– Mange har IS' egen propaganda i tankene når de visualiserer IS-krigernes gjøren og laden. Da forsvinner noen avgjørende forhold fra debatten, forteller Lars Gule.
Foto: Mida
Generaliseringer og fordommer har kapret debatten om IS-krigernes skjebne, og vi glemmer å se de harde fakta om rettsprosesser utenfor Norge.

På mange områder fortsetter diskusjoner om hvilken politikk som skal føres, og hvilke beslutninger som bør tas, ofte helt uavhengig av fakta. Det gjelder også diskusjonen om IS, fremmedkrigere og deres familier.

Mye generalisering og lite fakta
Uten referanser til hva vi vet, påstås det mye om hvor farlige alle IS-involverte personer er, hva barn har opplevd, hva foreldre har vært med på, og hvilke rettsprosesser som kan, skal eller bør gjennomføres. En rekke politikere uttaler seg og mange journalister legger også feilaktige oppfatninger til grunn i sin rapportering og i sine spørsmål til politikere. Et ferskt eksempel på rariteter er et utspill fra justis-, beredskaps- og innvandringsminister Jøran Kalmyr. Han vil, om nødvendig, stramme inn reglene for familiegjenforening for å hindre at IS-krigere med norske barn kan komme til Norge. 

Hele diskusjonen preges av generaliseringer basert på IS’ egen propaganda, men det er langt, langt fra alle IS-krigere som har vært med på de mest barbariske handlingene vi har sett. Ingen av de hjemvendte fremmedkrigerne fra Norge er tiltalt og domfelt for en eneste barbarisk handling. Og det store flertallet av hjemvendte, mannlige fremmedkrigere, mellom 20 og 30 år, er ikke tiltalt for noe som helst.

Diskusjonen preges av generaliseringer basert på IS’ egen propaganda

Likevel påstås det at dette er farlige personer som egentlig burde vært dømt I Syria og/eller Irak for det de har gjort der. På hvilket grunnlag tror man at det ville være enklere å få dem dømt der? Grunnlaget for antakelsene om at det beste ville være domfellelse i disse landene, er fullstendig fraværende.

5 realiteter som ofte glemmes
Det kan være grunn til å peke på noen ganske elementære faktiske forhold: 

1)
Vi vet knapt hva slags lovverk som finnes i Syria (og Irak) og som kan brukes til å dømme fremmedkrigerne. De kurdiske, reelle makthaverne i Nord-Syria har verken nasjonal eller internasjonal myndighet til å gjennomføre legale eller legitime rettsprosesser. De utgjør ikke noen anerkjent myndighet.

2)
Syria er et land i borgerkrig. Regimet i Damaskus er ikke legitimt, men ansvarlig for ufattelige lidelser, overgrep og undertrykking av eget folk. Det vil være helt utenkelig å samarbeide med dette regimet om rettsprosesser mot noen som helst. Det er rett og slett en absurd tanke. 

Så hvem som skal gjennomføre lokale rettsprosesser henger fullstendig i løse lufta. Og hvis man mener at det er bare å la Irak få ansvaret, fordi de der har noe som ligner på et demokratisk styre, innebærer jo det at man likevel mener at et annet land enn der forbrytelsene er begått skal gjennomføre rettsprosesser. Da kan selvsagt også Norge gjennomføre slike prosesser like godt, både mot egne borgere og eventuelt andre IS-involverte som måtte ha kommet til Norge.

Ellers er det liten grunn til å tro at Irak vil gjennomføre akseptable rettsprosesser. Vi vet at det brukes tortur, også mot barn, for å tvinge fram tilståelser om deltakelse i IS. Denne typen rettsprosesser er det uaktuelt at Norge og andre stater skal støtte. 

3)
Men hva med et internasjonalt tribunal? Joda, til å straffe ledere og kjente krigsforbrytere vil dette være utmerket. Men slike tribunaler straffer ikke menige krigere. Det har de ikke kapasitet til – så enkelt er det. Derfor er det rene utflukter når man snakker om at norske «IS-kvinner» bør stilles for en internasjonal domstol. Det er faktisk tøv!

4)
Dette innebærer at de kurdiske makthaverne vil holde flere ti-tusen personer i fange- og interneringsleire så lenge de har ressurser til det. Deretter slippes de trolig fri. Fri til å drive omkring som de facto statsløse personer i Syria, Irak og eventuelt andre deler av Midtøsten, fri til å klare seg selv, til å bli utsatt for overgrep og rekruttering av ekstremistiske grupper. «Fri» inntil de klarer å komme seg til en norsk utenriksstasjon. 

Så kan man tenke seg hva slags hat og ekstreme oppfatninger norske barn og kvinner da vil ta med seg til Norge. Den ufattelige korttenkte holdningen regjeringen og en del politikere utviser, er rett og slett en trussel mot rikets sikkerhet. Stikk i strid med alle forebyggingstiltak som både regjeringens handlingsplan mot ekstremisme og forskningen anbefaler. 

5)
Det siste innspillet fra Kallmyr er et forslag om å endre norsk lov for å hindre at «IS-kriger-fedre» skal kunne komme til Norge gjennom familiegjenforening med sine norske barn. Dette er selvsagt det rene vås. Norge har lover og rettspraksis som gjør at personer som oppfattes som trusler mot rikets sikkerhet, ikke får tilgang til riket. Det innebærer at enhver utenlandsk borger som har hatt tilknytning til IS, kan – og aller mest sannsynlig vil – bli avvist etter anbefaling fra PST. Dette gjelder også selv om personen skulle ha familie, inkludert små barn, i Norge. 

Dette er vel etablert praksis (dessverre ofte på tvilsomt grunnlag) som gjør det meningsløst å gjennomføre lovendringer. Slike forslag er uttrykk for det jeg i andre sammenhenger har kalt et skamløst hat mot personer som stigmatiseres på grunn av feil bakgrunn og tro. Samt grove generalisering og uholdbare demoniseringer.

* * 

Det er på tide og det hadde vært en fordel om diskusjonen om «IS-kvinnene» og barna hadde tatt utgangspunkt i en mer kunnskapsbasert og realistisk holdning til hva vi vet om IS, IS-krigere, deres familier, situasjonen i Syria, og ikke minst hva som er mulig når det gjelder gjennomføring av rettsprosesser i Syria og andre steder.