16 år gamle Kajintan kritiserer tamilmiljøet i Oslo.
- Voldsomt fokus på vellykkethet blant norsk-tamiler

Presses til heterofili

– Jeg blir tvunget til ting jeg ikke vil og gruer meg hver dag til å stå opp. Jeg er lei. Drømmen min er å kunne bestemme over mitt eget liv, sier den norsk-tamilske homofile tenåringen "Kanthan".

Utrop nr. 16/2010 (11.11.2010)


16 år gamle Kanthan bor og går på skole i Groruddalen. På utsiden ser han ut som en hvilken som helst tenåringsgutt med helt vanlige interesser, som blant annet musikk og fotografi. Likevel er Kanthan på sin helt egen måte enestående : han er nemlig også åpen homofil. For ham er det et livsvalg ikke helt uten konsekvenser.

– Ofte får jeg beskjed om at jeg ikke passer inn i foreldrenes og miljøets forestilling om hva man skal være.

Går på selvfølelsen løs
Han er spesielt lite begeistret for samlinger og fester i tamilmiljøet. Samlinger som ifølge Kanthan ofte er lange seanser med selvskryt over egen vellykkethet.

– Foreldre prøver å overgå hverandre i hvem som har den flinkeste doktor- eller forskersønnen. Gruppepresset om å være vellykket er enormt. Og siden jeg er den jeg er og ikke helt vet hvilken retning livet mitt skal ta, så merker jeg at dette går utover familien. Jeg føler at jeg ikke er verdt noe i mine foreldres øyne.

For han og familien er det vanlig å måtte forklare folk i miljøet om hva det betyr å være "annerledes".

– For andre norsk-tamiler er det vanskelig å forholde seg til den jeg er. Til at jeg kanskje ikke vil være i stand til å gi mine foreldre barnebarn en gang i fremtiden.

Viktig å tilby et fellesskap
Karen Pinholt, leder i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), mener at "Kajintans" historie inneholder noe universelt, som er uavhengig av bakgrunn.

– Det er helt forferdelig at noen i det hele tatt skal ha det sånn. Hvor sterkt homofobien uttrykkes, kan variere i forskjellige kulturer, men mekanismene er gjerne de samme, hevder hun.

Mange homofile og lesbiske opplever press til heterofilt samliv i familien. Det skjer uavhengig av kulturell, etnisk eller religiøs bakgrunn, ifølge Pinholt.

– For noen kan dette innebære tvangsekteksap, mens for andre innebærer det masing fra en ulykkelig mor fordi hun tror hun ikke får barnebarn. Å være skeiv og samtidig tilhøre en etnisk eller religiøs minoritet kan være ekstra utfordrende.

Intern diskusjon første skritt
Pinholt sier at LLH og andre liknende aktører ikke kan komme utenfra og tvinge gjennom endringer i etniske minoritetsmiljøer. En pekefinger utenfra hjelper ikke, og kan i verste fall føre til det motsatte av det man ønsker, mener hun.

– Skal vi skape varig endring i etniske minoritetsmiljøer, må vi ha aktører i miljøene som ønsker endring. Jeg har større tro på at miljøene internt må ta homodiskusjonen enn at vi som organisasjon skal komme utenfra og si hva de skal tenke og tro.

Null etnisitetsfokus

Ofte hører vi at diskrimineringen er sterkest blant muslimer. Hva slags erfaringer har dere fra andre miljøer?

– Mediene overfokuserer nok på muslimer, noe som kan føre til usynliggjøring av hva som skjer i andre miljøer. LLH fører ikke noe statistikk og deler ikke opp folk som tar kontakt med oss etter etnisitet eller andre merkelapper. Folk er forskjellige og har ulike behov. Vår oppgave er å skape trygge rammer slik at alle skal føle seg trygge med sin egen seksualitet, uansett bakgrunn eller hudfarge.

Vis respekt
AUF-leder Khamshajiny Gunaratnam synes det er sterkt beklagelig å høre om tilfeller som den norsk-tamilske unggutten fra Ammerud.

– Folk skal få lov til å være åpen om sin seksuelle legning helt uten frykt. For meg er det uakseptabelt at noen utsettes for gruppepress på grunn av sin legning.

Vil du si at det er et homofobiproblem blant norsk-tamiler?

– Jeg vil heller si at problemet er at folk behandler homofili som et ikke-tema. Vi kan ikke lenger siat vi ikke har homofile eller lesbiske blant oss. Vi er nå nødt til å ta opp debatten internt, sier hun.