Rasisme er et uklart begrep som blir brukt ulikt av ulike aktører. Men det betyr ikke at rasismen er forsvunnet, mener forsker.
Foto: Tjook/Flickr
Svenskene har en rasismedebatt, temaet er tabu i Norge

Rasismen vi ikke snakker om

Nordmenn er for politisk korrekte til å tørre å innrømme at vi har rasisme i Norge, mener forsker Jon Rogstad.

Utrop nr. 15/2013 (11.04.2013)

Kommentaren fra samfunnsforsker Rogstad kom i et intervju med NRK. I en rapport til forskingsrådet skriver han sammen med kollegaen og sosiologen Arnfinn Haagensen Midtbøen at rasisme og diskriminering er veldig vanlig i det sosiale, på arbeidsmarkedet og i våre offentlige institusjoner.

Rasisme motarbeides flittig fra mange hold, men i motsetning til den rådende ideal, at like muligheter skal gjelde alle, får vi daglige eksempler som vitner om at virkeligheten er en annen.

I Norge finner man på ene siden en majoritet som ikke ser på seg selv som rasistiske eller diskriminerende, på den andre siden har vi en minoritet som til en viss grad ser seg utsatte for diskriminering og har erfaringer som tyder på at rasisme er svært utbredt.

Juling for kofte
Et eksempel på dette er for eksempel da den samiske skuespilleren Sverre Porsanger ytret seg i talkshowet Lindmo i januar – at han var redd for å bære kofte på mange steder i Finnmark:

– Folk har fått juling fordi de har kofte. Jeg har sett det selv. Som barn ble jeg sjøl banket opp fordi jeg var same i Honningsvåg, sa han.

Uttalelsen fikk støtte fra mange som kjente seg igjen i påstanden.

Men rasebegrepet og diskriminering med bakgrunn i etnisitet har alltid vært et tema som vekker sterke følelser og uttalelsen ble også kritisert av mennesker som følte seg feilaktig beskyldt for å være rasistiske.

Hvor meningsfullt er det å snakke om et rasebegrep når akademikere og biologer lenge har kritisert bruken av raseinndeling for mennesker?

– Fra et sosiologisk perspektiv vil vi argumentere for at det er viktig. Dersom folk oppfører seg som om det er forskjeller mellom raser, så er dette viktig uavhengig av biologisk sannhetsgehalt; da er det en kategori som gjøres virkelig i sine konsekvenser, skriver Jon Rogstad och Arnfinn Haagensen Midtbøen.

Men hvorfor velger så mange å sette seg i forsvarsposisjon når begrepet rasisme, som i tilfellet med Porsanger, kommer på tale?

En grunn Rogstad og Midtbøen gir, er at rasisme som ideologi motsetter seg tanker forankret i vår politikk, moral, identitet og erfaring – om at vi lever i et åpent samfunn. På den ene siden vil vi helt enkelt ikke se på oss selv som kapable til grunnløs diskriminering. På den annen side er det uklart hva rasismebegrepet i dag viser til, og det er nettopp denne uklarheten som bidrar til debattens konfliktnivå: Rasismebegrepet brukes om ulike fenomener, holdninger og handlinger, og er samtidig så utvetydig negativt definert at det vekker sterke følelser i offentligheten ved enhver anledning det tas i bruk, skriver de.

Drømmen om det normale
Når man diskuterer forekomsten av rasisme og diskriminering i samfunnet, er det en del spørsmål alltid følger diskusjonen.

Forsker Jan Rogstad mener rasisme finnes i Norge, men vi snakker ikke om den.
Hvis det finnes noen norske kjerneverdier som skiller inngruppen fra utgruppen, hva er da disse verdiene, og hvem er det som har makten å definere dem, og dermed stemple innbyggerne med andre verdier som annerledes og avvikende?

– Jeg synes ikke det er vanskelig å si at det finnes rasisme i majoritetssamfunnet. At det finnes en tanke om at det typisk norske er noe man foretrekker her. I den grad vi bruker rasisme for å rangere kultur og en systematisk rangering av kulturer, så har vi en situasjon der rasisme kan fungere som begrep, fortsetter Rogstad i NRK-intervjuet.

Oppfatningen om en normalitet og nasjonale kjerneverdier har dannet grunnlag for både den moderne statistikken og de rasehygieniske teorier som ble utviklet på slutten av 1800-tallet. Selv om det rene raseperspektivet etter hvert forsvant fra debatten, mistet ikke rasisme som begrep sin rolle.

I sin rapport skriver Rogstad og Midtbøen at selv om synet på hva rasisme er skiller seg fra person til person i dag, kan man være enige i at det har blitt et retorisk skifte der «rase» erstattes med «kultur». Vekten i debatten har skiftet til at ulike kulturer en uforenelige og at en blanding av kulturer fører til konflikter – hvilket på lengre sikt blir til et argument for en mer negativ innvandringspolitisk debatt.

En ikke-eksisterende debatt?
Hvis man velger å tro Rogstad og Midtbøen, er debatten om rasisme i Norge nesten helt ikke-eksisterende. Dette viser seg litt tydeligere når man retter blikket mot nabolandet Sverige og sammenlikner debatten som pågår der.

I kjølvannet etter det kontroversielle REVA-prosjektet (samarbeidprosjekt mellom det svenske politiet, kriminalomsorgen og Migrationsverketsom skal effektivisere utsendelsen av personer som har fått avslag på sin asylsøknad, red. anm)  skrev forfatteren Jonas Hassen Khemiri en debattartikkel rettet mot den svenske justisministeren Beatrice Ask, om hvordan det hadde føltes hvis de to byttet skinn for en dag. Han som en kvinnelig politiker i en patriarkalsk verden, hun som andregenerasjons innvandrer på gaten i Stockholm.

Artikkelen spredde seg som ild i tørt gress via sosiale medier og har blitt en av de mest leste debattartiklene i svensk mediehistorie. På debattsidene til Dagens Nyheter, kan man lese om 'nystart för antirasismen' og mange profilerte kulturskribenter har vist støtte for Khemiris tekst.

– Så vidt jeg kan huske, er det sannsynligvis den mest gripende kulturartikkel jeg lest på svensk, sier krimforfatter Leif GW Persson i en kommentar til DN.

Mens man på den andre siden av argumentene kan få med seg en sterk kritikk av teksten.

– Khemirir ikler seg igjen martyrrollen som et offer for den rasisme han syns seg se overalt og anser at alle svensker, fra Beatrice Ask, via politiet og videre nedover i samfunnshierarkiet, er medskyldige i, skriver Mats Dagerlind på den omtvistete opinions-bloggen Avpixlat.

Støtte fra politikere 
Slik går debatten altså i Sverige, mens nordmenn er for politisk korrekte til å tørre innrømme at vi har rasisme i Norge, ifølge Jon Rogstad.

Påstanden får støtte fra politikerkollegene Aksel Hagen(SV) og Trine Skei Grande (V). Som gjerne ser en mer levende rasismedebatt.

Tross at de ser et problem med bruken av rasismebegrepet; at det ofte er kontraproduktivt å bruke i en debatt da det fører til at den som stemples som rasist ofte blir sett på som offer snarere enn en forøver, og dermed bare får medvind i sin egen argumentasjon.

Mens man i Sverige har en diskusjon om rasisme som bare vokser seg større og større, er det et tema man forsiktig beveger seg rundt her i Norge. For det er vel ingen som ønsker å bli kalt eller kalle noen rasist.