Marte Jurk
Foto: Kari Bye

Solidaritets-feministen

Som fireåring flyktet Marta Trzcinska i en fiskebåt fra kommunismens Polen. Nå, mange år senere, kjemper hun for at de mest sårbare kvinnene i Norge skal få ivaretatt sine rettigheter.

Utrop nr. 6/2015 (05.02.2015)

Gdansk, 1987: en familie på to store og to små entrer en båt i fiskehavnen i den polske kystbyen. Byen som knapt et par år tidligere registrerte det første organiserte opprøret mot et styre som nektet sine egne borgere ytrings-, tanke- og bevegelsesfrihet. Båten endte i Halden, og for de fire ekstrapassasjerene skulle livet bli aldri som før.

Oslo, vinteren 2015: Yngstejenta som flyktet i båten, er blitt 31 år. Jurist av yrke, og stolt av sitt opphav. Marta Trzcinska går nå inn i sitt tredje og siste år som daglig leder for organisasjonen JURK, Juridisk Rådgivning for Kvinner. Hun ser ut av vinduet, tenker, og mener hun har fått til ganske mye i løpet av de årene hun har hatt ansvaret for å være en forkjemper for enkelte av de mest sårbare kvinnene i vårt samfunn.

– Jeg mener jeg har gjort det beste jeg har kunnet hittil for organisasjonen, sier hun selvsikkert.

Før hun legger til:

– Jobben jeg har, er krevende. Noen ganger skulle jeg ønske at døgnet hadde mer enn 24 timer.

Altmuligkvinne
En vanlig jobbdag for Trzcinska fylles av mange oppgaver. Hun har hovedansvar i JURK for økonomi, regnskap, prosjekter og personale, samt overordnet ansvar for strategiske beslutninger.

– Jeg står også for kommunikasjonen, og er JURKs ansikt utad overfor offentligligheten, organisasjonslivet og politikere. Her er det mye å gjøre, men det også den utfordringen som gjør denne stillingen så spennende. 

Hun forklarer at man i JURK jobber tredelt.

– Vi arbeider med konkret saksbehandling i individuelle saker, og tar de fleste rettsområder som er viktigst for folks liv. Vi tar ikke strafferett, skatterett og selskapsrett. I tillegg jobber vi med å spre rettighetsinformasjon. Det er viktig del av vårt virke, for det hjelper ikke å ha rett hvis man ikke kjenner til sine rettigheter. I tillegg til at vi holder foredrag om forskjellige rettsområder, skolerer vi også ressurspersoner i minoritetsmiljøene, slik at de selv kan lære opp folk i sine miljøe. Den tredje måten vi arbeider på for å nå vår visjon, er rettspolitisk. Vi lobber opp mot politikerne og er aktive i samfunnsdebatten om likestilling og diskriminering.

Flukten 
– Jeg vokste opp rett ved havet, og vi hadde tilgang til sjø og strand, sier hun om sine tidligste barndomsminner.

Trzcinska var knapt fire år gammel da familien, som ikke sympatiserte med det daværende kommuniststyret i Polen, flyktet til et nytt liv.

– Jeg husker ikke selv opplevelsen detaljert, har kun fått vite av foreldrene mine i bruddstykker hvordan flukten var for oss. Ennå i dag er det vanskelig for dem å snakke om det. For dem var flukten veldig traumatisk ettersom det ikke var lov å forlate landet. De kunne de ikke snakke om flukten til sine nærmeste på forhånd. De måtte forlate alt det de hadde, med en koffert i den ene hånden og en unge hver i den andre.

– Vi hadde hadde flaks som fant noen som kunne få oss ut av Polen. Samtidig var det at vi havnet i Norge ren tilfeldighet.

Lutfattige, men frie
Selv husker Trzcinska oppveksten i Norge som preget av mye frihet og venner, men også av trange kår. Familien søkte asyl og fikk opphold på humanitært grunnlag. Etter hvert fikk et sted å bo i Kristiansand, men måtte starte på bar bakke i et nytt land.

– Foreldrene mine kom til Norge i midten av 30-årene praktisk talt uten noen ting og måtte starte opp på nytt, blant annet ved å ta de lavtlønnede jobbene som var tilgjengelige inntil de hadde lært seg språket. I perioder hadde vi ikke tv i leiligheten fordi vi ikke hadde råd til verken apparatet eller lisenspengene.

Heldigvis ble livet i Norge for Marta, søstrene og foreldrene etterhvert bedre.

– Foreldrene mine var utdannende sivilingeniører fra Polen. Da far lærte seg norsk, klarte han også å få jobb som sivilingeniør. og vi fikk en bedre materiell situasjon. 

Mellom to stoler
Trzcinska har fra barndommen fått innprentet det polske språket i hjemmet. JURK-lederen har også et forhold til polsk mat.

– Ellers har jeg ikke et så veldig nært forhold til Polen som land eller samfunn, eller det politiske livet. Det skyldes nok at jeg var et lite barn da vi reiste.

– Reiser dere ofte tilbake?

– Vi reiste for første gang tilbake i 1994, da jeg var elleve. Jeg reiste med foreldrene mine hver sommer til jeg var 16-17 år, og selvstendighetstrangen kom. Interessen lå heller i å skaffe seg sommerjobb, og begynne å tjene egne penger. Jeg har selv reist tilbake i voksen alder, og trivdes. For meg er forholdet til det å være polsk viktigere enn forholdet til landet Polen. 

– Føler du deg "norsk på ditt vis"?

– Jeg føler meg helt klart norsk, men med en ekstra bagasje, et ekstra positivt tilskudd fra det polske. Jeg ser på meg selv som heldig som har begge disse to kulturene i meg.

Kjenner utfordringene
– Når vi er inne på dette, hvordan påvirker bakgrunnen ditt virke som JURK-leder?

– Ved selv å ha vært innvandrer kjenner jeg godt til utfordringene innvandrere har, gjennom hvordan min egen familie måtte streve i starten. Jeg vet hvor vanskelig det er å etablere seg, å ikke ha et nettverk. Å ha en slik familiebakgrunn har også gitt meg ekstra kulturforståelse og toleranse.

Fullblods feminist
Til daglig jobber 31-åringen med å bedre kvinners livssituasjon. Trzcinska mangler ikke motivasjon og kamplyst, siden hun ser på seg selv som "fullblods feminist".

– For meg er feminisme at kvinner og menn, eller rettere sagt, mennesker av samtlige kjønn, skal ha samme rettigheter og muligheter, reelt og formelt. Her handler det om et samfunn som ikke blir styrt kun av menn for menn. Kvinner eier minst, tjener minst, er mest utsatt for grov og langvarig vold, for seksuell trakassering, ja, i det hele tatt er samfunnet preget av strukturelle ulikheter når det gjelder kjønn.

En del av kvinnene som Trzcinska bistår, har både etnisk minoritetsbakgrunn og en religion som ikke er majoritetens. 

– Her kan vi snakke om enkelte som blir multidiskriminert, og som trenger en stemme på vegne av seg selv.

Fellesskapet hos JURK fungerer også som god inspirasjonskilde i det daglige virket.

– Jeg har kolleger som er superengasjerte, og det mangler ikke et gram på jobbmotivasjonen. Her har vi jusstudenter som tar seg fri eller permisjon fra studiene for å jobbe her. Følelsen man sitter med, er at man er en del av noe større, og utgjør en viktig forskjell.

Faglig engasjement
Norsk-polakkens ambisjoner omfatter ikke bare kvinnekamp. Også fagbevegelsen har hun hjerterom for.

– Fellesskapstankegangen ser jeg på som essensiell, både i kampen for kvinners rettigheter og fagbevegelsen. Uten fagbevegelsen har vi ingen som kan stå opp for enkelte elementære rettigheter, både i samfunnet og i arbeidslivet. 

Når Trzcinska i løpet av året skal gi seg som JURK-leder vender hun "hjemover" til fagforeningsarbeidet. For da skal hun over til en ny stilling som advoktafullmektig i Norsk Psykologforening.

– Jeg har ingen ambisjoner med å jobbe med partipolitikk, men vil heller fortsette å jobbe politisk utifra de sakene jeg har interesse for.

Ingen trakassering
Feltet som Trzcinska jobber i er til tider tøft, med vanskelige saker. Hun er også bevisst på at kvinner som lederposisjoner eller utmerker seg på andre måter, kan oppleve hets og trakassering.

– Heldigvis har ikke så skjedd med meg. Tvert imot har jeg opplevd mennesker som kun har vært med på å løfte meg opp, forteller hun.

– Hets mot kvinnelige ledere skyldes nok samfunnsstrukturell tankegang. Når en mann tar "harde" og "raske" beslutninger, sees han på som en sterk leder. Når en kvinne gjør det samme, kalles hun for "bitch". Vi må snu denne tankegangen, som er basert på kjønnsstereotypier. Kvinnelige ledere må også støtte hverandre og danne nettverk, slik menn til alle tider har gjort.

Salsaglad
Vanligvis har ikke Trzcinska så mye fri, men når hun først har det, brukes tiden godt. 

– Salsa er min måte å ha det gøy på, å få energi på. Jeg er en veldig danseglad person. Ellers er jeg veldig glad i sine nærmeste. Å ha kontakt med, og tilbringe tid med familie og venner er svært viktig.

Salsainteressen kom som naturlig del av en større interesse for latin-amerikansk kultur. Som yngre jusstudent besøkte Trczinska ved flere anledninger det tidligere krigsherjede Guatemala, som ansvarlig for et samarbeid mellom JURK og den lokale organisasjonen MTM (Mujeres Transformando El Mundo, Kvinner som forandrer verden, red.anm).

– Jeg ble glad i Guatemala, spansken og de gode sidene ved latinokulturen. Konservatismen, mangelen på kvinners rettigheter og macho-kulturen var jeg derimot langt mindre begeistret for.

– Har du lyst til å vendre tilbake og jobbe med kvinnekamp i landet?

– For tiden virker ikke det helt realistisk. Tiden får vise, sier hun.

Navn: Marta Trczinska
Opprinnelse: Gdansk, Polen. 
Alder: 31
Yrke: Leder i Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK).

Positive sider: Omtenksom, rettferdig og raus.
Negative sider: Utålmodig, kunne lyttet mer og snakket mindre, og hatt bedre hukommelse.

Hvilke tre personer ville du invitert til middag? Tre damer som har betydd mye for meg i løpet av tiden på JURK, som jeg vil savne og som jeg har opplevd som støttende. Likestillingsombud Sunniva Ørstavik, Tove Smaadahl, leder av Krisesentersekretariatet og Fakhra Salimi, leder i MiRA-senteret.