Lege og prosjektleder for sosiale ulikheter og minoritetshelse i Kreftforeningen, Kaveh Halland Rashidi, sier seg bekymret for innvandrerkvinner som ikke tester seg for kreft.
Foto: Gitte Paulsbo

Satser på økt kreftscreening av innvandrerkvinner

Celleprøver for å oppdage livmorhalskreft kan redde liv, men mange innvandrerkvinner møter ikke opp til undersøkelse.

Utrop nr. 14/2015 (01.04.2015)

For å forebygge livmorhalskreft anbefales kvinner mellom 25 og 69 år å delta i masseundersøkelsesprogrammet mot livmorhalskreft. Celleprøven, som er gratis å ta, forhindrer rundt 70 prosent av tilfellene av livmorhalskreft i Norge. Men stadig færre møter opp til undersøkelse. I 2013 gikk deltakelsen hos yngre kvinner ned med 40 prosent, mens livmorhalskreften gikk opp med 25 prosent.

– At færre deltar, bekymrer oss. Når det gjelder livmorhalskreft spesielt så kan man ved hjelp av screening oppdage sykdommen på et tidlig stadium, sier Kaveh Halland Rashidi, prosjektleder for sosiale ulikheter og minoritetshelse i Kreftforeningen.

Intensiverer innsatsen
Tidligere har Utrop skrevet om at kvinner fra enkelte innvandrergrupper har langt høyere dødelighet som følge av brystkreft enn etnisk norske kvinner. Funnene kunne blant annet påvise at kvinner med opprinnelse i Somalia hadde dobbelt så stor kreftdødelighet enn hos etnisk norske kvinner.

En livsviktig test: Kreftscreening kan være med på å oppdage sykdommen på et tidlig stadium og redusere risikoen for en tidlig død. Her en person avbildet under en blodprøve i forkant av screeningen.
Foto: flickr.com

Rashidi peker på at det er flere utfordringer med å nå frem til enkelte innvandrergrupper. Kreftforeningen intensiverer nå arbeidet med å få flere innvandrerkvinner til å delta i masseundersøkelsesprogrammet av livmorhalskreft.

– Vi vet for eksempel at en del er språksvake, og derfor for eksempel sliter med å skjønne språket i innkallingen.Mange har heller ikke lært å kjenne sykdomssignaler, eller er ukomfortable med gynekologiske undersøkelser. Det er viktig at de får vite hvorfor det er så viktig at de likevel møter opp til screening, sier Rashidi.

Tilrettelagt informasjon
Så langt tilbake som i 2009 gikk også Kreftregistret til verks med sin første kampanje for å øke screeningoppmøtet blant innvandrerkvinnene, i et samarbeidsprosjekt mellom Legeforeningen, Internasjonal helse- og sosialgruppe og mammografiscreeningen ved Ullevål sykehus og Kreftforeningen.

Nå skal kvinnene oppsøkes med tilrettelagt informasjon. Fokus på hjemmetester og kontakt via sosiale medier er også blant strategiene som vurderes.

– Nå er det satt av midler til prosjekt som konkret skal jobbe med intensiveringsarbeidet overfor innvandrerkvinner. Vi har bestemt oss for å satse på dette, nå handler alt om hvordan vi skal nå ut til flest mulig av kvinnene i målgruppen, sier Rashidi.

Måtte oppsøkes
Eline Rostad er fagradiograf på Brystdiagnostisk senter ved Oslo universitetssykehus (OUS). Hun husker selv forrige vervekampanje for å få flere innvandrerkvinner til å møte opp på screening i 2010.

I møte med innvandrerkvinnene ble hypoteser avkreftet og bekreftet.

– Som vi regnet med, hadde språkmangel noe å si, og ikke bare når det gjaldt å ikke forstå informasjonen som ble sendt ut. En del kvinner skjønte rett og slett ikke hvorfor de måtte møte opp, eller innså ikke hvor viktig og livreddende tiltak en screeningundersøkelse kunne være.

Innvandrerkvinner i aldersgruppen 50-69 år er særlig utsatt for å dø av brystkreft og overlevelsesprosenten er langt lavere hos etnisk norske kvinner, forteller radiograf Ellen Rostad.
Foto: Oslo Universitetssykehus


Andre kvinner med bedre språkkunnskaper så bort fra innkallingene etter å ha lest medieartikler som var kritiske til mammografi, eller screening generelt.

– For oss var dette funnet interessant, som igjen viser at kvinnene er faktisk interesserte i egen kropp og helse. Vi i OUS tenker imidlertid det er synd at slik feilinformasjon kan skape enda mer usikkerhet rundt egen helsevurdering.

Rostad mener riktig informasjon, oftest på kvinnenes eget morsmål, har vist seg som veien å gå.

– Å informere kun på norsk går ikke. Da kvinnene fikk høre om screening på sitt eget morsmål, og gjerne med en person fra samme landbakgrunn, så fikk det en helt annen troverdighet.