Hijabforbud er diskriminering

Ullevål-hijaben: – Denne hijaben har vært i bruk siden 2002, og vi har aldri opplevd noe negativt relatert til den, sier Anita Walsøe, spesialrådgiver ved Ullevål Universitetssykehus.
Foto: Henrik Kreilisheim
Tydeligvis er det å be om like muligheter å be om for mye, skriver Omar Tashakori.

Religiøst hodeplagg i politiet er ikke et ukjent tema for de samfunnsorienterte. Det var like aktuelt i 2008/2009 som det er i dag. Dette temaet er interessant, fordi tankespekteret er meget bredt. Er det ikke bare å ta av hijaben, turbanen eller kalotten, ”den er jo tross alt satt på”, eller er det faktisk lettere sagt enn gjort?

I Storbritannia i 2001 og i Sverige i 2006 ble det vedtatt lover som gjorde det mulig å bruke religiøse hodeplagg sammen med politiuniformen. Her i Norge, i sommeren 2012, besluttet Forsvaret å tillate religiøse hodeplagg sammen med uniformen. Alle disse levende eksemplene har ikke fått ringvirkninger som har nådd politiet. I Norge har forslaget om hodeplagg til politiuniformen nærmest blitt slått ned ved to anledninger, både i 2009 og i 2013.

Hva er nøytralt?
Siv Jensen står fast ved at det er uaktuelt i Norge fordi politiet skal være nøytralt. Spørsmålet er, hva slags nøytralitet er det snakk om? Politimenn og politikvinner er ikke nøytrale overfor hverandre, de er av natur partiske på hver sin måte, politimannen er en mann og politikvinnen er en kvinne. Nøytralitet vil si at man er midt imellom noe, en væske med PH-verdi 7 er et glimrende eksempel på dette. Er det snakk om å være objektiv og nøytral, kan en kvinne med hijab være like kvalifisert som en kvinne med blondt hår.

Hadde forbudet gjeldt borgere med mørk hudfarge, ville man karakterisert det som diskriminerende.

Det å si at politiet skal være religionsnøytrale, er et godt eksempel på det å kreve for mye. Det blir det samme som å kreve at muslimske politimenn ikke kan ha skjegg fordi det symboliserer ”ekstremisme”. Religion er ikke tøfler som man bare kan ta av seg når man går ut av det private rom. Det er noe som du har med deg overalt, men dette betyr ikke at du ikke kan være en objektiv og rettferdig politikonstabel.

Hijab endrer ikke uniformen
Det er en kjent sak at politiet bærer uniform. Årsaken er at politiet skal kle seg likt og skille seg fra innbyggerne. Det at en kvinne, eller en mann, bruker et religiøst hodeplagg som en del av uniformen, gjør det ikke umulig for andre å gjenkjenne denne

politikonstabelen. Det skal mer til for at en uniform skal se annerledes ut fra de andre uniformene. Fotballspillere bruker kompressorbukser som stikker fram under shortsen og hansker uten at det gjør at de skiller seg fra resten av laget. Det blir det samme som å kreve at en politikonstabel ikke kan ta på seg hansker, fordi det gjør at han skiller seg fra resten av patruljen. At kvinner ikke kan bruke øredobber og smykker, fordi det i seg selv et tegn på rikdom og gjør at de skiller seg ut.

Klart diskriminerende
Det er forståelig at man må sette ned foten et sted, for det er en viss uniformsdisiplin i politiet. Men når samfunnet taper mer enn de tjener på en slik avgjørelse, bør tiltak vurderes. Man kan gjerne stille seg spørsmålet: ”Taper på hvilken måte?” Svaret er at det viser tegn på mangel på forståelse av hva det vil si å bære et religiøst hodeplagg. Hadde forbudet gjeldt borgere med mørk hudfarge, ville man karakterisert det som diskriminerende, jf. Diskrimineringsloven av 2005, § 4. Men forbudet mot religiøst hodeplagg i politiet blir ikke karakterisert som diskriminering. Er det fordi  man kan ta det av? I så fall, hva hvis man ikke kunne ta det av, ville det da vært diskriminerende? Selvfølgelig ville det vært diskriminerende, på lik linje med et forbud mot borgere med mørk hudfarge. Det man bør forstå, er at det ikke er ”bare bare” å ta av det religiøse hodeplagget for å realisere politidrømmen sin, det er fordi det er en del av disse kvinnenes identitet, og det å gi slipp på det, er et personlig nederlag.

Går glipp av ressurser
Personer som bruker et religiøst hodeplagg og som har et ønske om å bli politi, er ressurssterke borgere. De kan gjerne et fremmedspråk og er vokst opp med to eller flere kulturer. Det har politiet i Norge godt av i et stadig mer flerkulturelt samfunn. Det at disse borgerne ikke får muligheten til å bli politi, er også et tap for samfunnet.

Tydeligvis er det å be om like muligheter å be om for mye!