Kairamere i tradisjonelle drakter. Tegning fra 1837.
Foto: Auguste Raffet/Jewish Encyclopedia

Velkommen til karaimernes hjemland

Ta turen innom en litauisk innsjø og festning, og så vil du finne spor etter en etnisk minoritet få i Europa har hørt om. 

Utrop nr. 10/2015 (05.03.2015)

Festningsbyen Trakai ligger ligger knappe 40 minutter med tog vest for Litauens hovedstad Vilnius. Byen besøkes hyppig av litauere og utenlandske turister som vil se den store flotte borgen der.

Kibinai er karaim-folkets nasjonalrett, en innbakt pai fylt med lammekjøtt.
Foto: Wikimedia Commons

I løpet av middelalderen, da Litauen opplevde sin storhetstid, og landets grenser strakk seg langt ut i det nåværenede Russland, Polen og Hviterussland, var Trakai i flere omganger landets hovedstad. Borgen var storslagen i sin tid, men forfalt etterhvert som det storlitauiske riket mistet landområder og makt.

Fjernet jødiske symboler: På 1930-tallet gikk karaimerne kulturelle og språklige endringer, selv om man fortsatte å praktisere sin særegne versjon av jødedommen. Tyrkiskklingende navn erstattet de tradisjonelle hebraiske religiøse høytider, og davidstjernen ble fjernet fra tempelet i Trakai.
Foto: Wikimedia Commons

Det færre vet, er at byen også huser en aldri så liten minoritetshistorisk kulturskatt. Historien om det tyrkiskspråklige folkeslaget karaimerne i det gamle litauiske storriket startet her i Trakai, i det 14. århundret.

Etter Sovjetunionens oppløsning og Litauens gjenvunne selvstendighet i 1991 har interessen for kairam-kulturen til en viss grad gjenoppstått. I april 1992 ble kairamernes nåværende status som nasjonal minoritet med tilhørende kulturelle, språklige og etniske rettigheter fastslått. Kairam-kjøkkenet har fått en renessanse, statuer har blitt bygget og kenesas-tempelet i Trakai har kommet under statlig beskyttelse.

Karaimerne hørte opprinnelig til i den såkalte Gyldne Horde (dagens Ukraina, Russland og Kasakhstan) og er et av ytterst få tyrkiskspråklige folkeslag som gikk over til jødedommen. Karaimisk jødedom kom som følge av misjonering fra Jerusalem og Bagdad på 600-tallet. 

Karaimsynagogen (kenesas) i Trakai, slik den ser ut i dag.
Foto: Claudio Castello

Kom sammen med kongen
Karaimernes historie i Litauen begynte med kong Vytautas den store – og Trakai. Etter en krig mot den Gyldne Horde på Krim i 1397, tok den liatuiske kongen med seg 380 karaimske familier hjem til sin hovedstad Trakai. 

Vytautas hyret karaimerne som livvakter for prinsen i borgen, og de fikk tilgang til boliger i nærheten. Etterhvert ble de bofaste, men fikk beholde språk og religion gjennom en avtale med kongen som ga dem indre selvstyre. Den dag i dag er det tradisjon blant de ytterst få gjenlevende karaimerne å ha et portrett av den gamle litauiske kongen i stuen.

Karaimernes selvstyre overlevde frem til den tredje delingen av Polen i slutten av 1700-tallet (som Litauen og var blitt en del av). Trakai kom under russisk herredømme, og de nye makthaverne bestemte seg etterhvert for at muslimske Krim-tartarer skulle få flytte til området.

En statue til ære for de førstankomne kairamerne på 1300-tallet.
Foto: Claudio Castello

Tyrkifisering
I 1863 fikk kairamerne status som selvstendig religiøs minoritet med en hakhan som religiøst og politisk overhode. Under første verdenskrig ble karaimerne, sammen med krim-tatarene, evakuert østover til ulike russiske byer. I 1920 fikk de lov til å vende tilbake, men måtte ble splittet mellom de to nye statene, Litauen og Polen, som oppsto etter første verdenskrig. 

Et vers på kairam-språket pryder veggen til en restaurant i Trakai.
Foto: Claudio Castello

I mellomkrigstiden økte interessen for å bevare kairamernes språk og kultur. Men gleden varte ikke lenge. Litauen ble annektert av Sovjetunionen i 1940, og så invadert av Tyskland året etter.

Under nazistenes okkupasjon var kairamerne i den uvanlige særstillingen at selv om et visst flertall var praktiserende jøder, ble de ikke forfulgt eller sendt til konsentrasjonsleirene. Ifølge nazistenes rasekategorisering var kairamerne et tyrkisk folkeslag. I tillegg hadde en økende tyrkifisering gjort seg gjeldende i løpet av mellomkrigstiden under hakhan`en Seraya Shapshal. Jødiske festivaler fikk tyrkiskklingende navn, og davidstjernen ble fjernet fra kenesa-tempelet (kairamsynagogen) i Trakai.

Overalt finnes det referanser til karaimerne i Trakai, både i form av arkitektur (som i de typiske trehusene) og i gatenavn.
Foto: Claudio Castello

Sovjetisk undertrykking
Som en skjebnens ironi var det under Sovjetunionen at kairamerne fikk det vanskeligst med å praktisere sin religion og kultur. Nesten alle kenesas ble stengt eller revet ned, og en hard sekulariseringskampanje fulgte. Av de rundt 200 gjenlevende kairamerne er det få som i dag snakker sitt opprinnelige språk.

Fortet i Trakai var et av de tidligste maktsentrene under det storlitauiske riket (1230-1795): Kairamere ble utpekt av kong Vytautas den Store (1392-1430) som prinsens livvakter.
Foto: Claudio Castello

FAKTA:

Karaim er et utrydningstruet språk i den tyrkiske språkfamilien. Det snakkes av rundt 120 brukere i Ukraina, Litauen og Polen. Karaimerne er etterkommere av et folkeslag som innvandret fra Krim-området for flere hundre år siden.

Fram til 1900-tallet var karaisme, en variant av jødedommen, den eneste religionen til karaimene. I kjølvannet av den russiske revolusjonen flyktet mange av karaimene til Jugoslavia, Tsjekkoslovakia og videre til Frankrike og Tyskalnd. Mange konverte da til kristendommen.