Marius-genseren har Sajandan fått av bestemoren til bestekompisen sin.
Foto: Xueqi Pang

Den tamilske Ola Nordmann

Oslo-kandidat til Årets ildsjel-pris Sajandan ”Sajkih” Rutthira (19) takker Furuset IL for at han ser lyst på fremtiden. Det har han ikke alltid gjort. 

Utrop nr. 2/2016 (12.01.2016)

Sajandan er eldste sønnen i en typisk tamilsk familie på Lindeberg. Helt siden han var elleve år måtte han hente lillebroren sin fra barnehagen to ganger i måneden. Det var bare en ti-minutters gåtur, men det var en oppgave som senere skulle gi ham en sterk ansvars- og omsorgsfølelse for både egne småsøsken og alle barn og unge i lokalmiljøet.

Men Sajandan ”Sajkih” Rutthira har ikke alltid vært en ildsjel. Det er ikke så lenge siden han var skolelei, rebelsk og umotivert – en minoritetsungdom på østkanten i identitetskrise og med et stort behov for anerkjennelse. Så ble han ansatt som fotballtrener for Gutter 04 av Furuset Idrettsforening i en alder av 15 år. En dør åpnet seg, og siden har Sajandan aldri lukket noen dører. Han sier bare ”Hvorfor ikke?”.

Tamilsk nordmann
Med en gnist i øyet, ikledd en blå Furuset IF-t-skjorte, lyseblå jeans og et umettelig, bredt smil skaper han en god stemning i det store rommet. Han stråler varme og vennlighet. Han ser ut som en idrettsutøver, men en kneskade har holdt ham på sidelinja den siste tiden. 

Sajandan Rutthira (19) har blitt nominert til årets ildsjel fra Oslo og mye tyder på at han stikker av med seieren. I en hvit Converse-bag gjemmer han en Marius-genser. Det er et artig syn med en tamilsk gutt i en Marius-genser, og han kler den godt.

Han har opprinnelse fra Sri Lanka, men er oppvokst i Norge med minoritetsbakgrunn. Presentasjonspress hjemmefra og et annerledes utseende førte til en identitetsforvirring.

– Jeg følte at jeg skilte meg ut. Jeg vil kanskje aldri bli sett på som hundre prosent etnisk norsk, selv om jeg er født her. Jeg er brun i ansiktet, det må jeg leve med. Men i stedet for å irritere meg over det, tenker jeg bare: ’Okay, rent fysisk blir jeg aldri norsk, men psykisk er jeg det’.

– Mottar en arbeidsgiver to helt like CV-er, men den ene CV-en er fra en mørk mann, som meg, vil de alltid velge CV-en til den hvite etniske mannen. 'De vil ha sine egne, lev med det', pleide foreldrene mine å si.

Foreldrene hadde et poeng. Selv om «alltid» er en overdrivelse. Et utenlandsk navn reduserer sannsynligheten for å bli kalt inn til intervju med omlag 25 prosent, viser forskning fra 2012. Det ble brakt på det rene da Arnfinn H. Midtbøen ved Institutt for samfunnsforskning og Jon Rogstad ved Fafo undersøkte diskriminering i arbeidslivet ved å sende ut 1800 fiktive jobbsøknader til reelle jobbutlysninger.

Sajandan sier at det er ikke fordommer fra nordmenn, men fordommer fra hans egne som først og fremst gjorde at det vokste fram en rebelsk side hos ham.

– Jeg vil vise folk at de ikke kan dømme meg ut fra fargen min. Hele livet mitt har jeg fått høre at jeg er lanker, så jeg må leve med det. Og det får jeg ikke høre av nordmenn, men av srilankere.

– Det var en periode da jeg ikke visste om jeg var lanker eller nordmann, men heldigvis har jeg kommet meg over det. Jeg er norsk med tamilske røtter, erklærer han.

En gutt fra to verdener
Det viser seg at idretten ikke bare har en sportslig verdi for Sajandan. Idretten har også blitt inngangsporten og veien til norsk kultur.

– Jeg er ikke tamilsk i mine øyne, for jeg kjenner ikke den tamilske kulturen. Det er ikke det samme å være tamil i Norge som det er å være tamil i Sri Lanka. Siden jeg bor i Norge, har jeg alltid hatt en trang til å lære meg norsk kultur. Jeg vil være godt integrert i samfunnet. Idretten hjelper meg fordi den er en så stor del av norsk kultur. Det foreldrene mine ikke kan gi meg, ga idretten meg, forteller han.

– Jeg vokste opp på Lindeberg. Og på skolen hadde nesten halvparten av folka minoritetsbakgrunn. Heldigvis hadde jeg en etnisk norsk bestevenn og etnisk norske lærere, sier den unge idrettsmannen.

Manglet motivasjon
Sajandan virker ikke redd for lydopptakeren, langt ifra. Han har snakket med journalister før, og har en avslappet holdning til mediene. Iløpet av vinteren har blant annet NRK laget video om ham. Men han er egentlig litt mediesky, og liker langt bedre å snakke om Furuset Idrettsforening enn om seg selv.  Vidar H. Noreng, daglig leder i Furuset IL, nølte imidlertid ikke med å snakke om Sajandan og rose ham overfor NRK. 

– Han er jo en fantastisk promotor for idretten her på Furuset og en rollemodell både for barn og voksne. Det er veldig hyggelig at han er aktiv her på Furuset og også på Høybråten, og to klubber kan samarbeide med hverandre, sa han. 

I innslaget får Sajandan en klem av Oslos ordfører Marianne Borgen.

– Sajandans innsats er viktig for hele nærmiljøet, men også for hele Oslo. Han er en representant for dugnadsånden og frivilligheten. Det han har bidratt særskilt med, er å få med seg barn på aktiviteter. Barn som kanskje ellers ikke ville fått vært med, verken på idrett eller aktiviteter, sa hun.

Stort press
Helt siden ungdomsskolen har Sajandan følt på behovet for å bli sett og satt pris på. Mangel på ros fra foreldre og kulturkrasj bidro til at han ble umotivert på skolen.

– Jeg liker veldig godt hvordan den norske kulturen fungerer. Jeg klarer ikke å sette fingeren på hva, men jeg liker det. Kanskje var det fordi jeg var litt misfornøyd med den tamilske, sier han. 

– Norsk og tamilsk kultur er så forskjellige. I tamilsk kultur er utdanning alt. Du skal få deg en bra jobb, tjene penger, forsørge familien. Tanken er god, men presset er enormt. Når foreldrene pusher et barn for mye, blir barnet til slutt dyttet over stupet. Det følte jeg. Jeg krasjet, sier han og puster tungt ut.

– Jeg hadde ingen som kunne vise meg at ting blir bedre. Jeg fikk ikke anerkjennelse for presentasjonene mine. Jeg fikk ikke rosen jeg trengte for å stå på videre. Mange tamilske foreldre glemmer det i blant. Man skal dytte barna i riktig retning, men man må også gi ros. 

Sajandan ser opp til store, lokale idrettshelter som ishockeyspilleren Leif Solheim.
Foto: Xueqi Pang
Han forteller at før nominasjonen var det Furuset IFs stab som ga Sajandan all den rosen han søkte etter. I fire og halvt år ga de ham ros som bidro til hans suksess.

– Jeg må ha anerkjennelse. Alltid på søken etter det. Å få anerkjennelse styrker meg. Nominasjonen til årets ildsjel har gitt meg mye anerkjennelse og gitt meg en god selvfølelse, noe jeg er veldig takknemlig for.

Dugnad er sosialt
Som sagt har han et slagord, og det er ”Hvorfor ikke?”. Den spreke 19-åringens iver er tydelig og det han forteller oss vitner om stor arbeidskapasitet og vilje. Han er først og fremst hovedtrener for Jenter 99, men sier aldri nei til frivillig arbeid.

– Jeg bryr meg ikke om lønn eller penger. Jeg elsker å jobbe. Er jeg heldig, så jobber jeg på en lørdagskveld. Jeg kan være syk fra skolen, men jeg er aldri syk fra jobb. Jobben min er hobbyen min, sier han stolt.

Sajandan er heller ikke i tvil om at Furuset er fremtiden, og bærer idrettsforeningen logo stolt på brystet.

– Min viktigste sak er å sette Furuset IF på kartet. Jeg vil at alle skal vite hvor Furuset er, og ikke ”der hvor den store moskeen ligger”.

– Jeg er veldig opptatt av dugnad. Det en fin norsk tradisjon. Når jentelaget mitt skal gjøre dugnadsarbeid finner jeg alltid de oppgavene hvor de skal være to og to. Ikke alene. Dugnad skal også være sosialt.

Den unge treneren er også opptatt av å bygge tillit til alle elevene han har. Han ønsker at de som er med i Furuset IF skal se på laget som en stor familie. Sajandan er opptatt av at barna kan komme å snakke med ham om hva som helst.

– Furuset er et sted hvor integrering skjer. Her får barna muligheter til å være med på prosjekter som ville kostet penger å være med på andre steder. Vi har mange tilbud til barn og unge som har det vanskelig.

Viktig nominasjonen 
Når han får spørsmålet om hva han ønsker å bli, flirer han og ser bort. Han rister på hodet og svarer at han aner ikke. I hvert fall ikke etter han fikk ble kandidat for årets ildsjel. Han var helt sikker på at idrettskarrieren hans ville vare til han var ferdig med videregående skole, men nå har situasjonen forandret seg.

– Nå ønsker jeg å bidra økonomisk til idretten. Støtte idretten og Furuset IF med penger så alle barna får muligheten til å bli med, lover han.

– Etter all medieoppmerksomheten, vet plutselig folk jeg ser opp til hvem jeg er. Det er helt sykt. Leif Solheim er en ishockeylegende fra Furuset, og på mandag kom han bort til meg og han hadde fått meg seg nominasjonen, og jeg ble helt satt ut!

Han sier at han ser opp til lokale helter, og hans største rollemodell er daglig leder Kent-Rune Grande, uten tvil. Selv om Sajandan er i ferd med å stikke av med en nasjonal pris, holder han fortsatt beina godt plantet på bakken og nekter for at han er i ferd med å bli en lokal helt selv.

– Det er en grunn for at jeg gikk fra å være fotballtrener for et lag for syvåringer til å være finalist i prisen for Årets ildsjel. Det er alt takket være Furuset IF og aller mest Kent-Rune Grande.

– Og som jeg pleier å si: jeg er gift med jobben min. Ha’kke tid til dame nå, sier han til slutt og gliser. 

Om Sajandan Rutthira (19)
Vokst opp: på Lindeberg og Furuset
Utdanning: Tar økonomi og administrasjon på BI Handelshøyskole
Jobb: Ulike stillinger for Furuset IF
Verv: Ulike verv for Furuset IF og Høybråten og Stovner IL
Bor: på Furuset
Gode egenskaper: Lojal, arbeidsvillig og engasjert
Dårlige egenskaper: Ikke flink til å konfrontere, mangler fotballkunnskap på ledernivå og er litt for streng noen ganger.
Tre jeg ville invitert på middag: Kent-Rune Grande (daglig leder i Furuset fotball og Furuset allidrett), Ole Reistad (idrettsmann fra Furuset) og Bill Gates.