Allerede som barn visste Ravinea Manotheepan at det var lege hun ville bli. Etter fullført doktorgrad håper hun nå å jobbe videre mot det endelige målet: Å bli hjertelege.
Foto: Kristian Mendoza

– Det meste er mulig med hardt arbeid

Som lege, småbarnsmor, aktiv danser og fotballspiller på Veitvet Sportsklubb, er det meste mulig for norsk-tamilske Ravinea Manotheepan. Nå kan hun sette doktorgrad på listen over prestasjoner.

Utrop nr. 25/2018 (21.06.2018)

Manotheepan kom til Norge fra Sri Lanka som toåring, og fra barndomshjemmet på Veitvet hadde hun en aktiv barndom der det gikk mest i fotball, korps og klassisk indisk dans. I tillegg til alle barndomsaktivitetene hadde Manotheepan en veldig voksen ambisjon.

– Oi, har du lyst til å bli lege? 

Det var lærerens reaksjon da Manotheepan i førsteklasse svarte på hva hun ville bli da hun ble voksen. Utfra lærerens reaksjon virket det hele nærmest umulig. Målrettet gravde den unge jenta likevel videre.

– Jeg husker at jeg spurte hva jeg måtte gjøre for å få det til. «Da må du jobbe like hardt som du gjør nå gjennom hele skolegangen», svarte læreren.

Dette ble et avgjørende øyeblikk for den da seks år gamle aktive jenta fra Veitvet.

– Det var da jeg bestemte meg for at det skulle jeg klare. Jeg skulle gi alt jeg kunne for å kunne for å oppfylle drømmen min. I dag jobber hun på Diakonhjemmet sykehus i en spesialiseringsstilling. 

Valgte hjertet
Ambisjonen om å bli lege, som motiverte Manotheepan til å jobbe hardt gjennom hele oppveksten, kommer delvis fra behovet for å hjelpe andre mennesker, og delvis fra foreldrene.

– Jeg hadde jo veldig tidlig lyst til å bli lege. Dette var delvis fordi jeg ble inspirert av foreldrene mine. Moren min hadde lyst til å bli lege, men på grunn av krig i hjemlandet, var ikke dette mulig. Etter at vi flyttet til Norge har hun derfor alltid vært veldig fokusert på at vi skal gjøre det bra, og at hun og min far kan gjøre det de kan for oss.

Tro mot sin egen ambisjon og med foreldrenes støtte i ryggen tok Manotheepan fatt på legestudiet som involverte flere utvekslingsprogram i København, Nottingham og Harvard i USA, og fullførte deretter sin turnus i både Moss og Fredrikstad.

Da turnus nærmet seg slutten fremstod forskning som en naturlig felt, og det var spesielt hjertet som opptok den nyutdannede legen.

– Da jeg nærmet meg slutten på turnus, tenkte jeg at jeg må begynne å søke meg videre. Da hadde jeg jo tenkt at det var spennende med forskning, og syntes alltid hjertet har vært interessant, mye på grunn av familiære årsaker. Det har vært mye hjerte- og karsykdommer i familien. Jeg har en onkel som fikk hjerteinfarkt veldig tidlig, og morfar døde antakelig av hjerteinfarkt, veldig brått. Det er sånne ting som gjør at hjertet alltid har vært litt spesielt for meg.

Fullførte nylig doktorgraden
Etter et tilfeldig søk i et medisinsk tidsskrift, fant Manotheepan en stillingsutlysning på et stipendiat ved Institutt for eksperimentell medisinsk forskning ved Oslo Universitetssykehus Ullevål, med Mathis Korseberg Stokke og Ivar Sjaastad som veiledere. 

– Da jeg søkte på stillingen, tenkte jeg egentlig ikke i utgangspunktet at nå tar jeg en doktorgrad. Det jeg var interessert i var å kunne få muligheten til å fordype meg i et felt, noe jeg savnet i turnus og i det kliniske arbeidet. Selv om det er veldig gøy med pasienter, kan det bli overveldende med mye papirarbeid og mange pasienter. Da fremstod forskning på hjertet som veldig interessant.

Etter flere år med forskning og hardt arbeid, forsvarte Manotheepan nylig sin doktorgradsavhandling. Temaet var hvordan trening kan hindre hjerterytmeforstyrrelser ved genetisk hjertesykdom.

Nå som doktograden er vel tilbakelagt, håper Manotheepan å bruke all tiden sin til videre forskning.

– Nå er jeg på Diakonhjemmet i en spesialiseringsstilling. Det som hadde vært helt optimalt for meg hadde vært å jobbe der og fortsette løpet for å bli ferdig hjertelege. Det hadde på samme tid vært gull å kunne kombinere det med forskning. Det vi har forsket på er et basalt nivå, et celle og molekylærtnivå. Man kan drive forskning på pasienter også, men det er mange spesielle metoder man bruker og lærer med basalforskning. Da føler jeg at man virkelig kan få innsikt på detalj nivå. Så det hadde vært flott å kombinere begge.