Foto: Janet Ohemeng

Enveisbillett til Stavanger – med hjelp fra mamma

Matilda Ahenakwa sukker tungt når hun snakker om sin reise fra Oslo til Stavanger. Selv om 27-åringen i dag har en sjefsstilling hun lenge har drømt om, var det ikke noen lett koffert hun hadde med seg da hun dro fra hovedstaden for syv år siden.

Utrop nr. 5/2012 (29.03.2012)
Foto: Janet Ohemeng

Vi befinner oss på Viste Strandhotell i Randaberg kommune, omlag 20 minutters kjøretur fra Stavanger sentrum. Hotellsjefen har et naturlig forhold til det å bli intervjuet. Hun har gjort det før da hun først ble ansatt og alle i bygda ville vite hvem den nye damen med afrohår var. Hun smiler, dette skal gå helt fint.

Foto: Janet Ohemeng
Hotellet har vært gjennom mange forandringer siden hun startet i mai 2011. Alle de 40 rommene har blitt renovert, nye prosjekter med konferansesaler er snart ferdigstilt og hun smiler bredt ved bordet. Hun bemerker veden som brenner så altfor fort, idet en av de ansatte legger på nye kubber i peisen. Det varmer. Den 27-årige norsk-ghaneseren ser lenge inn i ilden før hun glir inn i samtalen igjen. Hun har alltid visst at dette var noe hun ville.

Foto: Janet Ohemeng
Hun priser moren Theresa, som til tross for å ha blitt forlatt av mannen, med tre barn å ta vare på, klarte å holde familien samlet.

– Kan jeg få med navnet hennes i saken? spør hun. – Jeg vil at hele verden skal vite om mammaen min og det hun har gjort for oss. Hun betyr alt for meg. Hun har gitt oss oppmerksomhet, skryt og setter pris på alt det vi har gjør. 

Foto: Janet Ohemeng
Enveisbillett
Det var også støtten fra moren som gjorde at hun til slutt klarte å reise fra hovedstaden. Etter å ha tatt fagbrev som kokk måtte hun ta den videre utdannelsen utenfor Oslo. Valget falt på bachelor i hotelledelse, og 27-åringen bestemte seg for å reise til Stavanger og ta utdannelsen der. Hun fikk seg først en deltidsjobb på pizzarestauranten Dolly Dimples, men fant fort ut at hun ville noe annet, og søkte seg derfor til Café Sting i Stavanger sentrum, som kokk. Noen måneder senere fikk hun jobb som kjøkkensjef og i en alder av 21 ble hun daglig leder og sto for driften av hele kafeen.

– Jeg visste jobben ville bli utfordrende, men jeg skulle klare det. Den største utfordringen lå vel i at jeg skulle lede ansatte som var mye eldre enn meg og hadde langt mer erfaring. I tillegg til dette var jeg jente og afrikaner. For mange var det overraskende, og jeg fikk stadig spørsmål på hvordan jeg hadde klart å få jobben. Akkurat som om jeg skulle ha gjort noe ulovlig for å gjøre meg fortjent til det, sier hun og ser mot Viste-stranden som er fullstendig dekket av snø og is. 

Tok utfordringen
Til tross for utfordringene hun møtte ble Matilda ferdigutdannet innen hotelledelse i 2008 og bestemte seg for å bygge videre på utdannelsen. Hun fortsatte i jobben på Sting og tok masterstudier i Internasjonal hotell- og reiselivsledelse. Etter å ha fullført studiene i 2010 var det på tide med større utfordringer, og hun bestemte seg for å søke på stillingen som hun sitter med i dag. 

Matilda reiser seg unnskyldende og begir seg mot kjøkkenet som ligger ved den store matsalen med utsikt over Vistestranden. I salen er det ofte fullt hus på søndager, når lokalbefolkningen kommer for å nyte søndagsmiddagen. Kjøkkensjefen tar i mot to bestillinger, en hamburger og en indrefilet av okse. Idet hun kommer tilbake, minner hun på at hun sikkert ikke får hamburgeren hun har bestilt til seg selv fordi kjøkkensjefen alltid lager "sin rett", noe bedre og sunnere enn det som står på menyen. Hun smiler med et snev av stolthet. Det var tross alt ikke slik ting var da hun begynte på Viste.

– De første månedene var et helvete. Hotellet var på konkursens rand. Halvparten av de ansatte var syke. Jeg jobbet 15 timer hver dag mandag til fredag for at ting skulle gå opp. Fra mai 2011 til august 2011 hadde nesten alle de gamle ansatte blitt sagt opp. Jeg ansatte nye folk, som var villige til å samarbeide og det ble en helt ny tenkemåte her. Konseptet som var før, er fortsatt her, men jeg har også innført noen nye elementer, og vi har fått gode tilbakemeldinger, sier hun og påpeker at hun aldri ville ha klart det uten et godt fungerende team.

– Man kan ikke utforme ideer og nå sine mål helt alene. Ved å være på bakkenivå med mine ansatte kan jeg selv kjenne hvordan deres arbeidssituasjon oppleves og på den måten forbedre arbeidsmiljøet. Jeg er villig til å høre på dem. Alle blir fornøyde når de får lov til å være med å skape og vite at deres bidrag er en del av dette hotellet som vi driver.

Sterkere med motstand
Hotellsjefen har fått mye skryt og mener det også hjelper på lidenskapen hun legger i arbeidet. Hun er bevisst på hva en slik stilling betyr for andre med minoritetsbakgrunn. For henne er det viktig at alle som søker seg til slike stillinger, går helhjertet inn for det.

– Man må ha motivasjon og selvtillit. Da går alt. Jeg har møtt folk som har sagt at jeg er fra Afrika og kan ingenting. De tok meg ikke seriøst. Folk har spurt om å få snakke med sjefen og blir overrasket når jeg sier at det er jeg som er sjefen. Å høre slikt hele tiden tar noe av selvtilliten man har. Man må kjempe ekstra hardt. Jeg har alltid «nesten» hatt lyst til å gi opp. Tilliten og styrken jeg har fått fra familie og venner har bidratt til at jeg ikke har gjort det. Og ikke minst det at jeg har hatt sjefer som har troen på at jeg kan klare det, til tross for hva andre måtte mene. Jeg tror også at kulturen jeg kommer fra og personligheten min har mye å si. Vi gir aldri opp. Jeg har også hele tiden hatt faren min i bakhodet. Det har vært viktig for meg å vise at det at han stakk av fra familien ikke har gjort oss svakere, men sterkere.

Målet for fremtiden er å synliggjøre hotellet, og det skal satses på å tiltrekke gjester fra hele verden. Selv om hun ikke kan spå fremtiden, vet hun at hun i hvert fall inntil videre har funnet stedet der hun vil slå seg ned.

– Jeg husker da jeg først kom hit og gikk ned til vannet så tenkte jeg «det er her jeg hører hjemme».  Oslo er kaotisk, mens Stavanger er mer meg. Jeg har kjøpt meg leilighet og fått meg gode venner. Det kan hende jeg flytter til Oslo, men akkurat nå så ser jeg for meg en fremtid her, sier hun mens hun fornøyd stikker gaffelen i indrefileten hun har fått servert.