Leder: Fader Kliment, prest i Hellige Olgas menighet, sier den russisk ortodokse kirken fikk en oppblomstring etter kommunismens fall.
Foto: Claudio Castello
Det er rundt 10 000 ortodokse kristne i Norge

Eldgammel kirke med ny giv

Stille bønn og ikonkyssing i kontrast med sprakende farger og korsang. Urgamle tradisjoner har fått et nytt liv, også i Norge, etter at kommunismen forsvant fra den ortodokse kirkens kjerneområder.

Utrop nr. 7/2011 (14.04.2011)
Hellige Olga menighet og Vår Frelses ortodokse kirke i Oslo er den russisk-ortodokse kirkes (Moskvapatriarkatets) første menighet i Norge i moderne tid. Menigheten ble dannet i 1996. Det skjedde med andre ord i en tid da kirken i Russland etter Sovjetunionens fall hadde fått frihet til å organisere sin virksomhet og flere ortodokse troende innvandret til Norge.
 
Prest i Hellige Olga menighet, Fader Kliment, er opprinnelig fra Pori i Finland. Han studerte ortodoks teologi i Helsinki og Russland før han kom til Norge i 1997.
 
Inngangen til helligheten selv: Ikonostasen er det viktigste kjennetegnet på en ortodoks kirke.
Foto: Claudio Castello
 
– Vi antar at det er cirka 10 000 ortodokse i Norge som flyttet fra det tidligere Sovjetunionen, så det er naturlig for dem å sogne til vår menighet. Vi har også en stor tilstrømning fra andre majoritetsortodokse land i Øst-Europa og på Balkan i tillegg til innfødte og konvertitter, sier Kliment.
 
Ikonkyssing og "hellig vegg"
Inne i lokalet er stemningen rolig og behersket. I starten av gudstjenesten tenner enkelte av kirkegjengerne lys, kysser ikonene som representerer Jesus og Jomfru Maria, og ber. Flesteparten av kvinnene har på seg et seremonielt slør som i gamle dager også ble brukt av katolikker. 
 
Viktig rituale: Natasa, opprinnelig fra Sarajevo, tenner lys og ber en stille bønn for hun kysser ikonet. Hun har også på seg det karakteristiske kirkesløret som bæres av de troende kvinnene.
Foto: Claudio Castello
 
Kirken, som tidligere var et norsk-luthersk gravkapell, er rikt pyntet med glitter og avbildninger av helligdommer. Som det sømmer seg, har man en todeling av kirkerommet etter ortodoks skikk. Ikonostasen, en vegg med malte ikoner og bokstaver skiller fysisk menigheten fra alteret. Her er det kun presten og hans medhjelpere som får oppholde seg.
 
– Til forskjell fra andre kristne retninger, som katolisisme og protestantisme, er Østkirkens ritus langt rikere og mer komplisert. Ikonostasen har malte bilder med skapelsesberetningen og andre historier i den hellige bok. For folk som ikke kunne lese var dette i gamle dager en måte å lære seg troen på.
 
Et av høydepunktene under gudstjenesten er når døren i ikonostasen åpnes og fader Kliment i sine fineste gevanter kommer ut for å velsigne menigheten. 
 
– Ikonostasen er selve skillet mellom hellig og verdslig, mellom menneskets hverdag her på jorden og himmelriket. Å åpne veggen blir i overført betydning for oss troende ortodokse å komme i direkte kontakt med den allmektige, forklarer han.
 
Fått renessanse
Ortodoksiens nære tilknytning til den gamle tsarmakten fikk negative konsekvenser for kirken etter den russiske revolusjonen i 1917. Templer ble ødelagt, kirkeeid gods konfiskert og prester forfulgt, drept eller drevet i landflyktighet.
 
– For meg er det fortsatt et under at folk klarte å holde på sin tro. I Sovjet-tiden var det veldig vanskelig å være kristen, for å si det mildt.
 
Nå er situasjonen helt annerledes, ifølge Kliment.
 
– Etter Sovjets oppløsning åpnet man opp for full religionsfrihet slik at både vår kirke og andre trossamfunn har blomstret opp. For meg personlig har det vært som en slags oppstandelse. Hadde noen på 80-tallet sagt at kirken kom til å få sin gamle plass i samfunnet igjen ville de bare blitt avfeid. Så tidene endrer seg.
 
Fokus på kommunikasjon
Liturgi og koreografiske ritualer til tross, for fader Kliment er det aller viktigste prestens vilje og evne til å kommunisere og identifisere seg med sin menighet.
 
– Skal messen ha høy åndelig utbytte, så må det være samhandling mellom menighetslederen, medhjelperne og kirkegåerne. Alle må kjenne og kunne sin rolle.
 
Han har også en pragmatisk tilnærming til språkbruk.
 
– Noen ganger kan hele gudstjenesten foregå på norsk. Andre ganger kan vi dele prekenen mellom norsk og kirkeslavisk (jour. anm; det gamle kirkespråket som dannet grunnlaget for alle slaviske språk) eller norsk og russisk. Vi ser an behov og etterspørsel. Akkurat nå er det flest russisktalende i menigheten. Kanskje vil det endre seg om noen år når de yngste barna blir voksne og etter all sannsynlighet vil bruke mest norsk.
 
Skulle hatt mer økumenikk
Hva gjør dere for å samarbeide med og komme andre kristne retninger og andre religioner i møte?
 
– For egen del har jeg mange gode venner i den katolske kirken. Katolisismen er den retningen som teologisk sett står oss nærmest. Vi har i lengre tid hatt et katolsk-ortodoks forum, med felles sammenkomster, og et av våre menighetsmedlemmer er også med på møtene i Norges Kristne Råd. 
 
Ifølge han er tid- og ressursmangel det som hindrer et mer aktivt økumenisk arbeid.

– Jeg har veldig mye å gjøre med min egen menighet, og ofte er det umulig å finne mer tid til dette. Og på en måte er det litt synd, for vi opplever økumenikk og det å være synlig i samfunnsdialogen som svært viktig, sier han.