“Clinton i Pakistan: Hva videre?”

På bilde ser man amerikanske militærstyrker i Afghanistan. En lignende organisering av militæret ønsker Erik Prince, grunnleggeren av det amerikanske sikkerhetsfirmaet "Blackwater", i Libya
Foto: Flickr
En allianse mellom konstruktive krefter må til for å håndtere konflikten i Pakistan og Afghanistan.
Atilla A. Iftikhar
Latest posts by Atilla A. Iftikhar (see all)

USAs utenriksminister Hillary Clinton var i Pakistan i slutten av
oktober og besøket har skapt et positivt politisk momentum i landet,
noe som bør følges opp av videre av begge regjeringer. Pakistans sikkerhet, økonomiske vekst, globale image, forholdet til vestlige land og India er viktige emner som er dypt påvirket at hvordan Pakistan utvikler forholdet til USA.

Framgang
For amerikanere forblir Pakistan et veldig viktig land for USAs egen
nasjonale sikkerhet, den geostrategiske maktorden i Sør-, Sørvest- og
Sentral-Asia, landets betydning i den islamske verden og hele
atomvåpen-problematikken. Hvis Pakistan lykkes i den interne kampen
mot militante grupper er det fullt mulig at landet kan fremstå som en
god modell også for andre muslimske land. Samfunnsutviklingen i
Pakistan de siste årene, fra omtrent 2007 til dags dato tilsier at
landet har utviklet en ganske opplyst opinion gjennom aktive media
og et aktivt sivilsamfunn. Pakistanske elektroniske og trykkmedier,
sivilsamfunnet, advokatstanden og akademia har i første rekke vært
instrumentelle i å forme folkeopinionen. Det var særlig de
elektroniske mediene som ble avgjørende for Musharrafs fall,
gjeninnsettelsen av høyesterettsdommere og valget i 2008. Medienes
videre rolle i utformingen av Pakistans utenriks- og forsvarspolitikk
er et emne som i stadig økende grad blir tatt opp av ledende
pakistanere slik som Haroon Rashid, Hamid Mir, Talat Masood, Møed
Pirzada og Kamran Khan.

Urealistisk USA
Pakistans utenriks- og forsvarspolitikk har opp gjennom årene vært
dominert av militæret, særlig hærsjefen og etterretningen. De
sivile institusjonene som burde ha vært sentrale i beslutningsprosessene har alltid blitt forbigått av militæret, og dette har latt konspirasjonsteorier dominere policy-forståelsen i Pakistan. Samtidig har USA og Vesten latt seg kontrollere av en urealistisk og fjern tolkning av det pakistanske folket og samfunnet. Pakistan er i det vestlige nyhetsbildet forbundet med Al-Qaida, terrorisme, A. Q. Khan [grunnleggeren av det pakistanske atomvåpenprogrammet red. anm.] og naturkatastrofer. Landet har jo mye mer å tilby av positiv karakter som verden ikke får med seg, og amerikanere innser heller sjelden at pakistanere betaler en veldig høy pris i kampen mot terror. Likedan er det ikke noe som tilsier at det pakistanske atomvåpenprogrammet er ”utrygt”, at media ikke er robuste og aktive, at domstolene ikke er uavhengige eller at folkeopinionen ikke er årvåken.

Hvis Obama kan avgrense sine mål til å fjerne Al-Qaida-ledelsen fra Afghanistan og deretter trekke ut sine soldater, er det håp om pakistansk støtte.

Må trekke seg ut
Ettersom USA, NATO og Pakistan må kunne samarbeide videre, er det nettopp behov for  bedre innsikt og erkjennelse av hverandre. Fordi
pakistanere er veldig skeptiske til den amerikansk-ledete militære
tilstedeværelsen i Afghanistan, er det viktig at USA avgrenser luftige
målsetninger og heller utarbeider en realistisk plan for når og hvordan militæret skal trekke seg ut av landet. Hvis Obama-regjeringen kan avgrense sine mål til det mest vesentlige, nemlig å fjerne Al-Qaida-ledelsen fra Afghanistan og deretter trekke ut sine soldater innen en bestemt dato, for eksempel innen 2013, er det håp om pakistansk støtte i årene fremover. Med en slik strategi for Afghanistan vil USA kunne vinne pakistanernes hjerter og sinn.

Må samarbeide
Dersom Washington planlegger en permanent militær tilstedeværelse i Afghanistan, vil støtten til USA svekkes. Afghanistan vil aldri bli et velfungerende vestlig inspirert demokrati, og derfor er det viktig at vi forhindrer at flere menneskeliv og enda flere ressurser blir sløst vekk i en utopisk afghansk drøm som aldri vil bli gjennomført. Hvis USA med NATO-landene kan bli enige om nedjusterte målsetninger i Afghanistan, er det opp til Pakistan å støtte demokratisk utvikling og alliere seg med afghanske grupperinger som er villige til å fremme en ikke-voldelig løsning.  Dette gjelder særlig Haqqani-nettverket og Mullah Omar som blir ansett pro-pakistanske krefter som kun motarbeider amerikansk militær tilstedeværelse i Afghanistan. Hvis disse gruppene gi sin støtte til null-toleranse for voldshandlinger mot utenlandske soldater og demokratisk utvikling i landet, er vi et godt stykke på vei. Pakistan kan spille en sentral rolle for å legge til rette slik at konflikten i regionen kan motvirkes.

Vesensforskjellige land
Det er viktig å understreke at Afghanistan og Pakistan på tross av likheter ikke kan vurderes under en felles “AfPak-policy”. Pakistan har nesten 17 ganger flere innbyggere, bedre utviklete institusjoner, mer industri og er en etablert atomvåpenmakt. Selv om grenseregionen mellom de to landene har mye til felles, er det store politiske, økonomiske og administrative kontraster mellom landene. Derfor: tilnærmingen som det internasjonale samfunnet opparbeider gjennom ”AfPak” blir tendensiøs og upresis.