Inger Kaisa Bækø er fjerde generasjons finne. Her holder hun et redskap fra 1888 brukt til bøkkerarbeid (treforming), laget av Thomas Bækø også kjent som Tuomas Pääkkö. Han kom til Norge som 18-åring. Foto: Fra boka
Foto: Fra boka

Finner - 1800-tallets arbeidsinnvandrere

For 150 år siden immigrerte et stort antall finner til Nord-Norge. Parallellene til dagens innvandring er slående.

Utrop nr. 8/2012 (07.06.2012)

NB! Saken ble opprinnelig publisert på Utrops papirutgave våren 2011.

I boka "Fra finske skoger til ishavet" presenterer den finske forfatteren Tarja Lappalainen grundig og detaljrik forskning om innvandring fra Finland til Norge. Hun forteller finnenes historie gjennom deres livshistorier, folkesanger og brev. Boka er dessuten prydet med vakre bilder fra Nord-Norge.
    
Forfatteren tar oss med på en reise gjennom vår nordligste landsdel, til de områdene der det bodde flest finner. Vadsø ble allerede på 1800-tallet kalt finnenes hovedstad, og slik er det den dag i dag. Bugøynes, noen mil nord for Kirkenes, var kjent som finskeste bygda. Her kan man se likheten til Groruddalen, som i dag er det mest innvandrerrike området i Norge.

Bedre kosthold
Finnenes innvandring til Finnmark har blitt høyt verdsatt av nordmenn på grunn av fylkets vekst og utvikling. Det har blitt reist flere minnesmerker i Finnmark for å hedre de finske innvandrerne. Innvandrerne bidro til å bedre kostholdet i regionen. Nordmennene spiste kun fisk før, men finnene dyrket poteter og dermed ble nordmennene kvitt skjørbuken. Og finnenes fedrift førte til at det ble produsert melk, smør og kjøtt. I tillegg ble det sanket bær om sommeren. I dag har mange nordmenns kjøkken sterke innslag av krydder, frukt og grønt fra fjerne strøk.   

Den finske innvandreren Oskar Beddari, også kjent under sitt finske navn Pietun Oskari, med sin norske kone Maria. Blandingsekteskap forekom ofte mellom de finske innvandrerne og nordmenn. Foto: Fra boka
Foto: Fra boka

For 150-60 år siden startet masseimmigrasjonen fra Finland til Nord-Norge. Årsaken var uåret i Finland i 1867 som var preget av dårlige avlinger, dødelige sykdommer og ikke minst vårflom. Hele Europa var preget av hungersnød i perioden. I Finland ble utvandringen til Norge ikke sett på med blide øyne. Men i Norge ble det tatt på en positiv måte i starten. Grunnen var at finnene førte med seg jordbruk i et område der det stort sett var fiskeri som gjaldt. Finnene flyttet til Ishavet på grunn av fiske, og var ettertraktet som arbeidskraft blant nordmenn.
    
Det ble sagt om de finske innvandrerne at finske kvinner er arbeidsomme og renslige i sine hjem og at mennene er flinke i mange slags håndverk, skriver Lappalainen.

Myndighetene var positive og ønsket å tilrettelegge for finnene, men pressen derimot var negativ. Det samme er dagens situasjon med innvandrere som stadig preger mainstream-medias forsider med negative saker.    

"Finnene overtar"
Etterhvert som tida gikk, ble myndighetene mer og mer skeptiske på grunn av at finnene ble i flertall i noen bygder. Finnene lærte seg heller ikke norsk før to generasjoner senere på grunn av at det for det meste bodde finner i nærheten. Mistanker om at finnene kom til å ta over området kom fram i lyset. Det samme kan man se i dagens Norge der det stadig dukker opp innvandrerfiendtlige stemmer som hevder at for eksempel muslimene kommer til å være i flertall og ta over Norge i fremtiden. 

De finske innvandrerne Kristian Vesmajärvi, Trygve Sotkajärvi, Valdemar Beddari og barnet Vilgunn Gade. Foto: Fra boka
Foto: Fra boka
      Det ble ofte fremsatt meninger om at finske bosettere planla å løsrive Ruija fra Norge på 1800- og 1930-tallet selv om det ikke stemte, skriver Lappalainen.

Med dette startet fornorskingspolitikken som hadde som mål å bekjempe “den finske faren”. 1880-1920 var den mest effektive fornorskingsperioden. Det ble forbudt å snakke finsk på norske skoler. Dette minner litt om da morsmålsundervisningen fra norske skoler ble fjernet.
    
I 1895 førte språkpolitikken til at man bare kunne bli norsk statsborger hvis man behersket norsk. Språkbestemmelsene gjaldt også samer. Kun nordmenn kunne kjøpe jord fritt. Militære myndigheter lette etter spionceller blant kvenbefolkningen. Kirken hindret besøk av finske prester og politianmeldte finskspråklig religiøs litteratur, som ble ansett som hinder for fornorskingspolitikken.

Finner ble i en lang periode sett på med mistenksomme øyne. I boka leser vi om Olav Beddari (født 1928 i Pasvik) som i flere tiår deltok i grenseoverskridende prosjekter. Beddaris forbindelser til Finland ble ikke alltid sett på med blide øyne. Norsk overvåkingspoliti mente at han er en farlig person. Forsker, prest og språkmann Johan Beronka ble også mistenkt og overvåket, men verdsatt i utlandet. Han skrev “Vadsø Byhistorie” i 1933.

Den finske avisen Ruijan Suomenkielinen Lehti ble utgitt av Vadsø-kjøpmannen Israel Bergstrøm i midten av 1800-tallet. Mange av stedets nordmenn var imot avisen.   

Endel prester og kirkesangere motsatte seg avisen med harde tak, skriver Lappalainen i boka.
    
Avisen mottok trusler og året etter ble den lagt ned. I dag har vi den kvenske avisen Ruijan Kaiku.

Finsk tradisjon
Til tross for det negative presset tok finnene vare på sine tradisjoner, språk, kultur, skikker og fedrenes tro. De brakte med seg skikker som sauna, som ble tatt godt imot av nordmenn. 

Også brødost var en finsk delikatesse som nordmenn likte godt. Osten (...) ble stekt over åpen ild. Den ble også delt i småbiter og puttet i kaffen og ble kalt for kaffeost, skriver Lappalainen.

Læstandianismen, en kristen retning som mange av de finske innvandrerne tilhørte, ble derimot sett på som negativ av nordmenn og prester. Læstadianismen har sitt navn etter den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800-1861). Det var luthersk vekkelsesbevegelse, som oppsto som en reaksjon mot opplysningstid og rasjonalisme.

I dag ser vi også at nordmenn setter pris på utenlandsk mat, interiør og musikk som innvandrere har tatt med seg til Norge. Men når det gjelder folks tro, har for eksempel islam vært sterkt mistenkeliggjort av enkelte miljøer.

Et av områdene forfatteren tar for seg i boka er Pasvik. Finske innvandrere kom dit på 1860-70-tallet. Finnenes hovednæring i Pasvikdalen var jord- og skogbruk. Fornorskingen av Pasvikdalen begynte på 1860-tallet. Myndighetene prøvde å lokke norske arbeidere til å bosette seg der og arbeide som veiarbeidere og prøvde å få finske innvandrere til å bo i norske bosetninger. De forsøkte å smelte sammen befolkningen og opprettet på 1930-tallet en spesiell Pasviknevnd til formålet. Stadig økende blandingsekteskap førte til at skillet mellom finner og nordmenn forsvant. Det ble i tillegg bygd norske kirker i områder der det bodde flest finner. 

Forfatter Tarja Lappalainen studerer ved Universitetet i Jyväskylä i Finland. Hun har tidligere utgitt åtte bøker. Foto: Migrationsinstitutet
Foto: Migrationsinstitutet
Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) blir det mer og mer vanlig med blandingsekteskap mellom norske menn og utenlandske kvinner. I tillegg hører vi i dag forslag som å busse minoritetspråklige elever til skoler med flere etnisk norske elever for å blande befolkningen mer.

Språkproblemer
Norske myndigheter mente at finsk språk stod i veien for god fremgang i skolen, den finske påvirkningen ble også ellers sett på som skadelig. En av skolens oppgaver var derfor å forebygge “den finske faren”. Strand internat var en skole i Pasvik der dette ble gjennomført.

I dag dukker det stadig opp i media diskusjoner om hvorvidt det er bra å ha for stor del av minoritetspråklige barn på skoler. Derimot viser rapportene klart at det er mange av de skolene med flere minoritetsspråklige barn som har gode resultater på nasjonale prøver. På den annen side er det flere barnehagebarn med minoritetsbakgrunn som kan for dårlig norsk og mange gutter med innvandrerbakgrunn som dropper ut av videregående skoler.

 Fornorskingen fortsetter
Det mener redaktør i den kvenske, Tromsø-baserte avisen Ruijan Kaiku, Liisa Koivulehto.


 Generelt syns jeg at fornorskningen fortsetter. Det er et paradoks fordi ellers liker jo nordmenn å si "ja takk, begge deler", men når det gjelder for eksempel språk og statsborgerskap, vil det offentlige Norge bare støtte og ha oss til å velge den norske delen, sier Koivulehto.
    
Hun mener at det i dag er bare to språk som gis verdi i Norge: Norsk og samisk.

At man ikke støtter andre morsmål er sløsing av kompetanse! mener redaktøren.

Koivulehto forteller at Norge har også gjort et stort nummer av norsk statsborgerskap, og i motsetning til naboland Sverige og Finland tillater vi ikke dobbel statsborgerskap hvis du ikke har det fra fødselen av.

Det betyr at hvis voksne innflyttere vil bli norske statsborgere, må de gi fra seg andre statsborgerskap. Men hvorfor kan ikke folk i Norge ha flere statsborgerskap? Flere og flere land innfører det, påpeker hun.

Fakta om boka
Tittel: Fra finske skoger til ishavet- Ruijafinnenes historie og fortellinger
Forfatter: Tarja Lappalainen
Utgiver: Migrationsinstitutet
Oversettelse: Tellervo Laine
Utgitt: 2011