Dramatikk og kjærlighet: Sandeep Garcha og Ashar Azmat spiller paret i fortellingen.
Foto: Marius Slette Espelien
Lagde norsk film på urdu

Vil redefinere norsk film

– Kunstnere med minoritetsbakgrunn får en del forventninger som er begrensende, mener skuspiller og regissør Toni Usman. 

Utrop nr. 26/2015 (25.06.2015)

Toni Usman er en profilert skuespiller (se faktaboks) som akkurat er ferdig med regi-utdannelsen ved høyskolen Westerdals Oslo ACT. Tittelen på eksamensfilmen er Sard, som betyr kald på urdu. Sard er et actionfylt drama om et forelsket par fortapt i en mørk og håpløs situasjon.

– Jeg valgte tittelen fordi jeg hadde lyst til å skildre et kaldt og dystopisk samfunn med mennesker som bærer preg av at de lever i en normløs underverden. Filmen løst basert på en novelle av forfatteren Saadat Hassan Manto (1912-1955). Forfatteren var rebelsk og forut for sin tid og ble stilt for retten både mens britene styrte India og etter frigjøringen og opprettelsen av Pakistan. Hans tekster var svært vanskelige å svelge for makthaverne.

Hva var det som var så provoserende?

– Han ble beskyldt for pornografisk innhold i bøkene. I sin forsvarstale sa han at han bare beskrev samfunnet slik han så det, og at dersom myndighetene så på det som skittent, betydde det at man må endre samfunnet. Han så på det som sin oppgave å beskrive samfunnet slik det var, ikke være en moralsk vokter.

Er det en lignende innstilling inspirerer deg til å lage film?

– Som historieforteller er det ikke min oppgave å fortelle hvordan ting skal være, men hvordan ting er eller kan bli. Målet er å sette i gang en tankeprosess. Jeg liker at fortellingene er tvetydige og åpne for flere tolkninger.  

Hvorfor akkurat denne mørke fortellingen?

– Fortellingen er fascinerende fordi den på den ene siden omhandler mennesker som står på utsiden av samfunnet. Likevel har den en tematikk som gjør at den kan relateres til samfunnet som helhet. Den inspirerer til å kjenne etter sine egne mørke sider og moralske grenser. Filmen er også en måte å hedre forfatteren på og hans budskap om at myndighetene ikke skal bestemme hva kunstnere skal skape.

Kunne du laget denne filmen i Pakistan i dag, tror du?

Toni Usman instruerer Michael Shabaz, Sunny Sheikh, Ashar Azmat og Junaid Khan.
Foto: Marius Slette Espelien
– Kanskje, men jeg måtte nok tenkt annerledes og moderert språket litt. Her har jeg brukt banneord som ”søsterpuler”, som selv i norsk setting er ganske grovt. Samtidig har en slik språkbruk vært nødvendig for filmen for å skildre det uhyggelige miljøet så autentisk som mulig.

Utvide grenser
– Folk som ønsker å kategorisere filmen, vil kanskje trekke linjer mot Bollywood, men du mener dette er en norsk film. Er filmen en del av det å utvide det norske filmuttrykket?

– Jeg ønsker definitivt å bidra til å redefinere forståelsen av "norsk film" og hva det innebærer. Jeg insisterer på at dette er en norsk film fordi fleste av dem som har bidratt til filmen har sitt virke i Norge. Men det er også viktig for meg å utfordre forståelsen av betingelsene for hva norsk film er – en skal ikke behøve å presses inn i trange rammer når en lager film her i landet.

Hvilke utfordringer har du møtt underveis med filmprosjektet?

– Jeg har jo hatt litt motvind. En av veilederne mine mente prosjektet ikke var gjennomførbart fordi det var for ambisiøst. Tematikken krever jo en høy produksjonsstandard for å virke troverdig, og vi kunne ikke reise langt av sted for å finne mer passende innspillingssteder, men jeg så det som en ekstra utfordring å skulle lage en troverdig setting i Norge. For å styrke den universelle tematikken om menneskeskjebner og deres psyke i vanskelige situasjoner har jeg forsøkt å skape et univers som kunne vært hvor som helst, egentlig.

– Hvorfor er filmen på urdu og ikke norsk?

– Jeg ville teste det ut, klarer jeg å få frem budskapet selv om det er på et annet språk? Samtidig er det jo sånn at språk vil påvirke og alltid spille en rolle. De som forstår urdu, vil kanskje se filmen på en annen måte, og det er heller ikke alltid så lett å oversette fra ett språk til et annet. Men jeg har forsøkt å holde meg tro under oversettelsen fordi nettopp den vulgære banningen og de poetiske kjærlighetserklæringene forteller mye om karakterene. Jeg lagde først pilot på norsk, men følte ikke at det ble like interessant.

Mange skuespillere med minoritetsbakgrunn mener at de blir satt til å spille stereotypiske roller. Har dette aspektet spilt noen rolle for deg som erfaren skuespiller, og nå regissør?

 – Ja, men for meg personlig er det nok interessen min for historiefortelling som er den viktigste motivasjonen. Debatten om stereotypiske roller for minoriteter er viktig, men jeg tror også man kan komme inn på en litt farlig vei her. Noen roller kan bare vi med minoritetsbakgrunn tolke, og da må vi ikke si nei til dem. I 2008 spilte jeg hovedrolle i stykket ”Mørketid”. Det er skrevet av den svenske forfatteren Henning Mankell og handler om papirløse flyktninger. På samme tid sa en annen skuespiller med minoritetsbakgrunn i et intervju at han var forbannet fordi han ble tilbudt rolle som asylsøker. Dersom slike tanker skal stoppe skuespillere fra å tolke tekster av store dramatikere som Mankell, så er man bare en fattig skuespiller, tenker jeg. Det er likevel viktig å være bevisst på problemstillingen, samtidig som den ikke er ensidig. Det finnes for eksempel forventninger både fra majoritet- og minoritetssamfunnet som vi som kunstnere med minoritetsbakgrunn verken bør eller kan tilfredsstille.

Hvilke forventninger tenker du på?

– Majoritetssamfunnet forventer kanskje filmer om arrangert ekteskap, rasisme og lignende temaer, mens minoritetsmiljøer kan være hårsåre og mene at vi ikke skal lage filmer om temaer som er tabu innad i miljøet, eller de kan gå i den fella at de ikke skiller mellom film og realitet og beskylder regissører for å fremstille en kultur feil. Begge ståsted er problematiske og hindrer kunstnere i utfolde seg fritt. Det er også urovekkende at ikke flere med minoritetsbakgrunn tar kunstutdannelser. Noen søker nok en utdanning som kan gi dem en trygg og stabil inntekt, men mange velger jo ikke selv. Det er jo bare tull at en som brenner for dans, skal studere medisin.

Kan du være et forbilde her? Hovedrolleinnehaveren i Sard fortalle at han gikk på BI, men har nå søkt Westerdals.

– Det stemmer, men jeg er forsiktig med en slik forbilde-rolle fordi det kan skape forventninger om hvordan jeg skal være både som person og kunstner, og det vil jeg ikke bindes av. Det som er viktig å huske på, er at det å leve av å være kunstner er vanskelig for etnisk norske også, det er jo å gamble på en måte. Samtidig må ikke folk tenke at det er bortkastet å ta en kunstutdannelse selv om man kanskje ikke får oppdrag med det samme.

Toni Usman

  • Født 21. november 1964 i Sialkot, Pakistan
  • Skuespillerutdannelse fra Asha Chandras Filminstitutt i Mumbai i India. Regiutdannelse fra Westerdal Oslo ACT
  • Frilansskuespiller siden 1987. Han har spilt mest på teater og i tv-produksjoner, blant annet i NRK 1, Radioteatret, TV 2, TV3, Riksteatret, Teater Ibsen, Teatret Vårt, Brageteatret og Akershus Teater, men var også med i spillefilmen ”Izzat” fra 2005.
  • Aktuell med: Kortfilmen "Sard"