Foto: Privat
Vil ha yringsfrihet gjennom kunst

Styrker ytringsfriheten i Iran gjennom kunst

Ytringsfriheten er begrenset for kvinnelige artister og for mannlige kunstnere som vil formidle det politiske bildet gjennom kunst. 

Utrop nr. 12/2013 (21.03.2013)
Foto: Privat

Første verdenskrig endret synet på kvinners evner. Behovet for noen som kunne dekke menns arbeidsområder, skapte muligheter for kvinner.

Mahsa Vahdats synger forbudte tekster fra Iran.
Foto: Privat
Ytringsfrihet er en følge av stemmerett, men begrensningene for ytringsfriheten er åpenbare for kvinnelige artister i Iran, for kvinnelige ytringer på Tahrirplassen og for mannlige kunstnere som vil formidle det politiske bildet gjennom kunst.

Sett kunsten fri
Med undertittelen "Free the arts" arrangerte Kirkelig Kulturverksted «Red Zone», møter mellom artister fra blant annet Iran, Egypt, Syria og Norge. En marskveld i Oslo stod ytringsfrihet gjennom kunst på agendaen, støttet av Utenriksdepartementet, Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Kvinner fikk stemmerett i Iran i 1963, men hver gang Mahsa Vahdat synger ut i 2013, bryter hun hjemlandets lover. Yringsformer kontra blasfemi og rasisme er stadig et tema i vesten, kalt begrensinger i ytringsfriheten. I 50-års jubilanten Iran, forbys kvinnelige sangere å synge offentlig.

– Kunsten har en annen og kanskje dypere måte å beskrive og forstå virkeligheter enn nyhetsmedienes ofte forenklede entydige formler. Vi har ikke reell ytringsfrihet dersom ikke kunstnere har et handlingsrom, en arena og en åpen kanal til et bredt publikum. Dette er en utfordring, ikke bare i land som har et generelt problem i forhold til ytringsfrihet. Det er også et problem i vestlige demokratier, sier lederen for Kirkelig Kulturverksted, Erik Hillestad til Utrop.

Høyt under taket
I kulturhuset Jacobs er det høyt under taket, men denne kjølige kvelden var det som om taket løftet seg. Kate Pendry leste en monolog, et brev til profetene og spurte «Er Bin Laden i ditt paradis med 70 jomfruer»? Skuespilleren Pendry, som kom fra London til Oslo i 1995 og mottok Ibsenprisen i 2010, har deltatt på kontroversielle forestillinger og har selv opplevd trusler. Den vietnamesiske performance artisten Luong Tran forvirret, irriterte og utfordret publikum med et rødt tørkle, en vimpel – eller kanskje et rep, mens Syrian Bear fremførte sanger bak et talende lerret med karikaturer av Syrias president.

Hva er mest provoserende, eller tankevekkende: en mann som maler med en død manns hånd eller en egypter som maler fra Tahrirplassen? Nordmannen Morten Viskum har skapt overskrifter som «rottekunstneren» og bruker en avkappet hånd fra et lik i prosjektet «Hånden som aldri sluttet å male». Han har fremstilt Behring Breivik som en klovn og han har blitt politianmeldt. Når man står under kirketaket og ser ham trekke på seg plasthanskene, åpne kofferten med hånden og dyppe den i rå maling, kjennes det uvirkelig, nesten unøvendig. Vi bor tross alt i et land der Viskums bruk av en svart, død manns hånd som pensel sannsynligvis er mindre provoserende enn en utstrakt tiggerhånd med kopp?

På et lerret bak kunstneren står det at eieren av den svarte hånda kom fra et naturreservat og mistet foreldrene ganske ung. Som 16-åring ble han alene i Norge og døde som voksen mann i 2008. Han drømte hele tida om landskapet i hjemlandet, som han malte.

Bannlyst tekst
Mahsa Vahdats vakre stemme bryter igjennom, en stemme man ikke forventer av skikkelsen med de myke ansiktstrekkene. Hun er ikke det minste provokativ – for oss. Men, den persiske teksten av Forough Farrokhzad, filmskaper og poet, var bannlyst etter den islamske revolusjonen. Vahdat vet hun har myndighetenes blikk på seg.


– Men de har latt meg være i fred, hittil – med unntak av et par forhør hvor de ville vite hva jeg driver på med, sier hun. Som talskvinne for kunstneres rett til å uttrykke seg gjennom den uavhengige organisasjonen Freemuse som arbeider for ytringsfrihet for musikere og komponister, er hun på radaren, men som spreder av det beste i persisk kultur, Rumi og Hafez, er hun bedre stilt enn mange av sine kolleger.

Å lytte til persisk, tonesatt poesi, er som å bevege seg inn i et fredfylt rom – nesten som å høre snøfnugg danse, men i et rom med karikaturer av syrias president, en avkuttet, svart manns hånd og maleriene til Mohamed Abla “Images in times of rebellion - med motiver fra volden på Tahrirplassen, for anledningen smuglet ut fra Kairo - får poesien skarpe kanter.