Et fag som forandrer verden

 
Julie Orupabo ville studere kunsthistorie, men interessen førte henne til sosiolgi. Med sin bakgrunn som halvt norsk og halvt nigeriansk var hun opptatt av å lære om forskjeller og ulikheter i samfunnet. Slik ble hun sosiolog.

Navn: Julia Orupabo
 
Født: 5. november 1982
 
Yrke: Doktorgradsstipendiat i sosiologi på Institutt for Samfunnsforskning (ISF)
 
Sivilstatus: Samboer med Christer og katten Phoebe
 
Gode sider
: Tja, jeg lar meg veldig lett engasjere av ting.

Dårlige sider:
Jeg er ganske distre og har utviklet ticks-aktige ”hmm-lyder” så folk skal oppleve at jeg følger med på det som blir sagt.
 
Fortell litt om deg selv?

Når jeg først er engasjert har jeg en tendens til å nesten bli litt
besatt. Jeg hadde for eksempel en lang periode hvor jeg ble helt
opphengt i fossiler. Selv feriene ble lagt til steder der jeg kunne
jakte på disse skattene, for så å sitte krumbøyd og rense fossiler med
en skalpell i timesvis. Samboeren min ble gal av renselyden, så dette
engasjementet er tonet ned…
 
 
Hvorfor sosiologi?

Jeg studerte historie og skulle egentlig gå videre på kunsthistorie, men følte at jeg ikke visste nok om hvorfor det er slik at folk har ulike muligheter i samfunnet til at jeg kunne gi meg i kast med å studere kunst. Jeg gikk til en veileder på Blindern og fortalte at jeg var opptatt av å lære om forskjeller og ulikhet i samfunnet, og at jeg var spesielt interessert i rasisme. Av veilederen ble jeg anbefalt å studere sosiologi. Så studievalget mitt var vel både et resultat av personlige interesser, og en oppfattelse av at sosiologi var et fag man kan bruke til å endre verden.

Foto : Christer Hyggen

De rådende forståelser av hva som er norsk kompetanse, er også en viktig mekanisme bak inkludering og ekskludering.

Hva er det som er viktig for deg som sosiolog?

Jeg bruker ikke bare kunnskap, men målet er også at jeg skal utvikle kunnskap. Og forskningsbasert kunnskap er et av de verktøyene man kan bruke for å påvirke samfunnet. Som sosiolog er jeg opptatt av å gripe hvordan det gitte i vår hverdag kan opprettholde uheldige praksiser som fører til at visse grupper faller utenfor. For eksempel har det vært viktig for meg å stille spørsmål ved hvem og hva som oppfattes som ”norsk” i arbeidslivet.

Ta for eksempel innvandrere med høyere utdannelse som ikke får brukt denne på det norske arbeidsmarkedet. Jeg mener det er uheldig å bare forklare forskjeller mellom minoritet og majoritet i arbeidslivet ved å peke på mangler hos arbeidssøkere med minoritetsbakgrunn. I arbeidslivet er de rådende forståelser av hva som er norsk kompetanse og hvem som assosieres med denne kompetansen også en viktig mekanisme bak inkludering og ekskludering.