Grunnopplæring for alle!

Grunnleggende opplæring er en sentral oppgave for å kvalifisere nye landsmenn til det norske arbeidslivet. Men mine erfaringer fra det offentlige viser at det er langt igjen før kommunalt og statlige ansatte forstår dette. La meg dele noen av mine erfaringer med dere lesere.
Utrop nr. 16/2010 (11.11.2010)
En innvandrerkvinne jeg kom i kontakt med, hadde jobbet mer enn seks måneder i Norge, men så mistet hun jobben. Mens hun jobbet, var mulighetene til å praktisere språket begrenset fordi hun stort sett jobbet alene. Hun hadde ikke tjent opp rett til dagpenger, så eneste utvei var å begynne på norskkurs. Samtidig måtte hun til kommunen for å få støtte til livsopphold. Men hos kommunen traff hun den integreringspolitiske virkeligheten: – Har du kommet til Norge for å jobbe eller for å studere? Det var holdningen hun møtte. Og vi kan trygt si at denne innstillingen er en inngrodd del av systemet i Norge.

Lang vei å gå
Kvalifisering som begrep blir feiltolket og misforstått. For mange i hjelpeapparatet er kvalifisering ensbetydende med at man for en hver pris skal styre utenom grunnskole eller videregående opplæring for voksne. Det har ennå ikke gått opp for mange at kvalifisering av nye landsmenn ofte er nødt til å ta lang tid hvis det skal gjøres skikkelig.

Bortforklaringer
Hindringene eksisterer selvsagt også i mange innvandreres hoder. Det kan virke demotiverende å måtte ta fatt på en lang kvalifiseringsprosess før man kan tjene penger og klare seg selv. Denne mentaliteten er vanskelig å gjøre noe med til tross for gjentatte påminninger om at forskjellen mellom det å være ufaglært og det å ha en kvalifisert jobb kan være så mye som 10 000 kroner ekstra i måneden. Det er mange unnskyldninger og bortforklaringer som blir brukt – og de kommer ikke bare fra innvandrerne selv. Kvinner har rett til å være hjemme. Ikke alle trenger å lære å lese og skrive. Vi må respektere andre kulturer. Vi må tenke på individets og familiens rettigheter og så videre.

Nye takter
Heldigvis har enkelte aktører begynt å innse alvoret. For eksempel påpeker Østberg-utvalget, som har gjennomgått opplæringstilbudet til minoritetsspråklige barn, unge og voksne følgende i sin offentlige utredning (NOU 2010:7): ”... mange har behov for omfattende kvalifisering for å komme i arbeid eller i utdanning. Det er liten bruk av grunnopplæring som en del av introduksjonsordningen...”.

IMDi sier det slik: «Svak resultatoppnåelse for introduksjonsdeltakere i 2009, kombinert med lav andel som går over som arbeidssøker på tiltak i regi av Nav, gir grunn til å anta at mange ikke tilegner seg grunnleggende kvalifikasjoner som vil gjøre dem klare for arbeidslivet eller videregående skole (...) Mange vil ha behov for grunnskoleopplæring, men få har dette som en del av introduksjonsprogram.» Og videre: «IMDi påpeker at det er behov for å øke oppmerksomheten rundt mål, resultater og kvalitet i norskopplæringen slik at andelen som består norskprøvene øker.»

Håp, men...
Etter at disse positive uttalelsene kom i år, ser jeg lyset i enden av tunnelen. Men jeg spør meg også hvor lenge vi skal vente for at disse innsiktene sprer seg til hele systemet.

Noen ganger kan jeg ikke la være å tenke på spørsmålet jeg selv også fikk da jeg var ny i Norge: - Har du kommet til Norge for å jobbe eller for å studere?