Foto: Claudio Castello

Mer religion i offentligheten?

Et mangfoldig Norge, som rommer flere livssyn, forutsetter mer toleranse for religion i offentligheten. Slik argumenterer bidragsyterne i boka Gud er tilbake.

Utrop nr. 11/2013 (14.03.2013)

I det 19. århundre kom filosofen Friedrich Nietsche med kraftsalven "Gott ist tot"(Gud er død), en frase som stammer ordrett fra hans tekst Der tolle Mensch, utgitt samme år. Nå godt over hundre år senere er det helt andre boller. Samfunnsdebattanter som Linda Alzaghari, politiske travere som Janne Haaland Matlary og Erik Solheim, samt teologer og geistlige som Inge Lønning og Faruk Terzic, at han er tilbake og høyst levende.

Norge har vært i endring i flere tiår. Befolkningen har blitt stadig mer mangfoldig. For mange grupper nykommere er livssyn er sterk kulturell, moralsk og hverdagslig rettesnor, ja faktisk i langt større grad enn hos nordmenn. Og mens Pave Benedikt XVI, katolikkenes overhode, går av med pensjon, så blir hans sjef, og sjefen over alle religiøse overhoder og profeter, bedt om å gjøre comeback.

I Gud er tilbake påpekes og fremheves religiøsitet som en problemstilling for mange. Årsaken: at man i Norge i etterkrigstiden har bygget et samfunn som fremhever individualisme, personlig frihet og verdinøytrale offentlige rom. Når det (gjennom innvandringen) kommer mange nok fra land hvor storfamilietradisjoner, kollektivisme og religiøsitet har en sterk stilling er det nødt til å bli utfordringer.

Ideologi og praksis
I seg selv er boka et godt argumentativ verktøy som får leseren til å gruble over disse viktige samfunnsspørsmålene. Utfordringene er nemlig ikke bare på et ideologisk, men også på et praktisk nivå. Hvordan skal troende muslimske leger forholde seg til religiøse plagg i uniformen og til alkoholdholdig desinfeksjon før de skal operere? Hvordan skal lunsjordningen på jobben tilpasses slik at ingen føler seg ekskludert?

Bokens forfattere setter også problematikken i en global kontekst, noe som jeg mener er riktig. Resten av verden er ikke som Norge. Ikke i nærheten like liberal, likestillingsrettet og akonfesjonell.

En skal faktisk ikke lengre til i "vår nærmeste vestlige kulturområde" enn til USA for å se viktigheten av tro. I Norge ville religion ikke være et viktig tema for en statsministerkandidat, mens under fjorårets amerikanske presidentvalg var det nærmest en politisk nødvendighet for Mitt Romney å understreke sin mormon-bakgrunn, slik at hans partipolitiske menighet lettere kunne identifisere seg med både ham og hans visjon for landet.

Forsvarstale?
I religionsdebatten er Gud er tilbake kanskje noe av det viktigste som har vært skrevet på lenge. Bidragsyterne tar opp disse svært viktige debattene på en måte som unngår de verste polemikker og misforståelser. Bokas største svakhet imidlertid er at den kan bli oppfattet som en forsvarstale. At Norge ene og alene på bakgrunn av argumentene som påpekes i boka må gi offentlig religiøsitet mere plass.

Og er det slik at formelen "mere innvandring + større mangfold= åpnere livssynsrom" går automatisk av seg selv? Jeg tror mange kritikere og analyster ikke kommer til å kjøpe dette lett. Og at de samme kritiske stemmene kommer til å oppfatte boka som en oppfordring til å krympe de livssynsnøytrale offentlige rommene det sekulære Norge er avhengig av.

Tittel: Gud er tilbake – Religionens rolle i fremtiden.
Bidragsytere: Silje Kvamme Bjørndal, Karl Inge Tangen og Nicolai Strøm-Olsen.
Utgivelsesår: 2013.
Forlag: Frekk forlag.