Hva “innvandringsregnskapet” viser

Statistikk viser at innvandrere bruker mindre i overføringer i form av velferd sammenliknet med befolkning uten innvandrerbakgrunn.
Foto: NyAnalyse
Det har avtegnet seg noen interessante fronter i politikken etter at Brochmann-utvalget la fram sin rapport i 2011, på tvers av den økonomiske høyre-venstre aksen.

En rekke oppslag i Finansavisen har den siste uka tydeliggjort frontene på nytt: SV, Venstre og Civita står på den innvandringsvennlige siden, SU, Frp og deler av Sp og Ap på den innvandringsskeptiske.

Skal vi tro Finansavisens regnemestre, er innvandring knallhard sosialøkonomi av godt, gammeldags merke. Det å være for eller mot begrensing av innvandringen er ikke først og fremst et verdispørsmål. Det finnes faktisk økonomiske realiteter her. Og disse realitetene er det altså Finansavisen,
Brochmann-utvalget og SSB som tar på alvor.

Etter flere forsider og store oppslag kom endelig Brochmann selv på banen. «Vår virkelighetsforståelse har fått gehør», stråler hun. Brochmann var altså ingen nøytral utreder for staten. Hun er en aktør som ønsker gjennomslag for sitt syn på virkeligheten. En nyttig avklaring.

Det mest rørende i denne saken er at Finansavisen tilsynelatende har omfavnet klassiske sosialdemokratiske verdier.

Men Brochmanns budskap er langt fra så negativt som Finansavisens første oppslag forrige lørdag kunne gi inntrykk av. Hun sier simpelthen at slik situasjonen ser ut i dag, vil staten måtte sørge for tre elementer i møte med en økende innvandrerbefolkning: 1) kvalifisering, 2) aktivisering og 3) tilrettelegging. Da vil alt gå så meget bedre. Hensikten er å få flere ut i jobb ved at de blir mer attraktive som arbeidssøkere, å stimulere til at færre blir avhengig av trygd ved at staten krever aktivitet av deg dersom du ikke er i jobb og gjøre det lettere for innvandrere å vinne innpass på et rigid og fordomsfullt norsk arbeidsmarked.

De grunnleggende premissene er at innvandrere har for lave kvalifikasjoner, mottar for mye trygd og møter et lite fleksibelt arbeidsmarked i Norge. Brochmann nevner ikke at fremskrivninger så langt frem i tid som det hennes eget utvalg, men ikke minst SSB, foretar, alltid er beheftet med svært stor usikkerhet.

Det mest rørende i denne saken er at Finansavisen tilsynelatende har omfavnet klassiske sosialdemokratiske verdier, koblet med en økonomiforståelse à la Ottar Brox.

For å ta det siste først: Harald Magnus Andreassen formulerer seg meget treffende i Finansavisens første oppslag: «Innvandring [er] nok lønnsomt for sånne som meg, og i hvert fall Trygve Hegnar. Vi får billigere arbeidskraft og billigere tjenester. Regningen blir nok i stor grad betalt gjennom høyere inneksforskjeller. Inntektsfordelingen i Norge blir annerledes. Middelklassen i Norge kan tjene på innvandringen, mens arbeiderklassen og alle som er avhengig av velferdsstaten vil kunne bli tapere».
Så til de sosialdemokratiske verdiene. I Finansavisen torsdag (det femte oppslaget på rad) slår Grete Brochmann fast at «høy grad av tillit har vært en forutsetning for utviklingen av det norske velferdssamfunnet.» Og hun tror innvandring truer denne tilliten. Hennes bevis er at om lag en tredjedel av befolkningen ønsker seg «et velferdssystem som er mer generøst mot de innbyggerne som allerede er her enn de nye som kommer.» Hun tror at «et slikt tosporssystem vil skape større ulikheter og dermed undergrave tilliten til velferdssystemet som helhet.»

For å gjengi budskapet som Finansavisen har brakt oss i klartekst: Stor grad av økonomisk likhet mellom samfunnsklassene, høyere lønn og bedre arbeidsvilkår for arbeiderklassen og innvandrerne, høy tillit mellom samfunnets borgere og til samfunnets institusjoner og en universell velferdsstat er det vi kjemper for – og det som vil redde den norske modellen. Halleluja!

Teksten har tidligere stått på trykk som på debattsidene i Klassekampen.