Florence
Foto: Kari Bye

Frihets-Florence

– Samfunnet er et puslespill. Norge har gitt meg en brikke, og jeg har valgt å gripe den, og trosse hatet og hetsen, sier samfunnsdebattant Florence Aryanik. 

Utrop nr. 2/2015 (08.01.2015)

Inne på Politiker'n er bakgrunnmusikken lett og stemningen avslappet. 21-årige Florence Aryanik, som så ofte ellers kledd i sort, og med et glødende vesen og engasjement, er en slående kontrast til omgivelsene. 

Aryanik er en av de mange modige unge kvinnene med minoritetsbakgrunn som de siste årene har stått opp mot netthets og trusler og brukt sin ytringsfrihet til fulle.

Faren til Aryanik var revolusjonær aktivist i Iran og gjorde sitt for å fjerne den autoritære sjahen, Muhammed Reza Pahlavi, fra makten. Så tok Khomeinis teokrater over og etablerte en islamsk republikk. Aryaniks far fant seg nok en gang på motsatt side, nå som regimemotstander mot islamistene. Stå-på-viljen har Aryanik særlig fått fra faren, mener hun.

– Siden familien min var regnet som "politisk belastede", var det blant annet bestemt at jeg skulle nektes all form for utdanning utover grunnskolen. Faren og moren min innså etter hvert at det ikke lenger var noen fremtid for oss i Iran.

Fikk møblert leilighet
Som lite barn var Aryanik med på en flukt som førte henne og foreldrene over grensen til Tyrkia, hvor de etter hvert søkte asyl.

– Som flyktninger fra Iran kom vi rett inn under FN-systemet, og kunne som overføringsflyktninger velge mellom tre land. Faren og moren min valgte til slutt Norge.

– Vi kunne ikke klage på det som møtte oss i Norge, selv om jeg tenker at flukten må ha vært hard for foreldrene mine. Jeg ble fortalt at vi kom så å si rett fra mottak i Tyrkia til en møblert leilighet i Trondheim, og hadde det godt materielt sett. Jeg tenker ofte på forholdene som mange asylsøkere, ikke minst de "irregulære", lever i, og de langt vanskeligere situasjonene som de er nødt til å håndtere, legger hun til.

Te før soloppgang
Gode naboer i blokken hjalp familien Aryanik gjennom de første årene i Norge. Selv opplevde Florence mye ensomhet i barndommen.

– Jeg husker savnet etter fettere, kusiner og besteforeldre. Tiden i barnehage var preget av mye soving og lite kontakt med de andre barna. Nesten hver morgen sto jeg opp tidlig for å ta ut tallerkener og kopper og ha imaginære teselskap med familiemedlemmene jeg savnet så sårt.

Da hun kom i skolemoden alder, endret situasjonen seg radikalt. Florence, som den eneste mørke jenta i klassen, og så å si på hele skolen, kunne ikke unngå å skille seg ut.

– Det at jeg var annerledes, gjorde meg paradoksalt nok veldig norsk. En periode sluttet jeg å snakke persisk fordi jeg syntes det var flaut. Oppveksten min var ikke den som man ofte forbinder med folk fra Oslo Øst og Holmlia. Ofte tenker jeg på hvor annerledes mine erfaringer ville vært dersom foreldrene mine hadde valgt å bo i en typisk "innvandrerbydel".

Kunstglad
Aryanik har engasjert seg i diskusjoner om alt fra utenrikspolitikk og hatretorikk til kvinne- og barnerettigheter. Når hun ikke er opptatt med å mene noe, henter hun frem kunstneren i seg.

– Jeg har sansen for kunst og poesi. En kan både la seg lede og forlede av det. Vi er tross alt alle i ferd med å skape egne mesterverk med tiden vi har til rådighet.

En periode var hun glad i å male, men mye familiesorg gjorde at hun la vekk penselen. En bestemor og en fetter som hun aldri får se igjen har satt sine dype spor.

– Jeg drømmer ofte om å gjenfinne den inspirasjonen. Livet handler tross alt om mer enn statistikk, fakta, politisk korrekthet og dokumentering.

– Grip sjansen!
Likevel er det som samfunnsdebattant de fleste kjenner henne. Aryanik beskriver det å bestemme seg for å delta i offentligheten som en råskap som ble vekket i henne. Fra å være flau over sin iranske bakgrunn fant hun inspirasjon i det faren hennes hadde vært med på i hjemlandet.

– For meg var det en prosess hvor jeg innså hvor privilegert jeg er. Jeg ble bevisst på den identiteten jeg har og det jeg kan utrette som tokulturell kvinne, både i Norge og i Iran dersom en vei skulle gå tilbake dit en dag. Her kan man ytre seg fritt og gripe de mulighetene som samfunnet gir deg. I Iran måtte foreldrene mine enten kjempe eller la seg underkue, og de hadde ikke de samme mulighetene som jeg har fått.

Truslene
Samtidig har det å bli en del av det offentlige ordskiftet hatt sin pris. Våren 2013 fikk den frittalende norsk-iraneren sin første hatmelding. Den første av mange.

Sortkledd samfunnsdebattant: Florence Aryaniks engasjement er grenseløst. Fra asyldebatten, til kamp mot hatytringer til å koordinere flyktningarbeid på Vestbredden.
Foto: Kari Bye
– "Forbanna ----, du er ikke verdt en dritt!"

Siden har det gått i mer målrettede trusler, med henvisning om at Aryanik skulle mishandles fysisk, voldtas og i verste fall drepes. Truslene har kommet på e-post, i brev og med oppringninger til hennes private telefon.

– Utviklingen, ikke bare for min egen del, men også for andre kvinnelige samfunnsdebattanter, er trist. Nå er det vanlig å kalle folk for horer, mens man reagerte på slikt tidligere. Tonen er blitt mye hardere.

Hetsen toppet seg da hun høsten 2013 skulle tale i anledning en makering for Krystallnatten, som av mange regnes som starten på Holocaust, massedrapet på Europas jøder.

– Jeg fikk en telefonoppringning hvor en mannsstemme ga klar beskjed om at "jeg ikke kom til å se morgendagen". Trusselen kom på et tidspunkt hvor jeg var utslitt etter mye hets, og i et svakt øyeblikk valgte jeg å trekke meg. I etterkant har jeg angret på beslutningen, og har siden den gang holdt en knallhard linje om at jeg aldri igjen skal trues til taushet.

– Er man som minoritetskvinne mer utsatt for slike trusler?

– Jeg tenker at jo tydeligere profil du har, desto lettere er det for intolerante krefter å angripe deg. Har man f eks innvandrerbakgrunn og en religion som ikke er majoritetens, er man helt klart et lettere bytte.

– Haterne er i mindretall
En hardere tone og en mer trusselfylt samfunnsdebatt til tross velger 21-åringen å være optimistisk. Inntil videre.

– Som individ kan man trosse de intolerante kreftene ved å være selvsikker og ikke gi opp. Samfunnet kan ta tak i denne utfordringen ved sende et signal til disse kreftene om at deres metoder er uakseptable og i mange tilfeller kriminelle. Samtidig er det viktig at også disse stemmene får benyttet sin ytringsfrihet, men like essensielt at de viser vilje til å endre seg. Det blir ingen verdig debatt før de som i dag opptrer med trusler, båssetting, hat og fiendebilder begynner å uttrykke sine meninger på en anstendig måte.

– Endret syn på asyl
Aryanik besøkte Palestina tidligere i år. Som prosjektleder i en flyktningleir på Vestbredden ble hun nødt til å oppsøke en av verdens mest betente konfliktsoner.

– Å være der nede er en sterk opplevelse. Leiren er omringet av muren, som er bevoktet av israelske soldater døgnet rundt. Barn og unge blir beskutt nærmest daglig fordi de kommer for nært kontrollsonen. En gang befant jeg også meg for nært, og fikk føle konsekvensene av det. Dersom mitt utseende ikke var like midtøstlig, ville de neppe skutt. Episoden illustrerer hverdagen til sivilbefolkningen og det grove presset de utsettes for. Alt det jeg har opplevd av voldstrusler og sexistiske utskjellinger hjemme i Norge, er ingenting i forhold til dette.

Turen nedover endret også hennes oppfatning av asylpolitikken.

– Jeg har lært mer om medmenneskelighet, og mener det er rom for en rausere og mer human politikk på feltet.

– Jeg har veldig stor tro på Norge. Vi befinner oss allerede på toppen blant verdens beste land å bo i, men vi kan bli enda mer inkluderende og tolerante. Vi er nødt til å stå på for ungdom med innvandrerbakgrunn som er i ferd med avbryte skolegangen, miste sin tillit til samfunnet og utvikle sympatier for ekstreme ideologier. Vi er nødt til å stå opp for sårbare grupper som barnevernsbarn, stå opp mot fenomener som barnefattigdom, vise omsorg for dem som lider i det stille, og inkludere dem som har hull på CV-en. Klarer vi dette, er Norges fremtid mer enn lysende.

Navn: Florence Aryanik
Alder: 21
Stilling: Student, samfunnsdebattant og prosjektkoordinator for flyktningeleiren Aydah på Vestbredden
Positive sider:
 Omsorgsfull, ansvarsfull og med selvinnsikt
Negative sider:  Overkritisk, usikker i enkelte situasjoner og impulsiv uten å tenke på faktiske konsekvenser
Hvilke tre personer ville du invitert til middag?
Tidligere statsminister Kåre Willoch, min bestefar som ikke lever lenger, samt min fars torturist i Iran. Jeg har alltid lurt på hva er det som gjør at et menneske kan bevisst skade andre, som en av mange spørsmål til denne personen