Utrygg i storbyen

Kulturen i seg selv fører ikke til kriminalitet. Men foreldrene må komme på banen, skriver lege Afroz A. Shah i dette innlegget.
Foto: Flickr
Hva gjør du, en ung jente, alene i storbyen Oslo en sen lørdagskveld?

Det har vært mange voldtektssaker i Oslo den siste tiden, nesten en hver eneste helg blir det skrevet om saker som inneholder ordet voldtekt. Dette er noe som gjør mange jenter nervøse.

Hva gjør du, en sen lørdagskveld, alene i storbyen Oslo? Bussen du skulle vært på, har kjørt, uten at du var ombord. Neste buss går først om to timer. Ikke har du strøm på telefonen, ikke vet du hvor du skal gå, for kjent i Oslo er du hvertfall ikke.

Dette skjedde med meg lørdag kveld.

På vei tilbake begynte en fremmed mann å snakke med meg, jeg ante fred og ingen fare og snakket tilbake.

Feil plattform
Jeg var helt innstilt på å rekke bussen som gikk halv to, var på busstasjonen rett over ett, hadde kjempegod tid. Stilte meg på busstoppet og ventet. Og ventet. Klokka ble ti over halv to da jeg tenkte at noe kanskje ikke stemte, jeg gikk inn på bussterminalen og så på skjermen. Platform 28. Jeg hadde med andre ord ventet ved feil platform, i 20 minutter. Det er dessverre ikke så mye å gjøre i slike situasjoner. Jeg satt meg til å vente, to timer. To timer er jo ingenting.

To timer er en evighet.

Naiv
Å være ‘bonde’ i storbyen, noe jeg selv vil definere meg som ettersom jeg kommer fra lille Kristiansand, gjør ikke dette til en ideell setting. Jeg aner ikke hvor det er ‘trygt’ å gå, og hvor man burde holde seg unna.

Etter å ha ventet en god time mannet jeg meg opp og tok meg en tur til Deli deLuca for å få tiden til å gå, på vei tilbake begynte en fremmed mann å snakke med meg. Jeg ante fred og ingen fare og snakket tilbake. Han spurte om jeg hadde det fint, Og ettersom jeg var en smule irritert og sint på meg selv for å ha ventet på feil plattform fortalte jeg selvsagt dette i ren frustrasjon til den fremmede mannen. Med andre ord like naiv som en hund som får godbit.

Skummel type
Det tok ikke lang tid før han forandret seg fra en tilfeldig fremmed til en mildt sagt skummel type, han fulgte nemlig opp det hele med å spørre om han skulle være med meg hjem. Selvfølgelig skulle han ikke det. Hvor kom det spørsmålet fra. Hva gjør man da? Jeg prøvde å tenke på en rask løsning for å komme unna det hele. Jeg tok opp telefonen min, som var tom for strøm, og lot som jeg ringte til en kompis, uten å vite om han la merke til at telefonen ikke var på. Han merket heldigvis ikke at telefonen var av, men han gikk faktisk ikke før jeg hadde ‘snakket’ i telefonen i omlag fem minutter.

Kanskje fyren bare hadde en rar måte å sjekke opp jenter på. Uansett er det ikke alle som er så heldige som jeg var.