Debutromanen "Applaus" handler om en polakk som finner kjærligheten på circus Arnardo. Kzinik fikk tildelt Tajej Vesaas debutantpris for romanen
Foto: Grazyna Skarpås

Illusjonen av å være polsk

Heidi Marie Kriznik debuterte med en fortelling om en polsk sirkusarbeider. En misforståelse under et radiointervju resulterte i at forlaget skrev at hun hadde polsk far da romanen skulle oversettes til svensk.

Utrop nr. 9/2013 (28.02.2013)

– Alt dette har ført til at jeg på et merkelig vis føler meg litt polsk. Som om jeg er tatt av fiksjonen, skrev Kiznik i et essay.

– Hvordan føles det å føle seg litt polsk?

– Ikke så veldig annerledes enn å være meg, tror jeg. Den uttalelsen kom jo som et resultat av at mange tok meg for å være polsk, noe de også trodde før romanen Applaus – og det på grunn av etternavnet mitt. Og når da den svenske forleggeren gikk så langt som å skrive at jeg var polsk, og hadde vokst opp på sirkus, og til og med at faren min hadde dødd av kreft, enda han på det tidspunktet levde, ja så drar fiksjonen av gårde.

Parallelt med at debutromanen ble til, økte interessen for det polske. En dag fikk hun øye på en notis med overskriften polakkformidling.no.

– Jeg syntes ikke det hørtes så bra ut; formidling av polakker, det var noe maskinelt over det, og jeg tenker at språket vårt er det første stedet vi lekker informasjon om holdningene våre. Og jeg frykter den sosiale dumpinga, som jeg mener vi får i vår jakt på billig arbeidskraft – der det gis blaffen i tariff og rettigheter.

Etter en stund var essayet Polakkformidling.no – Herr Wojtaszek og jeg å finne i Samtiden.

– Dette er egentlig veldig flaut. Men det er sånn som alle forfattere gjør, forteller Kriznik mens hun ser etter romanen sin på Tanum. – Her er den!
Foto: Grazyna Skarpås

Farens problemer som ressurs
I 2007 kom roman nummer to ut – "Borte en vinter". I 2009 ble hun tildelt en pris fra Landslaget for språklig samling. Juryen begrunnet prisen blant annet med at Krizniks romaner gir en stillferdig men intens innlevelse i menneskers sinn.

– Jeg glor og lytter. Jeg har opplevd å se hvordan faren min følte seg utstøtt, og annerledes, noe som kanskje gjør at jeg blir ekstra på vakt? Jeg veit ikke.

Hun forteller om den østerrikske faren som kom til Norge på femtitallet og opplevde å bli dårlig behandlet.

– Han har senere sagt at det å være tysktalende da var som å være muslim i dag, og da særlig etter angrepet på World Trade Center i 2001.

I hver av romanene er det innvandrernes sinn hun gjester. Når jeg spør hvorfor hun velger å la disse stå i sentrum, henviser hun til barndommen.

– I gata der jeg vokste opp, bodde det ei dame som det iblant tippa over for. Og i de periodene fikk vi høre det: Der bor de jævla tyskerne. Vi var ikke tyske. Men det var et bra trøkk i den dama, og jeg så at faren min tok seg nær av det hun sa, så jeg skjønte at det måtte være noe med oss. Kanskje har disse tinga gjort meg ekstra opptatt av det å føle seg definert, eller utenfor, eller ikke-etnisk norsk.

Hetsen faren tok til seg, ble en del av Kizniks bevissthet.

Snever offentlig debatt
– En annen beveggrunn for å skrive om ikke-etnisk norske er at jeg synes den offentlige debatten så lett blir snever, sjablongaktig og tabloid. Avisstoff om innvandrere er ofte konfliktorientert. Jeg ønsker å vise en annen sannhet. Jeg tror ikke vi er så forskjellige. Jeg har fått tilbakemeldinger fra folk om at de kjenner seg igjen i det jeg skriver. Og blir bevega av det.

Romanene tar for seg samfunnsorienterte temaer Kiznik selv er opptatt av. Men forfatteren er vel så opptatt av er språket.

– Jeg ønsker å få til et språk der leseren blir aktivisert i lesninga, og det er det som kjennes som den store jobben. Å jobbe med språket, oppnå et presist og konkret språk, og realistiske dialoger.

Kiznik mener det er færre kvalifiserte lesere som blir anmeldere. Hun antar at nedskjæringene på kultursidene har gjort at språket i de litterære verkene ikke blir kommentert. I steden nøyer anmelderne seg med handlingsreferater.

– Jeg synes iblant det er nedslående i hvor liten grad språket blir vektlagt av anmeldere. Det er fint å få til ei historie også, men jeg synes nå at det som gjør litteratur til god litteratur, er hvilket språk en historie fortelles i.

Fuglebok og atlas i hylla
Før Oktober forlag slo permene om manuset hennes hadde hun i lang tid drømt om å bli forfatter. Et kontroversielt ønske i hennes miljø.

– I mine kretser blir man liksom ikke forfatter. Jeg har vokst opp med ei mor som vaska hjemme hos naboene og en far som først var sjømann og deretter brønnborer. Hjemme hadde vi atlas og ei fuglebok, men få litterære verk.

Likevel ga hun aldri slipp på ambisjonene og skrev iherdig.

– I 2000 fikk forlaget Oktober, i forbindelse med et skriveseminar de inviterte til, se fire sider av en roman jeg skrev på. En av redaktørene sa: Skriv denne romanen. Og da skrev jeg enda mer. Det hjelper å bli trodd på. Applaus var en brakdebut på mange måter, selv om den kom seint på året og lett kunne ha drukna i all bokviraken før jul, så blei den sett. Det var en bra start. Men det ga meg en god del prestasjonsangst til andreboka, og også tredjeboka.

Liker ikke generaliseringer
– I 2012 kom den tredje romanen “Du kan sove her”. I en anmeldelse av boka i Universitas står det at du har klart å unngå alle slags mulige klisjefeller. Hvordan gjør du det?

– Jeg er redd for klisjeer, men jeg tror nesten ingen kommer helt unna dem. Men når det er sagt synes jeg jo ofte at fremstillinga av grupper ofte blir klisjeer, og at vi lett lager klisjéfylte merkelapper som "den typiske homofile", eller "den typiske sosionomen" eller "den typiske muslimen". Jeg liker ikke generaliseringer. Jeg tenker at vi som mennesker har evnen til å komplisere bildet og ta fra hverandre de forenkla formuleringene.

Forfatteren mener det er en plikt å unngå generaliseringer i et demokratisk samfunn.

– Skal man kalle seg humanist, eller representant for et demokratisk samfunn, har man en plikt til å søke en reell opplevelse av hverandre. Og se hverandre som individer.