Jobbe seg opp: Lager er slett ikke noe dumt sted å starte for en innvandrer, mener innsenderen, som hevder NAV skaper urealistiske forventninger hos arbeidssøkende innvandrere.
Foto: Scanstockphoto

NAVs misforståtte idealisme

NAV er tilsynelatende opptatt av å gi muligheter til sine brukere, også de med såkalt ikke-vestlig bakgrunn. Allikevel blir de altfor mange gående måneder og år innenfor ”kvalifiseringssystemet” uten å lykkes i arbeidslivet. Hva er grunnen til dette triste paradokset?
Utrop nr. 9/2011 (26.05.2011)
Jeg vil påstå at sakens kjerne ligger i et temmelig stort sprik mellom idealistiske ønsker og den ikke fullt så ideelle realiteten. Helt fra politiske topper til saksbehandlere på lokale NAV-kontorer er det en tendens til at man tenker stort og edelmodig, men ikke tar i betraktning begrensningene. De eksisterer i form av stramme budsjettrammer, langt fra tilstrekkelig oppfølgingskapasitet, enormt kvalifiseringsbehov blant mange ikke-vestlige arbeidssøkere og høye krav på det norske arbeidsmarkedet.
 
Brukeren først
Fafo kom nylig med en rapport om ikke-vestlige innvandrere på NAV-tiltak. Forskerne bak rapporten stiller spørsmålstegn ved brukermedvirkningsprinsippet slik det  praktiseres i NAV per i dag. Undersøkelsen viser at det som veier tyngst i vurderingen av hvilket tiltak NAV tilbyr, er brukerens egne ønsker (framfor bl.a. utdanningsbakgrunn, arbeidserfaring, tidligere kurs og praksis). Med andre ord: det du drømmer om spiller en større rolle for NAV enn hva du allerede kan. Derfor spør jeg om hva som er NAVs høyeste prioritet (hvis man får velge kun én): oppfylle brukeres drømmer eller få dem fortest mulig ut i lønnet arbeid?

Overraskende nok ser det ut som en arbeidssøker kan tillate seg den luksus å takke nei til en reell jobbmulighet her og nå, og heller satse på økonomisk og faglig støtte fra NAV i håp om å forbedre sine kvalifikasjoner eller omskolere seg for å så (om hvor mange måneder/år?) forhåpentligvis få en jobb som virkelig frister. Er det slik vi skal forstå ideen om langsiktig kvalifisering? Jeg vet veldig godt at mange, særlig blant dem med flyktningbakgrunn, trenger et omfattende kvalifiseringstilbud, men hva og hvor lenge skal staten finansiere?

Potensial?
Det norske systemet preges av en ubevisst tendens i språkbruken og vinklingen av temaet innvandrere og arbeid. Det virker nemlig som om alle aktører er enige om at de er forpliktet til å ta hele byrden på egne skuldre (”Ja, VI MÅ bruke mer ressurser på det, VI MÅ forbedre VÅRE tjenester og rutiner, VI MÅ tilrettelegge og følge opp tettere”). Samtidig vil regjeringen presse enda mer ansvar på NAV, mens NAV-ansattes kapasitet allerede er sprengt, uten at de hever stemmen høyt nok i protest. Til Fafo-forskerne sier de NAV-ansatte til og med at de absolutt ser forbedringspotensial. Potensial? Man kan nok se det enorme behovet, men hvilket reelt potensial for forbedring ser du, kjære deg, når du allerede har 200 brukere å følge opp? Noen av de mest desperate, som innser at det overhodet ikke er mulig å gjøre jobben bra nok, foreslår at det kanskje bør kreves mer bevissthet og engasjement fra arbeidsgivernes side, og at oppfølgingsansvaret bør legges på dem. Slike forslag avslører hvor lite kontakt offentlig og privat sektor har med hverandre, hvor lite de vet om hverandres virkeligheter. Det er da ikke så rart at direkte overgang fra NAVs tiltak til jobb skjer skandaløst sjeldent.
 
Gode intensjoner
Det norske systemet er i alt for stor grad basert på ønsketenkning, og mangler et realistisk fundament. Nordmenn lever i et samfunn bortskjemt av fred, velferd og velstand, og er opphengt i tanken om å hjelpe. De har svært vanskelig for å takle det triste faktum at for en god del mennesker fra andre verdensdeler er livet tøft og urettferdig, og at det dessuten ikke umiddelbart blir lett for ”de heldige” som har kommet hit. Norge har skapt et offentlig system som så gjerne vil tilby hjelp og gi folk muligheter til å oppfylle drømmer. Med de beste intensjoner tar den norske velferdsstaten seg frivillig på seg en oppgave såpass vanskelig og sammensatt at den i praksis ikke lar seg utføre.
Jeg mener at det offentlige Norge i møtet med ikke-vestlige, arbeidsledige innvandrere ikke er ærlig nok om hvor mye det vil kreve av dem å klare seg på det norske arbeidsmarkedet. Istedenfor skaper man en illusjon om en mengde mulige valg som man i praksis ikke har når man er en voksen person uten inntekt, uten nettverk, uten bra nok norsk, og i flere tilfeller også uten godkjent videregående utdanning og uten relevant arbeidserfaring.

Bedre CV
Jeg vil spørre NAV og staten generelt: Har dere tid og ressurser til å støtte arbeidsledige innvandrere hele veien opp mot drømmene? Hvor lenge har dere tenkt å beholde dem innenfor ”kvalifiseringssystemet” og unna det ekte arbeidslivet? Skal dere virkelig ha dårlig samvittighet hvis jobben dere overfører en person til er gulvvask eller lagerarbeid? Jeg tror at arbeidsgivere vil si seg enig med meg i at to års arbeid i renhold eller på lager (med norskkurs eller utdanning ved siden av, som man selv har betalt for med oppsparte penger) ser mye bedre ut på CV-en enn to år tilbrakt på en rekke NAV-tiltak (og uten ansettelse som endelig resultat). Når man er utenfor arbeidsmarkedet, handler det om å starte et sted, gripe det arbeidstilbudet man faktisk får, og jobbe seg oppover derfra. På egenhånd.
 
Skummel identitet
Kjære norske politikere og NAV-ansatte, dere må innse at dere ikke har kapasitet til å hjelpe folk så mye som dere ønsker. Folk må finne måter å hjelpe seg selv på. Jeg lover dere at vi som kommer fra såkalte ikke-vestlige land er vant til at livet er tøft. Vi regner med å måtte kjempe for vårt. Vi vet at jo mer ambisiøse mål man har, desto mer krevende blir veien mot dem. Vi er vant til hindringer og bratte motbakker. NAV bør derfor oppriktig informere brukere med ikke-vestlig bakgrunn om det tøffe arbeidsmarkedet, foreslå den jobben de kan få snarest mulig, og oppmuntre dem til å stå på og prøve å gå videre derfra på egne bein, på tross av vanskeligheter. Hvis det istedenfor skapes urealistiske forhåpninger og gis løfter som ikke kan holdes, blir brukeren skuffet, gretten, sint, mister tro på sin suksess og tilliten til både arbeidsgivere og det norske støtteapparatet. Fra å være aktiv og forventningsfull arbeidssøker blir man gradvis forvandlet til en oppgitt, passivisert ”NAV-klient”. Man utvikler en ny type identitet – ”tiltaksdeltaker” - som man skal nøye seg med siden man ikke lenger tør eller orker å sikte mot noe bedre enn det.  Da kan vi spørre hvor mange NAV-tiltak som må til - ikke før man til slutt kommer ut i jobb, men før man gir helt opp.
 
(se også: Anne Britt Djuve, Kristian Rose Tronstad,
Innvandrere i praksis. Om likeverdig tjenestetilbud i NAV, Fafo 2011)