Imponerende overblikk i aktuell kunstutstilling

Kunst er politikk i Sør-Afrika

Disiplin eller opprør? De hvites herredømme i Sør-Afrika hvilte lenge på et skjørt grunnlag. Maleri av Gerard Sekoto (1913-1993), som i dag regnes som en av de viktigste kunstnerne bak utviklingen av moderne kunst i Sør-Afrika.
Foto: pressebilde
”Krigen er kun en fortsettelse av politikken med andre midler”, sa den prøyssiske general Carl von Clausewitz. Bytt ut ordet ”krigen” med ”kunsten”, og plutselig åpenbarer det seg et grenseløst potensial.

Nobels Fredssenter viser i disse dager en utstillingen ”Mot og motstand”, som fokuserer på de fire sørafrikanske fredsprisvinnerne Albert Luthuli, Desmond Tutu, Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk. Den består stort sett av private fotografier som ikke tidligere er blitt vist offentlig, noe som gir en viss spenstighet til et persongalleri som delvis er blitt overeksponert: Nelson Mandela er vel tidenes mest populære fredsprisvinner, og et blikk inn i hans privatliv kan fremdeles bevege.

Før og etter apartheid
De ansvarlige på Nobels Fredssenter gir oss mer enn fredsprisvinnere. De gjør et sveip over de siste hundre års visuelle sørafrikanske kunst. Og kurator Gavin Jantjes har virkelig greid å sy sammen en utstilling der regnbuenasjonens kunst og politikk speiler hverandre. Hovedvekten er lagt på det moderne Sør-Afrika, som grovt sett har gått igjennom tre faser: det rasistiske apartheidsystemet, post-apartheid med forsøk på forsoning, og dagens samfunn med et sett nye utfordringer.

– Vi har ikke gjort oss selv noen tjeneste med fortielsen av hiv– og aids-problematikken, sier erkebiskop Desmond Tutu i en av de sju korte dokumentarfilmene som også vises på utstillingen.

Prisbelønt: Fotograf Santu Mofokeng, som har tatt bildet, har stilt ut sine bilder i USA, Europa og flere steder i Afrika.
Foto : pressebilde

Vi har ikke gjort oss selv noen tjeneste med fortielsen av hiv- og aids-problematikken.

Desmond Tutu

Hans rolle i sannhets- og forsoningskomiteen (TRC) sitt arbeid i årene 1995-98 har gjort ham til min desiderte favoritt-geistlige. TRCs ambisjon var å få overgrepene opp i dagen, og det er interessant at ordet ”fortielse” igjen dukker opp som årsak til det som vel er det moderne Sør-Afrikas største samfunnsproblem: et sted mellom 25 og 40 prosent er hiv-positive.

Dusj på  hodet

Begge Mandelas etterfølgere i presidentstolen, Thabo Mbeki og Jacob Zuma, har avslørt horrible holdninger til aids, og sistnevnte har til alt overmål innrømmet at han etter et besøk hos en prostituert syntes det var nok å ta en dusj etterpå for å unngå smitte. Dette har ført at den politiske karikatøren Zapiro alltid tegner ham med et dusjhode oppå skallen. Både Zuma og ANC er ute etter Zapiro, og noen av tegningene hans kan bli prøvet i rettsapparatet for eventuelle ærekrenkelser. Tegningene hans er viet stor plass i utstillingen.

Dømt: Eugene de Kock (t.h) var leder for den beryktede C1-enheten i det sør-afrikanske politiet. Enheten myrdet flere titall anti-apartheid-aktivister. De Kock ble dømt til 212 års fengsel for sine forbrytelser mot menneskeheten.
Foto : pressebilde

Også mer tradisjonell kunst kan være politisk. Vi får se et klassisk maleri av et folketomt landskap (”N’Tabeni”, malt av J.H. Pierneef i 1930), som satt i kontekst er sterkt brennbart: afrikanderne (boerne) har alltid ønsket å framstille det området de inntok i forbindelse med The Great Trek  på 1830- og 40-tallet som ubebodd. Det var det på ingen måte, men nettopp derfor var desto viktigere å få det til å framstå slik, også ved hjelp av kunsten.

Epidemi: En av hovedpersonene i utstillingen “Mot og motstand”, som du kan se i Oslo i disse dager, er biskop Desmond Tutu. Han har markert seg som en tydelig kritiker av politikernes håndtering av Aids-krisen i landet.
Foto : pressebilde

Hvit og sort kunst
Gitt de vidt forskjellige livssituasjonene som de sorte og hvite har hatt i dette landet, faller det seg naturlig å tillegge den felles kunstarven (minst) to adskilte utgangspunkt. En hvit kunstner er representert med en tradisjonell treskulptur (”Burnt by the Sun”, av Claudette Schreuders) av en ung kvinne som betrakter sine egne utstrakte, solbrente hender med et uutgrunnelig blikk: “Hva er det dette landet egentlig gjør med meg? For det er den harde solen som har gjort dette, det kan da ikke være blod?”

Et annet nærmest ikonisk maleri forestiller en stram rekke med disiplinerte og slagkraftige sorte som hakker løs i jorda under ledelse av en spedbygd hvit mann med uniform og solhatt. Bildets historiske kontekst er slavearbeidet, men dets ekspresjonistiske uttrykk er opprøret: for tilskueren forstår fort hvor lite som skal til for at muskelkraften og hakkene blir rettet mot slavedriveren, og hvor sjanseløs han ville være om det skulle skje.

Ting henger sammen
Selv om dagens Sør-Afrika har et sett nye problemer å stri med, har de tross alt grodd opp av den samme jorda. Hvordan ting henger sammen –  kunst og politikk, aids og fortielse – har kuratoren greid å  få fram på ypperlig vis. Samtidig er Sør-Afrika et land som har mye å lære bort, ikke minst gjennom sannhets- og forsoningskomiteens ambisiøse, men langt fra feilfrie arbeid.

Ta deg en tur før fotball-VM! Utstillingen varer fram til 24. oktober.