Somaliske kvinner vil jobbe

Overgangsstønad skal sikre livsoppholdet til enslige mødre eller fedre som er alene om omsorgen for barn. En ny rapport fra Frischsenteret viser at tre av fire somaliske kvinner har mottatt slik stønad, skriver Aftenposten. Tallet er langt høyere enn for eksempel for norsk-pakistanske kvinner.

Somaliske kvinner blir gang på gang fremstilt i et negativt lys, ikke minst i mediene. Utrop snakket med Fatima Madar leder for Somaliland Women Solidarity Association om somaliske kvinner og arbeid.

Det kan se ut som arbeidsgiver i mange tilfeller stiller strengere krav til språkferdigheter enn det som er nødvendig.

– Somaliske kvinner ønsker å jobbe, men blir sterkt diskriminert på arbeidsmarkedet i dag, hevder Madar.

Gjennom sitt arbeid i foreningen får Madar høre de somaliske kvinnenes egne historier. De opplever sterk diskriminering blant annet på grunn av kleskoder i arbeidslivet. Mange har negative erfaringer fra helsesektoren. Mange av damene i foreningen har arbeidserfaring og ansiennitet gjennom praksisplasser via Nav og lignende.

– Mange jobber som ringevikar, men det gir ikke sikkerhet nok til å slutte med trygd. Andre opplever at arbeidsgivere forlenger praksisen de er i og utnytter dem som billig arbeidskraft. Ofte føler kvinnene seg forbigått og får ikke fast ansettelse, forteller Madar.

Flere av kvinnene har opplevd at nye ansatte har fått fast ansettelse raskt, mens de selv må fortsette i midlertidige stillinger. Hun mener at grunnlaget for ikke å ansette de somaliske damene ikke kan være språkbarrierer. Disse damene snakker bra norsk, ifølge den unge foreningslederen.

Madar mener diskrimineringen forekommer både på det statlige og kommunale området. Hus roser privat sektor, som hun mener er mye flinkere til å ansette minoritetskvinner enn det offentlige, og oppfordrer regjeringen til å reagere.

– Det hjelper ikke å bare snakke om at somaliske kvinner må få seg jobb, man må faktisk hjelpe dem, sier Madar.

– Det kan se ut som arbeidsgiver i mange tilfeller stiller strengere krav til språkferdigheter enn det som er nødvendig, enten fordi de selv tror kravet må være så strengt, eller fordi de bruker språkkrav som et påskudd for å ikke vurdere søkere med minoritetsbakgrunn, sier likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.

Ørstavik forteller at de ikke har fått mange henvendelser fra personer med somalisk bakgrunn. 

– Forskjellsbehandling på grunn av etnisk bakgrunn er ikke tillatt, det fremkommer klart i diskrimineringsloven. Det samme gjelder usaklig forskjellsbehandling på grunn av språk, men arbeidsgiver har nok større handlefrihet når det gjelder å stille krav til språkferdigheter, forklarer Ørstavik.

Ørstavik minner om at den som føler seg diskriminert på grunn av språk eller etnisitet, kan ta kontakt med ombudet. 

– Da ber vi arbeidsgiver om å redegjøre for saken, og tar stilling til om arbeidsgiver har handlet i strid med loven, sier Ørstavik.

Eli Kristin Langset er ansvarlig leder for stiftelsen Mangfold i Arbeidslivet (MiA).

– De utfordringene kvinnene nevner har oppstått i en relasjon. Vi kan gå ut fra at her er det to parter som sikkert har to versjoner, sier Langset.

MiA har arbeidet med mangfold i over 15 år, og opplever stadig at arbeidsgivere og andre sliter med å forstå hva det i praksis innebærer å komme fra et land som er svært forskjellig fra Norge.

– Vår erfaring er at det ofte oppstår problemer på arbeidsplasser knyttet til manglende anerkjennelse, forbigåelser karrieremessig og annet fordi man ikke tar opp utfordringer i hverdagen på en skikkelig måte og at det derfor bygger seg opp misforståelser – ofte begge veier – som aldri blir løst, sier Langset.

Dette kan motvirkes dersom både ledere og ansatte begynner å arbeide aktivt med egen kommunikasjon, reflekterer over sine oppfatninger og ønsker å bidra til endring, mener Langset.

– Vi har hatt svært gode erfaringer i helse- og omsorgstjenester i flere bydeler med opplegg for bedret kommunikasjon, for eksempel på Stovner og Grünerløkka. Flere av de ansatte med minoritetsbakgrunn har fått fagopplæring og fast ansettelse, noen har til og med blitt ledere, sier hun.