Monstermaster, terrorceller og politikernettverk

Agurktiden har passert som den pleier. Også i år har det vært mange små og store ulykker enten i lufta, til sjøs eller på land både i inn- og i utlandet.

Hetebølger eller høye bølger, rennende vann eller flommende vann, fall fra fjelltopp eller drukning i havets dyp, flyvende eller kjørende maskiner har tatt mange menneskeliv. Noe forårsaket av mennesker selv og andre i form av naturkatastrofer. Verden forbereder seg til å hjelpe flomrammede mennesker i Pakistan, ikke på grunn av humanisme, men frykten for at Taliban skal få fotfeste. Kritikken mot den politiske ledelsen i landet vil ingen ende ta; de anklages både for å være udugelige og korrupte. I Pakistan omtales de for tiden som hunder og hyener, i verste mening, og det med rette.

Feil øyeblikk for politikk

Monstermaster, utenlandske tiggere og PSTs kamp mot terror har preget mediebildet i sommer-Norge på en måte hvor jeg til tider har hatt vanskeligheter med å skille mellom hva som er alvorlig, tragisk eller komisk. Det er vel en kombinasjon: alvorligtragisk, komiskalvorlig eller tragikomisk.

I starten var regjeringen helt klar i begge saker; monstermaster var nødvendig for energitilførsel til Bergen, og det var umoralsk å hjelpe tiggere, altså bare de utenlandske. Etter hvert har motstand mot kraftlinje økt og tvunget regjeringen til å bremse noe. Mange mener at kraftlinjeplanene i Hardanger både er lite samfunnsøkonomisk lønnsomme og kraftig inngrep i naturen. Motstandere beskylder regjeringen for å utvise en arrogant holdning mot naturen og folket. Da Ap-veterancellen våknet uttalte de at offentliggjøring av kraftlinjeplanene kom på feil tidspunkt. Det var altså sommer, sol og bedagelig stemning og ikke en tid hvor det var mørkt, kaldt og tåke over hele Hardanger. Folket er mindre opptatt av politikk og mer opptatt av elektrisitet om vinteren, må vi forstå. Ap-, Sp- og SV-ligaen krangler fortsatt seg i mellom.

Fryktens kalde grep
Uavhengig av agurktid er en sikker medievinnersak for tiden kombinasjonen kamp mot terrorisme og hijab. Frykt for celler som terroriserer eller radikale muslimer som vil overta, styrer det meste av etterretningspolitikken – PST har fått både mye å gjøre og mye penger å gjøre det for. Derfor må de komme med et eller annet som politikerne kan snakke om og media kan skrive om. Enten det være seg statlige etterretnings-, terror-, politiker- og religiøse celler tvinger de alle og enhver av oss til å slutte seg til en eller annen angstring eller fryktcelle. Mange befinner seg allerede der og bedriver kampen mot nettopp en eller annet angst eller frykt. Snart rammes vi enten av fryktepidemi eller angstpandemi, og da stenges enda flere ute eller inne. Konsekvensen er det samme; noen i celler og andre i ringen.

PST har fått både mye å gjøre og mye penger å gjøre det for. Derfor må de komme med et eller annet som politikerne kan snakke om.

Lyssky nettverk?
Resten kan godt være sluttet til et eller annet nettverk, om det være seg kvinne-, manns-, kjendis-, journalist-, forsker-, intellektuelt, politiker- eller kapitalistnettverk. Nei, når jeg tenker meg om, må vi få dem stengt inne i ringen eller celler, dem også – alle må erklæres som maktens marionetter eller konformitetens slaver. Hvem bestemmer slikt, forresten?