Retorikk preger debatten om skolen

Oslo-skolen har blitt en retorisk stridsarena for skolepolitikere. Men hvordan er egentlig situasjonen i Norges mest mangfoldige skole?

Da Kristin Halvorsen (SV) og Torger Ødegaard (H) møttes til duell om skolepolitikk i Dagsnytt Atten forrige uke, satt karakteristikkene løst hos de to debattantene. Beskyldninger om løgn og usannheter ble villig utvekslet.

Et par dager etter kom forfatter og journalist Magnus Marsdal med sitt bidrag til debatten. I sin nye bok «Kunnskapsbløffen» utgitt på det venstreradikale forlaget Manifest mener han å kunne vise at særlig en del Oslo-skoler driver med bevisst manipulering av resultatene på de nasjonale prøvene. Lærerne føler seg presset til å gjennomføre en høyrevridd skolepolitikk der måling av resultater og fokus på pugg og faglige forbedringer overskygger andre hensyn, hevdes det i boken.

Påstander om manipulering og juks er vanskelige å bevise, og derfor vanskelige å imøtegå. Det er selvsagt ikke mulig å utelukke at jaget etter stadig bedre resultater på de nasjonale prøvene kan føre til press både på skolepersonell og elever. Samtidig er det viktig å huske at det er tverrpolitisk enighet om de fleste sentrale sakene i norsk skolepolitikk. Fellesskolen, som skal være et inkluderende tilbud for alle norske barn, ligger fast. Den omfattende enigheten i skolepolitikken fører til at politikerne av og til faller for fristelsen og fremstiller forskjellene som større og mer dramatiske enn de er.

Det er grunn til å spørre seg om ikke enda mer av ressursene burde settes av til de svakeste elevene.

Likevel er det grunn til bekymring på visse områder. Det er stor forskjell mellom resultatene på skolene på øst- og vestkanten i Oslo. Ofte knyttes dette til den høye minoritetsandelen ved enkelte østkant-skoler, selv om forskning viser at sosioøkonomiske forhold og ikke etnisitet som er den viktigste forklaringen. Bussing og  flytting av skolegrenser har vært foreslått som tiltak fra venstresiden. Høyresiden avviser dette og argumenterer med at det er galt å innføre tiltak på bakgrunn av hudfarge.

Når man vurderer bussing og flytting av skolegrenser, må man veie fordelene ved å ha en elevsammensetning som ligner mer på befolkningens sammensetning i byen som helhet opp mot ulempene ved å sende elever langt vekk fra nabolagene der de hører hjemme.

Høyre i Oslo har ved flere anledninger påpekt at Oslo kommune bruker mye ekstra ressurser på svake elever og skoler med store utfordringer knyttet til lavt utdanningsnivå hos foreldrene og så videre. Det er en riktig og fornuftig ressursbruk, og det gjøres mye godt arbeid i Oslo-skolen. Det er imidlertid grunn til å spørre seg om ikke enda mer av ressursene burde settes av til tiltak rettet mot de svakeste elevene. Den store frafallsprosenten i videregående, særlig blant minoritetsgutter, tyder på at Oslo-skolen har langt å gå før den kan si seg fornøyd med tilbudet til de svakeste elevene.