Et stramt og hardt ordskifte i Danmark om innvandring har bidratt til å fremme stemmer som Rasmus Paludan, mener kommentarforfatteren.
Foto: Utrop / skjermdump fra Youtube
Kommentar

Et produkt av Europas strammeste innvandringsdebatt

Alle fordømmer den høyreradikale politikeren og Koran-brenneren Rasmus Paludan, og jamrer seg over at han kommer inn på Folketinget. Men få ser det store bildet.

Utrop nr. 18/2019 (16.05.2019)

For det store bildet handler om hvordan gjensidig polarisering har vært med på å skape fenomenet Rasmus Paludan.

Det handler også om hvordan Danmark har endt opp med et parti som vil deportere og ta statsborgerskapet fra enkelte ikke-vestlige innvandrere. Nå ligger det også an til at partiet kan få parlamentarisk representasjon.

Gjennom YouTube har Paludan og partiet Stram Kurs nådd frem til tusener, hundretusener og kanskje millioner. Nyhetsmediene følger opp der videoene allerede ligger ut. Hans modus operandi er alltid den samme: ta turen til en drabantby med mange innvandrere, komme med utspill eller aksjoner som man vet vil provosere. 

Videoene viser at Paludan voldstruet, spyttet og kastet stein på. For ham er det en kalkulert gambling som har gitt resultater. I påsken prøvde han å holde en demonstrasjon på Mjølnerparken i den innvandreretette København-bydelen Nørrebro. Formålet var å vise seg frem og vanhellige en utgave av Koranen, blant annet ved å skitne til med grisekjøtt og sette fyr på boken. 

Særdansk dissonans

Ser man bort fra spillmakereiet rundt Paludan og Stram Kurs, viser han vanvittig politisk kløkt. Volden han utsettes for omtales av hans meningsfeller som et innvandrer- og ghettoproblem. Fellow travellers får sympati for ham. Provokatøren har ikke bare klart å provosere, men også skape en politisk effekt, som kan ta ham hele veien til Folketinget ved valget 5. juni.

Samtidig er Rasmus Paludan og Stram Kurs også et produkt av en flerårig politisk gjensidig prosess. Ikke-vestlig innvandring kom først til Danmark på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Utformingen av dansk innvandrings- og integreringspolitikk har også variert gjennom tiårene. Bostedssegrering har vært et gjennomgående problem siden 80-tallet, noe som har ført til etnisk segmentering. 

Hatet fra Stram Kurs retter seg i stor grad mot islam og danske muslimer. Men hatet har ikke oppstått i et vakuum.

Storpolitiske hendelser som 9/11 og kontroversen rundt Muhammed-karikaturene har bidratt. Danmark, i motsetning til Norge, har vært rammet av islamistisk terror, i Krudttønden for fire år siden. Danske ambassader brant også i flere arabiske land under kontroversen rundt Jyllandspostens karikaturer i 2006.

Ytterliggående islamister som Hezb-ur-Tahir får på sin side flere og flere støttespillere blant fremtidsdesillusjonerte innvandrerungdommer. Og desillusjonen har lange røtter. Går man til OECD-undersøkelser tilbake til 90-tallet topper Danmark statistikken for inntektsgap mellom innfødt befolkning og innvandrere. Situasjonen kan neppe ha blitt veldig mye bedre de siste 20 årene, og det skaper igjen et samfunn med store skillelinjer og høy konfliktfaktor.

Ledende verdier

Statsviter ved Universitetet i Aarhus, Per Mourtisen, mener det hele handler om hva slags verdier som skal lede frem i Danmark i årene kom kommer.

Skal vi først og fremst tenke på oss selv som et norsk eller et dansk fellesskap som vi bør beskytte mot andre? Eller bør vi innta en liberal holdning og tenke på oss selv som verdensborgere, og de andre som mennesker med samme rett til goder, også våre goder, som oss? Dette er spørsmål han stiller seg i en artikkel på forskning.no.

Verdikampen utgjør i stor grad grunnlaget for den særdanske dissonansen og stramme innvandringsdebatt. 

Statsminister Lars Løkke Rasmussen og hovedutfordrer Mette Fredriksen fra sosialdemokratene har ikke annet til felles med Stram Kurs enn at de stiller opp til valg 5. juni. Ideologisk og politisk er avstanden som den mellom Jorden og Jupiter. Men begge går til valg på en stram linje på innvandring og integrering.

Sosialdemokratene er nærmest et study case i seg selv. I motsetning til svenske, tyske og andre vestlige kolleger, går de danske sosialdemokratene vekk fra globalisme og åpne grenser og for nasjonale løsninger. Sosialdemokraten Fredriksen vil stramme inn på familiegjenforening, og sikre seg at nyankomne viser trofasthet til den danske nasjonen. Paludan går hakket lenger og vil kaste ut folk.

Spørsmålet i tiden frem til valget er hvor mye partiene med en ansvarlig retorikk og politikk klarer å demme opp for folk som Paludan og andre likesinnede.