Hvor stor er aksepten for karikaturtegninger?

Karikaturer har på distinkte måter vært brukt som virkemiddel i politiske og religiøse kamper, og utgjort sterke former for maktkritikk. I tiden etter Jyllands-Postens publisering av de såkalte Muhammed-karikaturene i 2005 er det liten tvil om at publisering av karikaturtegninger med religiøst og politisk innhold har vært et helt sentralt omdreiningspunkt for debatter om ytringsfrihet i et flerkulturelt, globalt samfunn. Den påfølgende «karikaturstriden» resulterte i protester og vold i flere land, men også i et direkte angrep på mannen bak tegningen, Kurt Westergaard (Favret-Saada, 2015; Klausen, 2014). Terrorangrepet mot redaksjonen i den satiriske ukeavisen Charlie Hebdo i 2015 reaktualiserte på en brutal måte spørsmålet om hvilken religionskritikk som er mulig i dagens samfunn, spesielt knyttet til islam, og førte også til en gjenvisitt av argumenter og reaksjonsformer brukt av ulike aktører under karikaturstriden i 2005–2006.

Publisering av religionskritiske karikaturer berører et sett av hensyn som Ytringsfrihetskommisjonen trakk opp i sin diskusjon av blasfemiparagrafen allerede i 1999, nemlig hvorvidt religion skal ses som et offentlig eller individuelt anliggende, og om hvordan faren for å støte individers følelser eller utfordre kollektive identiteter bør veies mot det tap det vil være for ytringsfriheten om denne formen for maktkritikk begrenses. Blant de argumenter som i tillegg er kommet sterkere inn gjennom karikaturstriden og gjennom angrepet mot Charlie Hebdo, er faren for voldelige represalier enten rettet mot journalister og tegnere eller mot tredjepart som blir berørt av striden. Den dansk-amerikanske statsviteren Jytte Klausen har estimert at opp mot 248 mennesker ble drept i demonstrasjoner mot Muhammed-karikaturene i ulike land våren 2006, og at rundt 800 ble såret. Gjennom 2000-tallet har spørsmålet om blasfemi og religionskritikk i Norge og i andre europeiske land i økende grad blitt definert som et spørsmål om hvor grensene går for kritikk av islam og muslimer. Blant de spørsmålene som har blitt reist, er hvordan man skal veie de negative konsekvensene av islamkritiske ytringer, slik de fremstår i et geopolitisk perspektiv, der en urolig situasjon i Midtøsten og Vestens historiske involvering i regionen er sentrale elementer, mot verdien av å holde prinsippfast på ytringsfriheten.

Gjennom å studere befolkningens og journalistenes holdninger til publisering av karikaturtegninger berører vi dermed noen sentrale og dagsaktuelle spørsmål knyttet til ytringsfrihetens grenser. Særlig to elementer har vært viktig for oss i tilnærmingen til denne delen av undersøkelsen. For det første var det viktig for oss å ikke avgrense studiet til bare å omhandle islam. Også andre religioner har blitt og blir karikert, og vi vet ikke om aksepten for publisering av karikaturtegninger avhenger av innholdet eller om et prinsipielt syn på religionskritikk gjør at innholdet ikke har betydning.

For det andre har vi ønsket å studere aksept for publisering av karikaturtegninger i et medieperspektiv. Med andre ord er vi opptatt av holdninger til hvordan mediene bør forholde seg til publisering av karikaturtegninger, ikke holdninger til karikaturtegninger generelt. I debattene under og etter karikaturstriden og etter angrepet mot Charlie Hebdo har flere pekt på at de vurderinger som gjøres av lovgivere og politikere, nødvendigvis må være andre enn de presseetiske vurderingene som redaktører må gjøre fra dag til dag. Samtidig behandles som regel ikke disse vurderingene adskilt. Det pressen gjør, som for eksempel å velge å publisere Muhammed-karikaturene eller ikke, ses av mange som frontlinjen for kampen om ytringsfrihetens grenser for samfunnet generelt. Det er likevel synet på de presseetiske vurderingene vi har vært opptatt av å studere.

Hvor akseptert er publisering av krenkende karikaturer?

Det er særlig to ting det er verdt å merke seg i figur 5.1. For det første er det et klart mindretall, både blant medlemmer av NJ/RF (heretter «journalister») og i befolkningen, som svarer at media ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende. Aksepten for publisering framstår således som stor. Likevel er det en betydelig andel i begge utvalgene som velger midtkategorien, det vil si at media bør være restriktive med å publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende. Hva som forklarer disse svarene, skal vi se nærmere på senere i kapitlet.

For det andre viser figuren at aksepten for publisering av karikaturtegninger er betydelig høyere blant journalister enn blant befolkningen for øvrig. Andelen som svarer at media bør publisere karikaturtegninger, selv om noen opplever dem som krenkende, er nærmere 20 prosentpoeng høyere blant journalister enn i befolkningen. Motsatt er andelen som svarer at media ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende, om lag 12 prosentpoeng høyere blant befolkningen enn blant journalistene. Vår første hypotese bekreftes således av disse tallene: Journalister uttrykker større aksept enn befolkningen for publisering av (religionskritiske) karikaturer.

Både i befolkningen og blant journalistene skyldes variasjonene bare i liten grad at flere mener karikaturtegninger om muslimer ikke bør publiseres overhodet. Det som skaper forskjellen, er primært at flere velger midtkategorien når det gjelder karikaturtegninger som kan virke krenkende på muslimer. Flere i gruppe 4 (om muslimer) enn i gruppe 3 (om kristne) svarer at media bør være restriktive med å publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende. Blant dem som svarer at media ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende, er det små variasjoner. Mellom 13 og 16 prosent i befolkningen og mellom 1 og 4 prosent av journalistene velger det mest restriktive alternativet.

Forskjellene vi observerte i figur 5.1, framstår med andre ord klarest når det introduseres stimuli, altså når det blir presisert at karikaturer kan virke krenkende, generelt, eller på bestemte grupper. En mulig tolkning av dette er at journalistene har et mer bevisst forhold til karikaturdebatten, og at de dermed er mer vare for nyansene i spørsmålsformuleringene. Når det ikke inkluderes nærmere informasjon i spørsmålsteksten, velger mange å gi en noe mer forbeholden støtte til publisering av karikaturtegninger.

Oppsummert finner vi delvis støtte til vår andre hypotese om at det er mindre aksept for publisering av karikaturtegninger som kan virke krenkende på muslimer enn på andre konkrete grupper. Samtidig er det viktig å påpeke at det ikke er slik at flere mener at mediene ikke bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende på muslimer, i det hele tatt. Forskjellen består i at flere velger mellomalternativet når det spørres om muslimer: at pressen bør være restriktiv med å publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende. Dette kan vi tolke som at de aksepterer at karikaturtegninger om muslimer publiseres, men at de mener man bør være varsomme når man gjør det. I senere avsnitt vil vi analysere hvordan slike svar begrunnes.

I befolkningsdataene kunne vi sammenligne alle tre grupper. Nærmere bestemt tok vi utgangspunkt i dem som svarte at media ikke burde publisere karikaturtegninger som kunne virke krenkende, og undersøkte hvordan de som hadde valgt de to andre svaralternativene, skilte seg fra disse.

Tabell 5.3. oppsummerer de viktigste resultatene. Begynner vi med den andre kolonnen – de som svarte at media bør publisere karikaturtegninger, selv om noen opplever dem som krenkende – ser vi at religiøsitet er den eneste faktoren som slår ut på tvers av eksperimentgruppene. Jo mindre religiøse respondentene er, jo mer sannsynlig er det at de mener karikaturtegninger bør publiseres uten forbehold.

Her er det viktig å minne om at «religiøsitet» i våre data som regel betyr kristendom, da materialet primært inneholder respondenter fra den etniske majoritetsbefolkningen, samt innvandrere fra vestlige land. Resultatene betyr således ikke at personer som tilhører minoritetsreligioner, er mer restriktive enn andre, men at religiøse mer generelt er mer restriktive til publisering av karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende. Av andre trekk ser vi at unge i større grad enn eldre, og i noen tilfeller menn i større grad enn kvinner, uttrykker aksept (med eller uten forbehold) for publisering av karikaturtegninger.

Samlet viser resultatene fra undersøkelsen i befolkningen og blant journalistene nokså like tendenser: Aksepten for publisering av karikaturtegninger med politisk eller religiøst innhold henger nært sammen med religiøsitet, og – med unntak for karikaturer om kristne – henger det også nært sammen med oppmerksomhet om karikaturdebatten. Vi skal nå se nærmere på hvilke begrunnelser de ulike gruppene selv gir for sine standpunkter.

Tabell 5.5. oppsummerer hvilke typer begrunnelser som ble gitt blant dem som svarte at media bør publisere karikaturtegninger selv om noen opplever dem som krenkende. Tabellen viser at den klart vanligste begrunnelsen som nevnes for å publisere karikaturtegninger, både i befolkningen og blant journalister, er viktigheten av ytringsfrihet – uten at det gis noen nærmere begrunnelse. Mange har for eksempel bare skrevet «Ytringsfrihet» i det åpne feltet. Tabellen viser videre at en del henviser eksplisitt til ytringsfrihet, men at de deretter gir en nærmere, mer eller mindre prinsipiell, begrunnelse for dette, for eksempel betydningen av religionsfrihet, pressefrihet og makt- og samfunnskritikk. Noen eksempler på hvordan slike svar er kodet, er:

• Religionsfrihet: «Man kan ikke gi etter for fornærmede religiøse folk», «Religion må aldri få styre demokratisk lovgivning eller ytringsfrihet som ikke oppfordrer til vold»
• Pressefrihet: «Forhindre selvsensur i pressen», «Pressen må ha frie tøyler»
• Makt- og samfunnskritikk: «Karikaturtegninger har alltid vært en måte for de underordnede å blottlegge makthavere», «Vi må kunne tulle med alle maktinstanser. Politikere, mektige folk og alle religioner»

Sammenligner vi befolkningen og journalister, ser vi at journalistene oftere enn befolkningen begrunner svaret sitt med viktigheten av religionskritikk og av makt- og samfunnskritikk. De vektlegger altså den funksjonen ytringer har i å avdekke ulike former for maktstrukturer i samfunnet. Denne funksjonen henger nært sammen med utøvelsen av journalistprofesjonen, og det er således ikke unaturlig at journalister nevner det oftere enn befolkningen. Interessant nok viser relativt få av journalistene eksplisitt til pressefrihet når de begrunner svaret sitt, og de nevner det ikke oftere enn befolkningen. Men her kan det innvendes at makt- og samfunnskritikk og pressefrihet henger nært sammen.

En annen begrunnelse som journalister oftere enn befolkningen viser til, er den vi har kalt «Ytringsfrihet, med forbehold». I denne kategorien ligger det at respondentene viser til viktigheten av ytringsfrihet, og at det ikke må være noen formelle barrierer mot å publisere, men at de samtidig understreker at man også bør tenke seg om før man publiserer – at karikaturene bør ha et journalistisk poeng eller tilføye noe i en debatt, og at man ikke bør publisere bare for å provosere. Et par typiske eksempler på slike begrunnelser er:

«Hvis det er relevant for saken, men ikke om det kun er for å provosere»

«Ikke publisere for publiseringens skyld, men må være i en redaksjonell sammenheng. Hvis en slik karikatur ikke tilfører og styrker artikkelen, bør den droppes. Dette må baseres på en redaksjonell fri, selvstendig og saklig vurdering»

Med andre ord fanger denne typen begrunnelser opp en viktig nyansering hos journalistene. Støtte til prinsippet om at ytringer ikke skal begrenses, står sterkt i profesjonen, men samtidig spiller andre hensyn knyttet til relevans og nyhetsverdi inn når man vurderer publisering eller ikke. Denne typen begrunnelse kan ligne på midtkategorien i eksperimentspørsmålet: at media bør være restriktive med å publisere karikaturtegninger. Det er likevel en kvalitativ forskjell mellom dette standpunktet og å først svare at media bør publisere uten forbehold og i neste hånd utdype svaret med at karikaturen bør ha et journalistisk poeng.

Begrunnelser for å være restriktiv med å publisere

Forskjellene mellom befolkningen og journalistene framstår som tydeligere når vi snur på spørsmålet og ser på begrunnelser blant dem som svarte at media bør være restriktive med å publisere, eller at media ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende.

Tabell 5.6 viser en klar tendens til at befolkningen oftere enn journalister peker på begrunnelser knyttet til hvilke følger eller konsekvenser publiseringen kan få, enten i form av at noen kan føle seg krenket, såret, fornærmet eller lignende, eller at publiseringen kan føre til vold og represalier. I befolkningsutvalget begrunner 42 prosent svaret sitt med at det er unødvendig å provosere, mens 27 prosent begrunner svaret sitt med vold og represalier. De tilsvarende tallene blant journalister er 23 og 12 prosent.

Journalister peker langt oftere enn befolkningen på innholdet i selve ytringen. Dette inkluderer begrunnelser som at det ikke er nødvendig å publisere karikaturtegninger dersom de ikke har en relevant mening eller en spesifikk nyhetsverdi. Hensikten må gå utover det å bare krenke. Denne typen begrunnelser er beslektet med kategorien «ytringsfrihet, med forbehold», som ble nevnt av 14 prosent av journalistene i forrige analyse (se tabell 5.5.). Blant journalistene fremstår dermed vurderingen av en karikaturs nyhetsverdi og den hensikten det vil ha å publisere, som det klart viktigste vurderingsgrunnlaget når det gjelder å la være å publisere. I denne sammenhengen er det også interessant å merke seg at trusler om vold og represalier fremstår som en langt mindre viktig grunn blant journalister, og nevnes av 12 prosent. Debatten etter angrepet på Charlie Hebdo har nettopp gått på at mediene er kommet i en ny situasjon der de trues til selvsensur. Det kan innvendes mot spørsmålet vi stiller her, at det er hypotetisk, og at det ikke kan sammenlignes med en reell valgsituasjon der en redaktør/journalist vurderer publisering. Å erkjenne at man gir etter for trusler om vold, kan dessuten være mindre legitimt enn andre begrunnelser. Likevel er det interessant at det heller er de sosiale konsekvensene (faren for å støte) og journalistiske nyhetsvurderinger som dominerer i journalistenes svar.

Det er en tendens til at begrunnelser om stigmatisering og polarisering gis når karikaturtegninger kan oppleves krenkende på minoritetsgrupper mer generelt, ikke bare muslimer spesielt. Vi finner heller ingen forskjell mellom karikaturer som kan virke krenkende på muslimer, kristne eller jøder når det gjelder å unngå å provosere eller av frykt for vold og represalier i befolkningen. Journalister som får spørsmål om muslimer, og til dels de som får spørsmål om jøder, peker derimot oftere på at det er unødvendig å provosere, og at publisering kan føre til vold og represalier, enn de som får spørsmål om kristne. Forskjellene er likevel forholdsvis små. For vold og represalier varierer gruppene mellom 13 og 14 prosent for karikaturtegninger som kan virke krenkende på henholdsvis muslimer og jøder, og 8 prosent for karikaturer som kan virke krenkende på kristne. I befolkningen er det interessant nok ingen tilsvarende forskjell.

Diskusjon og konklusjon
Spørsmålet om publisering av karikaturtegninger har vært et omdreiningspunkt for internasjonal debatt om ytringsfrihetens og religionskritikkens grenser på 2000-tallet, og i enda sterkere grad etter angrepet mot Charlie Hebdo i januar 2015. I dette kapitlet har vi studert befolkningens og journalisters aksept for publisering av karikaturtegninger, i tilfeller der noen kan oppleve disse som krenkende. For å studere variasjon i aksept for ulike typer karikaturtegninger utformet vi et surveyeksperiment der respondentene ble tilfeldig inndelt i seks grupper, og hvor hver enkelt gruppe fikk ulik informasjon om karikaturene.

Vi har undersøkt både den generelle aksepten for publisering av ulike typer karikaturtegninger, og hvilke begrunnelser befolkningen og journalistene gir for både å publisere og ikke å publisere. I tillegg til det generelle nivået var det av spesiell interesse for oss å finne ut om det er store forskjeller mellom journalister/redaktører og befolkningen når det gjelder aksept for publisering. I og med at debatten om ytringsfrihetens grenser gjennom karikaturtegninger først og fremst har vært rammet inn som en debatt om grensene for kritikk av islam, mente vi også at det var viktig å undersøke om holdningene til publisering av karikaturer som kan virke krenkende på muslimer, skiller seg ut fra holdninger til karikaturer som kan oppleves som krenkende av jøder eller kristne.

Et overordnet funn er at nesten ingen journalister (1-4 prosent), og kun en begrenset andel av befolkningen (13-16 prosent), mener at media ikke bør publisere karikaturtegninger som noen kan oppleve som krenkende. Dette kan tolkes som en forholdsvis sterk støtte til at media skal kunne publisere karikaturer selv om de virker krenkende, generelt, eller for bestemte grupper. Samtidig er det viktig å merke seg at forholdsvis mange markerer for det vi har omtalt som midtkategorien, altså at media bør være restriktive når det gjelder å publisere karikaturer som kan virke krenkende. Selv om det er lite uforbeholden avvisning av det å publisere, finner vi altså heller ikke en uforbeholden aksept, men derimot en utstrakt varsomhet i spørsmålet om publisering av karikaturer som kan virke krenkende.

For å fortolke disse resultatene og hva de betyr for de debattene som har utspilt seg i den norske offentligheten etter Charlie Hebdo, er det viktig å undersøke de begrunnelsene befolkningen og journalistene oppgir for uforbeholdent å publisere karikaturer eller for å være mer restriktive. I begge grupper er prinsippet om ytringsfriheten den viktigste begrunnelsen for å publisere karikaturtegninger. Mange oppgir ytringsfrihet uten ytterligere begrunnelse; ytringsfriheten kan for mange derfor se ut til å være en god nok grunn i seg selv. Men journalister begrunner i tillegg oftere enn befolkningen publisering av karikaturer med viktigheten av makt-, samfunns- og religionskritikk.

Blant dem som svarer at mediene bør være restriktive med å publisere, eller at de ikke bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende, peker en stor andel av befolkningen på følger eller konsekvenser publiseringen kan få, enten i form av at noen kan føle seg krenket, såret, fornærmet eller lignende, det vi har kalt «unødvendig å støte» (42 prosent), eller i form av at publiseringen kan føre til vold og represalier (27 prosent). Blant journalister er den viktigste grunnen til å være restriktiv med å publisere at karikaturene må ha nyhetsverdi, og at det må gi mening å publisere dem (48 prosent). At det er unødvendig å provosere, er den nest viktigste grunnen til å være restriktiv blant journalistene (23 prosent). Konsekvenser i form av vold og represalier er mindre viktig blant journalister (12 prosent) enn i befolkningen (27 prosent). Befolkningen og journalistene skiller seg dermed fra hverandre ved at hensynet til å unngå provokasjon og faren for vold og represalier er viktigst for befolkningen, mens nyhetsverdi er klart viktigst blant journalistene. Ut fra disse tallene i seg selv er det altså ikke grunnlag for å hevde at faren for voldelige represalier er det som først og fremst definerer journalisters vurdering av karikaturpublisering etter Charlie Hebdo, men det er verdt å merke seg den høye andelen i befolkningen som trekker frem dette som en viktig begrunnelse for varsomhet eller for ikke å trykke karikaturer overhodet.

Vi finner som forventet at journalister gjennomgående uttrykker større aksept for publisering av karikaturtegninger enn det befolkningen gjør, på tvers av hvilke grupper karikaturen kan tenkes å krenke. Journalister og befolkning skiller seg også fra hverandre når det gjelder de begrunnelser de gir for sitt standpunkt.

Når det gjelder vår hypotese om at det skulle være mindre aksept i befolkningen for publisering av karikaturer som kunne virke krenkende på muslimer enn på jøder og kristne, er resultatene mer sammensatt. Den uforbeholdne aksepten er størst for publisering av karikaturtegninger som kan virke krenkende på kristne, og minst for karikaturtegninger som kan oppleves krenkende for muslimer, med karikaturer som kan virke krenkende på jøder, i en mellomposisjon. Forskjellen skyldes imidlertid ikke at flere vil nekte media å publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende på muslimer. Snarere skyldes denne forskjellen at flere uttrykker en varsomhet overfor slike karikaturer; de mener at media bør være restriktive. Mens det i befolkningen kun er signifikant forskjell mellom dem som fikk spørsmål om henholdsvis muslimer og kristne, er det blant journalistene en tydeligere tendens til at gruppen som fikk spørsmål om kristne, skiller seg ut fra alle andre grupper ved en mer uforbeholden aksept for publisering av karikaturer som kan oppleves som krenkende.

En mulig tolkning av at det først og fremst er krenkelser av kristne som skiller seg ut, er at kristendommen er den klart største religionen i Norge. Islam og jødedom har på sin side begrenset utbredelse i Norge, og muslimer og jøder som grupper representerer således religiøse minoriteter i samfunnet. Mange vil nok mene at minoritetsgrupper har større behov for vern enn det majoriteten har. Dette gir også mening i lys av en forståelse av religionskritikk som maktkritikk, i og med at kristendom i Norge tradisjonelt har hatt nære bånd til makten, og at kirken også inntil nylig var en formell del av staten gjennom statskirkeordningen. Når vi ser på begrunnelsene for å ikke publisere, finner vi et visst hold for en slik tolkning, i den forstand at det er flere som oppgir det å unngå stigmatisering og polarisering mellom grupper når det spørres om jøder og muslimer, enn når det spørres om kristne.

Undersøkelsen ble gjennomført i august 2015, altså et halvt år etter angrepet mot Charlie Hebdo. Bakteppet var dermed et halvt år med intens offentlig debatt om karikaturers betydning, konsekvensene av publisering og om ytringsfrihetens status mer allment. I og med at vi ikke har spurt om holdninger til karikaturpublisering tidligere, er det vanskelig å avgjøre hvordan hendelsene og debatten i 2015 har påvirket holdningene i befolkningen og hos journalistene. Da Sniderman og kolleger (2014) målte holdninger til ytringsfrihet under og rett etter karikaturkrisen i 2006, fant de en høyere tilslutning til ytringsfrihetsprinsippene og til at disse skulle omfatte muslimer, i mars 2006 enn i mai 2006. Dette tolket de som en mobilisering mens debatten raste for fullt, med etterfølgende normalisering av holdninger. Et slikt forløp er også vist når det gjelder for eksempel mobilisering av tillit til folk med annen religion og nasjonalitet etter en krise.

Vi vet ikke om det vi målte i august 2015, var et øyeblikk av tilbakefall til en normaltilstand, eller om det vi finner, er uttrykk for en høynet bevissthet om ytringsfriheten i lys av den store oppmerksomheten som publisering av karikaturer har hatt i den offentlige debatten. Det er bare små endringer mellom 2013 og 2015 når det gjelder befolkningens holdninger til ytringsfriheten mer overordnet. Det er likevel tydelig at det er en viss sammenheng mellom det som foregår i offentlig debatt, og befolkningens og journalistenes holdninger, siden vi finner at de som har fulgt debatten nøye, uttrykker et mer prinsipielt forsvar for publisering av karikaturtegninger som kan virke krenkende også på minoritetsgrupper. I motsetning til det vi finner i relasjon til ytringsfriheten generelt og til politisk toleranse, er holdninger til publisering av krenkende karikaturtegninger i mindre grad forbundet med politiske holdninger og innvandringssyn. Derimot har religiøsitet betydning. De mest religiøse er de som uttrykker mest skepsis til publisering av karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende. Motsatt er det de mest sekulære som uttrykker størst aksept for publisering. Dette gjelder både i befolkningen og blant journalister. Igjen er det viktig å understreke at religiøsitet i vår studie primært viser til kristendom, og at resultatene således ikke drives av religiøse minoritetsgrupper.

Rapporten “Ytringsfrihetens grenser” er skrevet av Kari Steen-Johnsen, Audun Fladmoe og Arnfinn H. Midtbøen, alle forskere ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). Utdraget er publisert etter avtale med forfatterne.