Statsløse har fått bedre vern i loven i Storbritannia.
Foto: David Shankbone

Nytt håp for statsløse i Storbritannia

Nye regler for innvandring i Storbritannia skal hjelpe statsløse. Hvordan blir mulighetene for å skape seg et nytt liv for dem som er strandet i landet?

Utrop nr. 16/2013 (18.04.2013)

6. april oppfylte Det britiske innenriksdepartementet en lovnad som gjør at de med rette kan være stolte. En forandring i regelverket betyr at statsløse som har vært fanget i en juridisk limbo i Storbritannia nå for første gang får sjansen til å bygge opp igjen livene sine. 

Statsløse har vært en tilsidesatt, glemt gruppe uten rett til statsborgerskap i Storbritannia eller noe annet sted (disse må ikke forveksles med papirløse, som har sine egne, komplekse behov). De som nyter godt av den nye regelendringen er smalt definert i henhold til internasjonal lov, og antallet som berøres i Storbritannia er ganske lite. Ifølge beregninger fra organisasjonen Asylum Aid har gruppen vokst med omtrent 100 individer i året. Uansett antall er det snakk om en gruppe som sårt trengte en løsning.

Månedsvis på transittmottak
Våre undersøkelser viser at statsløse menn og kvinner av og til ender opp i nød og er utsatt for utnytting på gatene i Storbritannia. Noen har vært tvunget til å oppholde i månedsvis på transittmottak uten håp om å bli returnert til noe land. Andre har levd adskilt fra ektefeller og barn i flere år.

En statsløs mann som ble intervjuet av Mapping Statelessness in the UK forklarer hvordan hans uavklarte status ofte fører til at han må gå sulten og står uten noe fast sted å bo. En iskald kveld befant han seg på gata uten å ha noe trygt sted å gå til.

– Jeg slo i hjel tiden med å vandre rundt i sentrumsgatene fra 10 om kvelden om 9 om morgenen, forklarer han. – Jeg var redd for å legge meg ned og sove i tilfelle jeg skulle bli angrepet eller ranet.
Han vil ikke leve på denne måten. – Dette er faktisk livsfarlig for meg.

I papirene til mannen fins en dom fra en innvandringsdomtol der det står at han er statsløs og trenger hjelp på grunn av dette. Men det har ikke vært noen retningslinjer i Storbritannia for å gi slik hjelp, før nå. Slike retningslinjer var hovedanbefalingen fra Mapping Statelessness, og etter flere måneder med konstruktivt samarbeid med myndighetene har anbefalingen blitt en realitet. Dette ble oppnådd i tospann med FNs høykommisær for flyktninger hvis ekspertise i taklingen av statsløshet verden over også har båret frukter i Storbritannia.

Så det er gode nyheter for statsløse og gode nyheter for dem av oss som har brukt de siste årene på å kjempe fram forandring. Det er også fornuftig politikk.

Ekstremt uforutsigbart
De nye reglene kan bidra til å lette noe av presset på asylapparatet – som vi fant at mange statsløse tyr til i desperasjon. Dette på et tidspunkt da regjeringen sier at den legger vekt på at flere avgjørelser i asylsaker skal bli riktige på første forsøk. De nye reglene kan i neste instans bidra til at man unngår den typen forsinkelser og opphoping av saker som har skapt så mye forlegenhet for ministrene de siste årene og som har vist bekymringsfulle tegn til å være på vei tilbake. Dette bærer bud om godt vett i innvandringsspørsmål i en tid da så mange høylytte stemmer konkurrerer om oppmerksomhet fra alle sider.

Men denne sorten solid, langsiktig planlegging kommer i en tid da stabilitet i ekstrem grad er mangelvare. Bedre støtte til statsløse innføres samtidig som innvandringsarbeid har blitt kastet inn i en altomfattende usikkerhet.

Fjernet rettshjelp
Regjeringens tålmodighet med Den britiske grensekontrollmyndigheten er endelig slutt og innenriksministeren gjorde slutt på etatens lidelser forrige måned. Dette ble etterfulgt av fjerningen av rettshjelp i nesten alle innvandringssaker, med noen unntak – sterkt motarbeidet av veldedige organisasjoner og en håndfull parlamentsmedlemmer – en del ofre for vold i nære relasjoner er fremdeles dekket. Det betyr at statsløse som søker i henhold til de nye reglene sjelden vil ha tilgang på juridisk hjelp, noe som undergraver den veien ut av runddansen som de nye reglene er ment å skulle åpne.

Utestengelsen fra juridisk hjelp er ikke den eneste mangelen ved regelendringene. Det er helt klart grunn til å være kritisk til sider ved de nye retningslinjene. Det er for eksempel tvilsomt om det vil bli gitt tilstrekkelig støtte til statsløse mens de har sine krav til behandling, og om de vil bli gitt mulighet til å anke dersom saken deres avvises. Det gjenstår å se om Innenriksdepartementet vil gjøre sin del av jobben med å hente inn den omfattende dokumentasjonen som trengs for å vise at en person er statsløs, dokumentasjon som kan være notorisk vanskelig for folk å få tak i på egen hånd.

Få ressurser
Vi kommer til å måtte overvåke nøye hvordan de nye reglene implementeres, noe som vanskeliggjøres av den begrensede tilgangen til juridisk assistanse.

Veldig mye avhenger av den juridiske hjelpen. Det vil fortsatt finnes midler til å føre asylsaker – en daglig beskjeftigelse for de veldedige – men en grunnplanke i finansieringen er likevel forsvunnet. Dette er finansiering som organisasjoner som Asylum Aid er avhengige av. For å kunne fortsette å hjelpe folk som trenger oss – det gjelder også statsløse som forsøker å dra nytte av de nye reglene – må vi bli stadig mer oppfinnsomme med bruken av våre ressurser, som allerede er smurt tynt utover.

Som på andre områder der det kuttes, har økonomiske argumenter stått mot hverandre og sparekniven har vunnet. Behovet for å kutte kostnader nå, i en tid da den offentlige kassen er faretruende slunken, har vunnet over advarsler om at hvert pund som spares i dag simpelthen vil føre til enda høyere kostnader i fremtiden. Og det moralske spørsmålet har blitt omgått i stillhet: sivilsamfunnet har riktignok flagget sin bekymring for at de fattigste mister sin tilgang til rettssystemet, men det har i liten grad påvirket regjeringen.

Banebrytende
Flyktninger i Storbritannia som venter på å bli gjenforent med sine ektefeller og barn som sitter fast på andre kontinenter, har ikke lenger krav på hjelp fra en advokat for å få familiene sine i trygghet. (Slike søknader om „familiegjenforening” kan kreve DNA-testing og innhenting av forlengst tapte dokumenter. Innenriksdepartementets påstand om at alt dette er lett å ordne, er ren ønsketenkning.) Den økonomiske hjelpen som flyktninger kan få, er allerede meget mager, og den juridiske hjelpen til å kjempe mot fjerningen av slik hjelp er blitt tatt bort.

Flere barn og foreldre holdes atskilt lengre. Det gis ingen hjelp til folk som stirrer ned i håpløshetens avgrunn. Vi kommer sannsynligvis til å se de kaotiske virkningene av disse endringene i nær fremtid.

Og likevel, midt oppi alt dette, er regelendringen for statsløse virkelig banebrytende. Riktignok har nesten alle EU-land ratifisert internasjonale avtaler som lover at det skal gjøres mer for de statsløse, men Storbrintannia er nå er ett av bare en håndfull land som faktisk har innført prosedyrer som virker.

Dette er ikke så mye ett skritt fremover og to tilbake som et sprang i to ulike retninger samtidig.

Stenger ute de svakeste
Alt dette gjør at veldedige organisasjoner og menneskerettighetsaktiviter kommer i en underlig posisjon. Regjeringen skal berømmes for sitt prinsippielle standpunkt om å finne en løsning for de statsløse. Kanskje dette hviler først og fremst på dem av oss som ofte kommer i klinsj med ministrene og deres rådgivere. Det finnes ikke noe bedre argument for å jobbe konstruktivt med myndighetene enn å se fremgang på bakken.

Men et rettferdig innvandrings- og asylsystem er alltid mer en summen av politikk og praksis. For å si det på en annen måte: rettferdighet ligner ikke rettferdighet hvis de som trenger den mest er systematisk utelukket fra den.

Som alltid viser framgang også veien mot mer arbeid. Statsløse i Storbritannia, med såvidt komplekse behov for internasjonal beskyttelse og med såpass lang tid i legalt limbo bak seg, har endelig fått en plass i innvandringsregelverket. Det er noe Asylum Aid og andre har kjempet hardt for, og vunnet. Men den neste kampen vil stå om å hindre ytterligere innskrenking av juridisk bistand og å vinne tilbake noe av det tapte. Den kampen begynner nå.

Innlegget er oversatt fra engelsk av Are Vogt Moum for Utrop. Teksten ble først publisert på OpenDemocracy.net.