Kommentar

Idealet om det heterogene politiet

God stemning også i fremtiden: Politiet bør gjenspeile landets befolkning, mener kommentarforfatteren
Foto: Harald Groven
Justisdepartementet har mottatt en omfattende rapport om tilstanden i politiet og ser for seg nye utfordringer. En av disse vil være å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn til politistryken. 

Regjeringen nedsatte 8. november 2012 et utvalg for å analysere utfordringene i norsk politi. 19. juni leverte utvalgsleder Arne Røksund utredningen til justis- og beredskapsminister Grete Faremo, som kaller gjennomgangen ”svært grundig”.

– Utvalget foreslår omfattende endringer. Jeg vil ha et sterkt tilstedeværende nærpoliti og vil derfor nå gå nøye gjennom analysen og vurdere alle forslag og høringsinnspill, sier justis- og beredskapsminister Grete Faremo.

I analysen har man også tatt for seg endringer i befolkningssammensetningen, blant annet gjennom innvandring.

Norsk-indiske Navjot Kaur Sandhu er minoritetsombud for politiet i Oslo og stortrives i politiet. Nå kan Justis- og politidepartementets utredning til strukturelle reformer åpne for at flere med minoritetsbakgrunn vil følge hennes eksempel og bli politi. På tide, mener kommentarforfatteren.
Foto : Henrik Kreilisheim

Et politi som ikke er representativt for hele befolkningen, kan også lett bli sett på som partiske i håndteringen av “den andres” kriminalitet.

– Landene med den høyeste andelen straffede består av en svært høy andel unge menn med relativt kort gjennomsnittlig botid i Norge. Også i majoritetsbefolkningen er det unge menn som begår mest kriminalitet, går det frem av rapporten.

Etter 22. juli har fokuset på beredskap økt sterkt. På bildet: En politibetjent holder en rose i en markering i Oslo 25. juli 2011.
Foto : Endre Krossbakken

Sikre mangfoldet – sikre forebyggingen
Ifølge utredningen er overrepresentasjonen på kriminalitetsstatistikken å finne blant landene det forventes høyest innvandring fra. Noe som tidligere ble sett på som tabu, nemlig å knytte kriminalitet til landbakgrunn, er nå blitt stuerent og statistisk. Fremtidens kriminalitetsbekjempelse vil handle om nettopp bekjempelse, uansett hvem som måtte stå bak.

Utvalget baserer også “fremtidsprognosene” sine på tall som viser følgende:

* Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Oslo forventes å øke fra 28,4 pst. i 2011 til 37,4 pst. i 2020, 43,5 pst. i 2030 og 47,0 pst. i 2040.
* Nesten halvparten av Oslos befolkning vil ha innvandrerbakgrunn i 2040, og av dem vil om lag syv av ti ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området. Også Buskerud kan forvente en sterk økning i innvandrerbefolkningen, med en innvandrerandel på 31,7 pst. i 2040.

Videre snakker man om å sikre gode relasjoner, godt samarbeid og god forebygging i hele befolkningen. En foreslått strategi er å sikre mangfold i egen etat.

Fortsatt få
Vedkommende som Faremo gir oppgaven til med å sikre dette mangfoldet vil få en aldri så liten utfordring. I Utrop har vi gjennom årenes løp skrevet flere artikler om politiets tilnærmings- og rekrutteringsstrategier overfor den flerkulturelle befolkningen.

Og til tross for at disse innsatsene finnes, er det fortsatt få som velger denne uniformerte karrieren. SSB-tall fra 2011 om gjennomsnittlig innvandrerandel i bedriftene viser at flerkulturelle nordmenn i politistyrkene er heller unntaket enn regelen. 1,4 prosent av dem som jobber i politiet og påtalemyndigheten har flerkulturell bakgrunn.

En må da kunne spørre seg om strukturreformen som foreslås av det overnevnte utvalget har denne problemstillingen i tankene? For dette handler mer enn bare “tilpasning”, tolker eller debatten om religiøse plagg i styrken. Nettopp fordi mange med flerkulturell bakgrunn kommer fra land hvor politiet er en makt, eller rettere sagt, en maktmisbruksetat (og et lavstatusyrke) som bryter grunnleggende sivile rettigheter, så har man en tendens til å se politiet i et negativt lys. Det kan være en faktor som hindrer rekrutteringen.

Et kall å bekjempe kriminalitet
Norsk politis fremtidige ideal ligger nærmere USAs, hvor et langt større tverrsnitt av befolkning ser det på om et kall å bekjempe kriminaliteten. Et politi som ikke er representativt for hele befolkningen, kan også lett bli sett på som partiske i håndteringen av “den andres” kriminalitet. Av den grunn ser jeg, og sikkert også andre, frem til hva som blir de konkrete resultater av justisminister Faremos tiltak og politivesenets strukturelle endringer.

Norge tjener på å ha kriminalitetsbekjempelse for alle, og av alle. Ellers frykter jeg at det ikke vil bli annet enn idealisme i løse luften.