Foto: Henrik Kreilisheim

Video-virtuos

Etter snart 28 år i Norge som journalist og byråkrat ønsket Roghieh Asgari Torvund å gjøre noe annet med sitt liv. Kunst har alltid interessert henne og lykken var stor da hun kom inn på Statens Kunstakademi i Oslo, Norge.

Utrop nr. 10/2011 (09.06.2011)

– Det var det beste øyeblikket i mitt liv. Jeg visste dette ville forandre livet mitt totalt, sier Roghieh.

Roghieh Asgari Torvund er nå aktiv billedkunstner og bruker forskjellige medier for å få fram budskapet sitt. Hovedsakelig bruker hun performance og dokumentarfilm. Hun er født i Aserbajdsjan, men vokste opp i Teheran i Iran og har nå bodd i Norge i snart 28 år.

Roghieh var 25 år da hun flyktet fra Iran med to barn under armen i 1986. Til tross for at hun var alenemor i et fremmed land fikk hun allerede etter tre år i Norge jobb som frilansjournalist i NRK. Hun er opptatt av mennesker, menneskelige relasjoner og deres mangfoldighet. I kunsten bruker hun referanser fra sitt liv og kunnskapen fra journalistikken.
 
– Til tross for de store kontrastene i mine to kulturer finner jeg stadig mange likheter, forteller hun.

Vi sitter i stuen hennes. Mange av maleriene på veggene er malt av henne selv. Persiske puter og brukte møbler gir leiligheten en unik karakter.

– Jeg gikk på et forstudium for kunst på Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS), og alle elevene snakket om å søke videre på Kunstakademiet i Oslo. Jeg husker at ingen trodde jeg skulle komme inn, og mange mente jeg var for gammel, sier Roghieh.

Hun var den eneste fra hele kullet sitt som kom inn på studiet i en alder av 40, og det på første forsøk.

– Jeg var så lei av å jobbe som byråkrat. Da jeg kom til Norge hadde jeg to barn og var tvunget til å jobbe for å forsørge dem. Men nå er de voksne, og det var først nå jeg fikk mulighet til å gjøre det jeg brenner for, sier hun.

Troen på folket og massene
– Jeg følger ikke noe politisk flagg eller ideologi. Jeg tror på menneskene og er humanist, idealist, men samtidig også realist.

Allerede som 13-åring ble Roghieh aktiv i kampen for folket. Kampen begynte i Teheran, der hun vokste opp som mellomste av tre søstre. Hun mobiliserte til demonstrasjoner og som 17-åring uten erfaring tok hun sin politiske kunst ut i Teherans gater.

– Allerede da skapte jeg og noen andre ungdommer oppmerksomhet om folkets rettigheter ved å bruke annerledes virkemidler, som kunne minne om performance.

Roghieh forteller at hun tok avstand fra politikk og ideologier, da hun så hvordan det splittet folk og skapte konflikt mellom venner. Hun mener politikk ikke handler om noe annet enn penger og makt.

– Vi var fem søsken og ikke en rik familie. Faren min ga meg et fotokamera i gave. Det var veldig spesielt, kanskje han allerede da så min kunstneriske side, sier Roghieh.

Hun opplevde å bli buret inn for sitt engasjement. Hun var nødt til å flykte for å forsette med arbeidet med formidling av sitt budskap.

– Alt skjedde så raskt at det ble et enormt sjokk da jeg til slutt kom til Norge etter å ha bodd i flyktningleir i Tyrkia.

Kontrasten mellom Norge og Iran var stor, til og med det å puste var annerledes.

Det var sterkt for Roghieh å reise fra Iran. Hun fikk ikke sagt ha det til familie og venner. Det var ikke før etter 20 år hun fikk møte familien igjen. Hun ser på meg og blunker, blikket hennes forteller hvilken påkjenning avstanden og tiden var.

Kvalte stemmer

Jeg synes at man i Norge har en generell oppfattelse av innvandrere, jeg har vært lei av å satt i bås. Jeg passer ikke inn i stereotypien som er laget, sier Roghieh.

Hun liker ikke janteloven noe særlig heller. Roghieh synes ikke noe om å dyrke gjennomsnittlighet, fordi hun mener det kveler sterke stemmer og talenter, spesielt blant ungdom.

– Jeg tenker mye på ungdom som blir plassert i slum og gettoer. Som for eksempel ungdom i drabantbyene i Paris, og unge asylsøkere som kommer hit og blir sosialt utstøtt, sier Roghieh.

Hun mener ungdom blir tråkket ned og skjøvet unna. Roghieh synes ikke det er akseptabelt å skape slike sosiale skiller.

– De blir frustrerte og ender til slutt som tikkende bomber, noe som ikke er deres egen skyld. Samfunnet kan takke seg selv for det, sier hun.

Nettopp dette handler noen av hennes fremtidige prosjekt om. Hun ønsker å gi en stemme til de unge som blir snakket om og skjøvet til side.

– Dette er sterke mennesker, men deres stemmer blir ikke hørt. Jeg vil vise den vakre siden av denne gruppen som det sies og skrives så mye stygt om.

Medmenneskelighet i kunst
Hun forteller at hun selv opplevde mye motstand og måtte kjempe for sine rettigheter både i Iran og Norge. Etter 20 år i Nittedal flyttet hun til Oslo.

– Det finnes sorg, smerte og overgrep i alle menneskers liv. Selv omgjør jeg alle disse opplevelsene og referansene fra mitt liv til en drivkraft som gjør at jeg fortsetter. Og jeg skulle hatt et liv til fordi det er så mye jeg vil gjøre som jeg ikke rekker nå. Utstråling og kreativitet kommer ikke av et A4-liv, de som strever mest og får minst har jeg stor respekt for.

Roghieh visste at livet fikk en ny vending da hun kom inn på Kunsthøgskolen i Oslo.

 – Dessverre er det slik at du i Norge må ha nettverk og et diplom i noe for å komme deg opp og frem. Uten det tror jeg ikke mye blir realisert.

Roghieh har masse hun vil formidle og hverdagene går med til redigering av videoer og planlegging av performancekunst, og en del reising.

Om Roghieh

Kunstutdannelse:

Kunsthøgskolen i Oslo.
NISS, Oslo kunstfagskole.
Frilans-journalist og fotojournalist i Iran og Norge.
 
Sivilstatus: Gift