandet. Hennes tabbe skulle senere koste alle tre oppholdstillatelsen. Søsknenes mor ble utvist fra Norge i 2005 og døde i Pakistan i 2007 av hjerteproblemer.

– Vi sitter ikke her fordi vi har lyst, men fordi vi må. Norge er vårt hjem. Til hvem skal vi reise? Til en far vi ikke kjenner, et språk vi ikke kan? Det vår mor gjorde, var feil, men hun gjorde det utfra kjærlighet til oss og hva hun trodde var det beste for oss. Det er lett å være etterpåklok, men det som har skjedd har skjedd. Og det er helt absurd at vi nå i dag skal betale for en feil hun gjorde på 1990-tallet, sier Abbas Butt.

–  Det er en vanskelig situasjon vi befinner oss i. Jeg er ofte trist, men jeg prøver å holde håpet oppe. Jeg har stor tro på at det vil ordne seg til slutt. sier Fozia.

All vår nære familie som har hatt omsorg for oss, bor her.

Fremmede i Pakistan
Hadde det ikke vært enklere hvis dere reiste tilbake i stedet for å kjempe mot systemet?

– Vi kan ikke reise. Jeg har forsøkt, sier Fozia. – Jeg kontaktet den pakistanske ambassaden og ba om å få pass, men uten originale identifikasjonspapirer fra Pakistan, får jeg ikke reisedokumenter.

– Selv om vi hadde fått reisedokumenter, kan vi ikke reise til ingen ting. Vi har bodd i Norge 17 år av våre henholdsvis 24 og 23 år. All vår nære familie som har hatt omsorg for oss, bor her. Vi har ingenting i Pakistan å gjøre etter å ha tilbrakt mesteparten av våre liv her. Pakistan var våre foreldres land. Vi betrakter Norge som vårt hjemland. Vårt eneste hjemland. Det er her vi skal bli, og jeg er villig til å sitte i Holmlia kirke så lenge jeg behøver. Jeg flytter meg ikke herfra. Da må jeg i så fall bæres ut, sier Abbas.

Mener dere at dere har blitt urettferdig behandlet?

– Ja, fordi vi nå må betale for noe vi ikke har gjort. Det bør bli vist forståelse for at vi som barn ikke hadde noen innvirkning på den avgjørelsen vår mor tok den gang. Dessuten har vi bodd i Norge i tilsammen 17 år, det burde telle med tanke på tilhørighetspørsmålet.

Dere har hevdet tidligere at dere ikke har familie i Pakistan. Men ifølge UNE har dere en far og øvrig familie der.

– Ja, vi har familie og en far i Pakistan som vi ikke kjenner og som ikke har vist interesse for oss verken før eller siden. At det vektlegges i denne saken, er for meg uforståelig, sier Fozia.

– Dessuten er det merkelig at en mann skal kunne avgjøre et annet menneskes skjebne. Alt vi ber om er at saken vår blir vurdert på nytt, i en nemnd med uavhengige parter, sier Abbas.

Saken deres har vært oppe i retten mange ganger. Hva tror dere er grunnen til at UNE handler som den gjør i denne saken?

– Det kan virke som om det har blitt personlig. Jeg vet ikke. Det vet kun UNE og han som har behandlet saken. Det eneste jeg kan si for å greie å leve i denne situasjonen, er at det må finnes et håp om at vi får bli. Vi skal bli. Dette er også vårt land, sier Abbas.

Handler om prestisje
Abbas og Fozias advokat, Arild Humlen mener at det har gått prestisje i denne saken og at hans klienter har blitt behandlet særdeles strengt og urimelig.

– Hele denne saken virker på meg besynderlig. Norske myndigheter hadde i sin tid mulighet til å sende søskenparet til Pakistan den gang oppholdstillatelsen ble tilbakekalt i 1999. Verken Fozia eller Abbas hadde som mindreårige mulighet til å skaffe egne reisedokumenter eller mulighet for å ordne med reise til Pakistan. Istedenfor venter myndighetene til søsknene er myndige med å kreve utreise. Og med tanke på at de har hatt størsteparten av sin barne-og ungdomstid her er dette en urimelig de nå krever utreise. Dette er en urimelig behandling fra myndighetenes side, sier Humlen.

Fozia og Abbas sak har blitt sent til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og er for tiden til vurdering av om den skal behandles i domstolen.

På spørsmål fra Utrop om saksbehandlingen av denne saken og om det har gått prestisje
i den, svarer Bjørn Lister, informasjonssjef i UNE, følgende:

– UNEs praksis viser tydelig at våre beslutningstakere verken er
værhaner som gir etter for press, eller prestisjeryttere som er
uvillige til å endre tidligere vedtak når ny informasjon eller nye
omstendigheter tilsier det. Tidligere vedtak opprettholdes eller endres
alt ettersom våre beslutningstakere mener det saklig sett er riktig.

– UNEs vedtak i søskenparets sak har to ganger vært prøvd og kjent
gyldig av landets øverste domstol, nemlig Høyesterett. Det burde være
tilstrekkelig kommentar både til UNEs saksbehandling og til at det
saklig sett var helt i sin orden at UNE anket avgjørelsene fra
tingretten, sier han.