Tebrizli Memmed Rza har skrevet bok om sine opplevelser som flyktning, men tar også opp kritikkverdige forhold ved norsk asylpolitikk.
Foto: Sibel Thorsen Kocabas

Folke-forkjemperen

– Jeg er endelig trygg, men kampen om å kjempe for mitt folk vil aldri ta slutt, sier forfatter og musiker Tebrizli Memmed Rza. 

Utrop nr. 22/2015 (28.05.2015)

Vi sitter i Tebrizlis egne lokaler, en skomakerbutikk på Youngstorget. Her reparerer han sko og annet på dagen, mens han skriver og synger på kvelden. I slutten av mai måned kommer dokumentarromanen ”Siste natt” ut. Det er en todelt historie, der den første delen handler om flukten fra Sør-Aserbajdsjan til Norge. Den andre delen handler om livet på vent her i Norge, fra Tebrizli ankommer landet og til han får oppholdstillatelse.

– Man kommer til Europa med tusen ønsker og tror at alt blir bra, men i realiteten begynner et nytt stykke vanskeligheter, sier han.

Tebrizli kom til Norge i 2003 og fikk først endelig opphold i 2008 etter en lang kamp mot utlendingsmyndighetene.

– Jeg kom hit som flyktning, men ble ikke betraktet som en som hadde et reelt behov for beskyttelse. Det vanskeligste er ventetiden. Dersom myndighetene ikke trodde på min historie, burde de sendt meg tilbake den første uken jeg er her, ikke fatte vedtak etter fem år, sier han oppgitt. 

Tebrizli snakker med rolig, men med intensitet i den litt rustne stemmen. Han har også et annet budskap i boken:

– Ansatte ved den norske ambassaden i Iran var involvert i vurderingen av min sak. Men det virker på meg som om norske myndigheter ikke har nok kunnskap om hva som foregår i den nordlige delen av landet, eller kan nok om minoriteters situasjon. Et annet aspekt er at iranske myndigheter boikotter alle former for informasjon om diskriminering. Rapporter om menneskerettigheter i Iran er derfor svært begrenset. Dette bør Utlendingsdirektoratet (UDI), som vurderer saker, og norske politikere være mer bevisste på, sier han alvorlig.

Han forteller om en hendelse i 2006 hvor en tegning av en sør-aserbajdsjaner karikert som en kakerlakk førte til massedemonstrasjoner som ble slått hardt ned på av det iranske militæret.

– Dette er realiteten, og den må ikke ignoreres, sier han bestemt.

Vi blir avbrutt av at en kunde kommer inn i butikken. Tebrizli unnskylder seg og tar kunden blidt imot. Minutter senere er han tilbake med sort te han trakter på den lille tekannen i hjørnet av butikken. 

Forbudt musikk
Tebrizli Memmed Rza er en anerkjent musiker i Sør-Aserbajdsjan og komponerte sanger med politiske budskap om frihet og anerkjennelse for det sør-aserbajdsjanske folk nord i Iran.

– Min forbrytelse var å synge om urettferdigheten, sier han og trekker på skuldrene.

Tebrizli ble fengslet og avventet en rettsak som han hevder det ville være umulig å vinne. Staten anså politiske aktivister som ham som separatister, en betegnelse han avviser.

– Vi sør-aserbajdsjanere er den mest tallrike minoriteten i Iran og kjemper for selvstendighet. Det blir derfor feil å kalle oss separatister, sier han.

Straffen kunne være fra livsvarig fengsel til dødsstraff. For Tebrizli ble flukt eneste utvei.

Historien følger hovedpersonen Taymaz og baserer seg på både selvopplevde hendelse og samtaler med andre flyktninger Tebrizli møtte underveis på veien til Norge. I Tyrkia møter Taymaz menneskesmuglere som skal hjelpe ham å komme seg over grensen til Europa.

Det er usikkerhet rundt hvor mange sør-aserbajdsjanere som bor i Iran. Ifølge den amerikanske etterretningstjenesten CIA utgjør de 16 prosent av Irans omlag 80 millioner innbyggere, dvs nesten 13 millioner mennesker.

Tebrizli hevder på sin side at det finnes langt flere sør-aserbajdsjanere i Iran enn det de offisielle tallene viser, så mye som 35 millioner. Ifølge motstandsbevegelsen Azerbaijan National Resistance Organization (ANRO) er tallet 22 millioner.

Religiøs og etnisk diskriminering er utbredt og forbud mot språklig utfoldelse og politisk, sosial og økonomisk utestenging er, ifølge MRG, noe av det minoriteter opplever i Iran.

Håpet
– Dette er ikke bare min kamp, tusener av flyktninger er i samme situasjon, og vi fortsetter å kjempe for sør- aserbajdsjaneres selvstendighet. Noen spurte med om hvordan jeg har klart meg gjennom all den usikkerheten. Jeg har vært igjennom mange depresjoner, og som vi vet er det mange som ikke klarer seg og velger å ta livet sitt i stedet. Det er ikke mulig for noen å legge planer i usikkerhet, en kan kun legge planer om været, sier han.

Tebrizli forteller at det har vært den standhaftige troen på frigjøring som har gitt ham styrken til å leve. Han siterer deler av et dikt av poeten Ahmet Kutsi som også står i boken:

Det finnes en vei i det fjerne, og den veien er vår vei.
Om vi ikke returnerer eller kommer frem,
så er den veien vår vei…

– Diktet er noe jeg bærer inne i meg hele tiden og representerer målet om frihet for sør-aserbajdsjanere. At boken er kommet ut på norsk, er en viktig del av den kampen.

Den siste natten
Bokens tittel henspiller på den siste kvelden Tebrizli befinner seg i Sør-Aserbajdsjan før han flykter.

– Det var bokstavelig talt min siste natt, det var den kvelden jeg måtte forlate alt jeg var glad i, sier han og lar blikket gli over mylderet ute på plassen. To rue hender preget av hardt arbeid hviler i fanget.

– Før jeg fikk min oppholdstillatelse fikk jeg ofte spørsmålet ”trives du her?” av nordmenn jeg kjente. Et veldig enkelt spørsmål egentlig, men likevel helt umulig å svare på. Selvsagt var jeg glad for å komme til et demokratisk og fritt land, men jeg begynte jo ikke å leve før jeg hadde fått opphold. Og til og med da, etter at jeg naturligvis var overlykkelig for at Norge ville ta imot meg, kommer det ubeskrivelige og uendelige savnet etter familien min og hjemlandet.

Tebrizli håper hans historie kan bidra til å skape et klarere bilde av situasjonen i Sør-Aserbajdsjan og livet som asylsøker i et nytt land.

– Jeg håper den kan gi det norske folk muligheten til å forstå litt mer av hva vi som må flykte går igjennom.

Bekrefter begrenset informasjon
I en epost til Utrop bekrefter landrådgiver Are Hovdenak i Landinfo (uavhengig organisasjon som bistår UDI med informasjon) at informasjon om situasjonen for Azeri-befolkningen i Iran er begrenset. 

– Det er en generell utfordring når det gjelder informasjon om Iran at det er mangel på uavhengige kilder. Journalister og menneskerettighetsorganisasjoner nektes i stor grad innreise til Iran, og i den grad internasjonale representanter slipper inn, har de begrenset mulighet til å snakke med lokale kilder, skriver han. 

Basert på tilgjengelige kilder presiserer han at Azeri-befolkningen, som i all hovedsak er sjia-muslimer, regnes generelt for å være relativt bra integrert i iransk samfunnsliv, også på det politiske plan, sammenlignet med andre ikke-persiske minoriteter i landet. 

– Men til tross for høy grad av integrering, har det de siste årene vært rapportert flere episoder hvor azeri-aktivister har blitt arrestert og dømt for politisk-kulturell virksomhet. Politisk misnøye blant den tyrkisktalende befolkningen har i økende grad blitt uttrykt i form av etnisk-nasjonal mobilisering. De arresterte har rapportert til menneskerettighetsorganisasjoner om slag, pisking og annen mishandling under fengselsoppholdet. I tillegg har azeri-aktivister fortalt at de har mistet studieplass eller jobb i det offentlige. Personer som har deltatt i markeringer av azeri-kulturelle krav har også opplevd å bli utvist fra de væpnede styrkene.

Hovdenak forklarer at til tross for at kildene indikerer at myndighetene slår hardt ned på en del kulturell og politisk aktivisme blant azeri-befolkningen, er azeri-befolkningen som gruppe ikke ekskludert fra deltakelse i Irans politiske og kulturelle liv. Situasjonen for en gitt flyktning avhenger dermed av vedkommende sin eventuelle aktivitet i Iran, skriver han. 

 Faktaboks:

  • Fra omkring 1300-tallet var området Aserbajdsjan en del av det persiske imperiet, men samtidig et konfliktfylt grenseområde mellom tyrkisk, persisk og etter hvert russisk innflytelse
  • Russland erobret 1813 en del av Aserbajdsjan, og i 1828 ble området delt mellom Russland og Persia ved elven Araks. Den sørlige delen har forblitt en del av Persia (Iran), mens den nordlige delen erklærte seg uavhengig 1918
  • Det aserbajdsjansk-dominerte Qajar-dynastiet hersket i Persia frem til 1925 da Sjah Reza Pahlavi kuppet makten. Pahlavi-regimet og senere Ayatollah Khomeinis islamske regime innførte iransk nasjonalisme og begrenset minoriteters rettigheter

Kilder: Store norske leksikon og Wikipedia