Foto: Owlcation
Tros- og livssynsfriheten er en fundamental menneskerett. Det gjelder selvsagt også muslimer.

Denne teksten ble første gang publisert i Dagen den 22. mai 2019.

Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk skildrer i sin leder, Bedehussalg til å gråte over, i avisen 10. mai hva som har skjedd og skal skje i Seiersten Misjonshus i Fredrikstad. Tidligere – da det var misjonshus i Misjonssambandets eie – var det «lovsang og bønn i Guds navn», det var «ære til Jesus Kristus» og det var «utallige dugnadstimer».  

Nå – etter at det er solgt til en muslimsk menighet – blir det «taktfast knefall for avguden Allah» og det blir «forbannelser mot kristne», skriver Selbekk. 

Selbekks ordvalg er kraftige og polariserende, og de brukes i en tid der vi heller trenger samhold og fellesskap.

Religionsfriheten gjelder alle
Jeg synes Selbekks ordvalg er problematisk. Det er kraftige og polariserende ord, og de brukes i en tid der vi heller trenger samhold og fellesskap, også på tvers av religiøse skiller. Tros- og livssynsfriheten er en fundamental menneskerett. Det gjelder selvsagt også muslimer. Den religionsfriheten som kristne misjonærer har vært avhengig av – eller har jobbet for å ha – når de har vært i andre land på misjon, må definitivt også gjelde hjemme i Norge. Og den må gjelde alle.

At religionsfriheten ikke gir frihet fra religionskritikk er en selvfølge. Det er også helt forståelig at man kan være lei seg for at et gudshus som engang var vitalt ikke lenger er det, og man kan være lei seg for at man må selge eller overdra et gudshus til andre. 

Et språk som splitter
Det som er problematisk med denne lederen er at Selbekk bruker et språk som egner seg best til å splitte folk i «oss» og «dem». Denne gangen er det «oss – de gode kristne» og «dem – de avgudsdyrkende muslimene».

Det er ugreit at en leder i en avis bruker sin stilling og spalteplass til å trykke frykt-ord og kamp-ord. Begreper som «fremmed gud» og «falsk profet» er bare egnet til å splitte. Uttalelser som «der det tidligere ble bedt til Gud i Jesu Kristi navn, skal forsamlingen nå taktfast og synkront falle på kne for avguden Allah. Der lovprisningen av Jesus Kristus, Guds enbårne sønn en gang lød, skal nå Koranenes forbannelser mot de som tror at Gud har en sønn, uttales fra talerstolen» kan også mobilisere. Ord er handling. I religionsdialogen er vi ikke alltid enig.

Uenighet er en forutsetning for dialog
Forutsetningen for den institusjonaliserte tros- og livssynsdialogen er nettopp uenighet. Uenighetene er ofte helt reelle og grunnleggende – religionen spiller på de fineste og dypeste strengene hos mennesker. I Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) kaller vi denne dialogen «nødvendighetsdialogen».

«Nødvendig» fordi det er ved å snakke sammen og utforske egne og andres synspunkt, vi kan bygge samfunn sammen, på tvers av uenigheter. I denne dialogen brukes det ofte innestemme, og vi unngår demoniserende og splittende retorikk. Dette – og ikke minst betydningen av at vi får til en slik dialog i samfunnet vårt – vet Selbekk godt. Derfor er det lederen i avisen 10. mai som er til å gråte over.