Hjemmeværende kvinner – en glemt gruppe

Egentlig skulle jeg skrive om Obama som kommer til Norge om noen uker. Men så kom jeg på bedre tanker. Jeg bestemte meg for å skrive om hjemmeværende innvandrerkvinner i Norge.

Jeg tenker ikke først og fremst på hjemmeværende kvinner fra ressurssterke familier, men på de svært mange kvinner som står så og si uten kontakt med storsamfunnet. De har verken jobb eller tilgang til sosialapparatet gjennom NAV og sosialkontor. Blant kvinner med opprinnelse fra Afrika og Asia var sysselsettingsgraden i 2008 henholdsvis 42,8 og 51,1 prosent. Gjennomsnittet for alle kvinner var 68,5 prosent, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB).

En del av de kvinnene som står utenfor arbeidsmarkedet fyller den tradisjonelle rollen de har fått tildelt av sine patriarkalske familier. Kvinnene er i praksis tjenere for sine menn. Mennene jobber, mens damene passer hjemmet, kjøkkenet, barna, rydder huset, lager mat. I mange tilfeller snakker de ikke norsk i det hele tatt. En stor del har kommet til Norge nokså unge, men har ikke brukt de  mulighetene som finnes til utdanning og kvalifisering. Og bare i Oslo befinner altså flere tusen seg i en slik situasjon.

Analfabetisme i Norge
I en av de første utgavene der Utrop skrev om disse kvinnene, etterlyste vi tiltak for de hjemmeværende kvinnene som er funksjonelle analfabeter og som lever som slaver av sine ektefeller – menn som kan være både etnisk norske og av minoritetsbakgrunn. Det gjelder å bryte ned barrierene som hindrer disse kvinnene fra å delta i storsamfunnet, var argumentet den gangen.

Endelig nå i 2009 ser vi at myndighetene, særlig IMDi, har oppdaget denne målgruppen. Et nytt prosjekt har som mål å kartlegge hvem disse kvinnene er, for så å rekruttere dem til norskopplæring, alfabetiseringskurs og andre yrkesrettede aktiviteter. Slik jeg ser det, vil den strategien IMDi her legger opp til i første omgang være særlig effektiv mot analfabetisme. 

Ungdom i limbo
Vi kan ikke tillate oss å tie når vi ser tusenvis av analfabeter i det moderne og avanserte Norge. Mennesker som ikke kan benytte seg av de mulighetene Norge har å by på, og som dermed ikke kan være til hjelp for sine barn. Det er her de sosiale problemene i flerkulturelle familier begynner. Her kan vi finne en av årsakene til at så mange unge med minoritetbakgrunn ikke avslutter videregående skole. Her ser vi også en av årsakene til mange av de problemene flerkulturelle barn og ungdom sliter med, særlig i Oslo, med uante konsekvenser for fremtiden. Det danner seg gjenger, og vi får kulturløse og forvirrede unge som ikke har hatt den nødvendige hjelp hjemmefra til å forstå sin situasjon som individer mellom to kulturer. 

Unge som ikke er orientert om hva det betyr å leve med én fot i det norske storsamfunnet og én fot i familiens mikrokosmos, vil ofte komme opp i konflikter. Foreldre uten kunnskap om Norge har ingen svar på ungdommenes utallige spørsmål. Foreldre som ikke kan hjelpe selv små barn med hjemmeleksene, kan ikke gi den tryggheten som vi forbinder med det å være foreldre.  

Lær av de frivillige!

IMDi har tatt på seg en vanskelig oppgave. Hvordan skal vi rekruttere kvinner som tilsynelatende selv har valgt livet som hjemmeværende? Hvordan skal vi bekjempe de patriarkalske tradisjonene som ligger bak dette valget? Det kan se ut som en uoverstigelig utfordring. Men det finnes organisasjoner som har erfaring på området. Særlig vil jeg trekke frem Norsk Folkehjelp Oslos integreringsprogram OASEN. OASEN har jobbet med hjemmeværende innvandrerkvinner siden 2002, og har utviklet et sett med interessante virkemidler. Programmet har lavterskeltilbud rundt om i nærmiljøene der innvandrerkvinnene bor. Kvinnene får tilbud om gratis kurs i data, norsk og engelsk på kveldstid – ofte med barnepass. I tillegg kommer sosiale aktiviteter som kulturkvelder og matkonkurranser. Altså noe for enhver smak. OASEN driver også utstrakt oppsøkende virksomhet. Å snakke med folk på gaten, i butikken eller på bussholdeplassen er en minst like god strategi for rekruttering som omfattende statlige og kommunale programmer. Ofte er direkte kontakt faktisk det eneste som virker.

IMDi og andre offentlige institusjoner vil tjene på å undersøke hva frivillige krefter gjør på dette feltet.