Feit, fin og (snart) førti

isabell sterling
- "Det er så utrolig irriterende hele tiden å få trykka rett i fjeset at man ikke holder mål, sier Isabell Sterling.
Foto: Pressefoto
Long tall Sally het butikken jeg måtte kjøpe gensere i da jeg studerte i England for ti år siden. I forhold til engelske kvinner var jeg kjempehøy og kjempefeit til tross for at jeg brukte størrelse 34 i bukser, skriver Isabell Sterling i en kommentar.
Isabell Sterling
Latest posts by Isabell Sterling (see all)

Jeg var på den tiden 171 centimeter på strømpelesten og har så vidt jeg vet ikke krympet nevneverdig med årene. Est ut har jeg derimot gjort, og det til gangs. Men jo eldre man blir, jo mer komfortabel blir man med sin tyngde. Men det er stor forskjell på faglig tyngde og bli tynget ned av sitt eget kroppsfett. Man blir ikke ansett for å være særlig vellykka når man er tjukk. Ikke er tjukke folk videre attraktive heller, for ikke å snakke om at der er late og mangler selvdisiplin.

Lammekjøtt
På de fleste bussholdeplasser i byen henger reklameplakater for H&M der to sukkersøte dukker med lite klær og tomme uttrykk stirrer mot oss fra billboardene. Smekre, glatte, barmagede og struttende. Ikke ett gram fett henger over trusekanten eller skimtes gjennom kimonoen det reklameres for. Disse damene er vanskelig å unngå å se hver eneste dag jeg venter på bussen som skal frakte meg og ungene til skole, barnehage og jobb.

Heldigvis er ikke min eldste sønn så opptatt av slanke og perfekte damer ennå og er såpass ung at han fniser litt over synet av den ene damas synlige avlange navle. Men barn får med seg mer enn vi voksne av og til ønsker, og fireåringen min er intet unntak. Han er i det siste blitt veldig opptatt av å være kul. Og alle kule gutter har mange damer, kunne han konstatere. Han fortet seg riktig nok å si at han selv om han skulle bli kul når han ble stor, så var det uten mange damer. Den siste setningen kan godt skyldes mitt olme blikk ettersom samtalen skred frem.

Videobabe

At kvinner er objektvisert er intet nytt, men det er så utrolig irriterende hele tiden å få trykka rett i fjeset at man ikke holder mål. Eller at man som kvinne kun er et ornament for rappe-guttas musikkvideoer. Her er riktignok ikke de fleste kvinnene syltynne, men det de mangler av magerhet tar de igjen på mangelen av klær. Det svettes og gnukkes og crunkes så rumper og lår disser lenge etter at videoen er ferdig.

Det er så utrolig irriterende hele tiden å få trykka rett i fjeset at man ikke holder mål.

Da jeg var student i England ble jeg oppfattet som utlending, og jeg blir sett på som utlending her. I England trodde de at jeg jeg var fra Karibia. Det var min “norske” aksent som avslørte meg som den Kari Trestakk jeg er.

Her i Norge får jeg ofte høre at “jeg snakker jo så godt norsk”. Ja det skulle da jaggu bare mangle, siden jeg har bodd her fra eller til i 37 år. At jeg ikke ser norsk  ut, overlater jeg til min kjære mor å forklare. Jeg gidder ikke å forklare nok en gang hvor jeg er fra, og hvorfor jeg faktisk ikke kan reise hjem dit jeg kommer fra. 

“Sitting arrangement”
Verre er det at når jeg sier at jeg har en far fra Trinidad, og dette gjelder i aller største grad den mannlige del av befolkningen, som da nevner dette, ser diskre ned mot mitt “sitte-arrangement” og høyt og tydelig proklamerer at jeg forfra ser bra ut, men dessverre glemte jeg igjen rumpa i Trinidad. 

Og som min partner så fint sa det da den overvektige britiske feminist-komikeren Jo Brand inntok skjermen: – Isabell, kom å se, her kommer det noen du kan sammenlikne deg med…

Ja, ja. Jeg får vel innfinne meg med at jeg er feit og fin og snart førti. Eller som en venninne av meg fikk høre av en beundrer, er jeg «like a ripe fruit ready to be picked…»