Enkelte nettdebattanter i Norge omtaler syrere som snerpete og at de vil ha hele hånda når de blir tilbudt en finger. På bildet ser vi en syrisk tenåring har pyntet på en kurv under et prosjekt støttet av Storbritannia.
Foto: DFID

Asylsøkernes utakknemlighet?

Klager asylsøkerne på komfort? Hvor riktig er bildet som tegnes av asylsøkerne som utakknemlige?

Utrop nr. 2/2016 (12.01.2016)

«Kunsten å være neger» er tittelen på en bok skrevet av Are Kalvø, utgitt på Det Norske Samlaget i 1996. Den gir, med en god porsjon humor og satire, en innføring i hvordan man bør te seg i Norge, dersom man skulle være så uheldig å ha sin opprinnelse i et annet land. Er du for eksempel født i Ghana og får et raseriutbrudd fordi du får dårlig behandling i kassa på Kiwi, er dette straks et tegn på utakknemlighet overfor Kiwis eksistens – du som kommer fra et land der de ikke en gang har Kiwi! Og, ikke minst, er det viktig å vite at man som ikke-opprinnelig norsk selvfølgelig også er selve roten til alt som går galt i Norge. Boken er snart 20 år gammel, men temaet har nok en gang blitt relevant.

Sverige 2015
Sist i oktober skriver Dagbladet, Sveriges Radio, Expressen, Aftonbladet og flere andre medier om noen busslaster med flyktninger som er ankommet tettstedet Lima på den svenske landsbygda, men nekter å forlate bussene. Lima ligger i Dalarna og har ifølge Statistiska centralbyrån snaue 400 innbyggere (2010). Wikipedia kan fortelle at stedet er «omgitt av skog».

De som allerede er skeptiske til å ta imot flyktninger, reagerer straks med sinne over det som kan oppfattes som snerpete syrere som vil ha hele hånda når de blir tilbudt en finger.

Debatt om takknemlighet
På Facebook-gruppen Refugees Welcome to Norway (RWTN) stiller enkelte deltakere spørsmålstegn ved flyktningenes holdninger til hjelpen de mottar. Linda Thorsen er RWTN-medlem, og skrev følgende i forbindelse med saken fra Sverige:

– Jeg kan forstå at disse menneskene blir både skremt og frustrert. Kommer du fra en storby, er en campinglandsby midt ute i ødemarken temmelig uvant. (...) Dette er jo ikke egnet til permanent bosetting, men også vi nordmenn må av og til bo på et annet sted enn der vi helst ønsker.

En annen, som ikke selv er medlem av gruppen, er også med i debatten. Vedkommende skriver:

– Det er lite smart å la være å ta imot den hjelp man får. Folk blir lei seg og du skal være svært overbærende for å finne gode argumenter mot denne type oppførsel. Så noen må jo fortelle dem at dette ikke er greit, for det vil gå ut over alle de som er svært glade for den hjelpen de får.

En ukes tid senere, i starten av november, marsjerer en liten gruppe asylsøkere fra et mottak gjennom Sarpsborgs gater. De er utilfredse med forholdene på mottaket – ikke noe dramatisk, bare helt vanlige ting som nordmenn flest klager over, på alle årets dager. Dette fikk justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp) til å publisere en kommentar på sin Facebook-side:

«Vi gjør så godt vi kan i en ekstraordinær situasjon for å sikre husly og mat for folk som forteller at de flykter fra krig og forfølgelse, av dette blir det demonstrasjoner fra de som får hjelp…»

Insinueres det her, litt som i boken bak tittelen på denne teksten, at når man ikke har sin opprinnelse i Norge, må man passe litt ekstra på hva man sier og gjør?

Sentralisering 
Når flyktninger helst ikke ønsker å bo på bygda, later det til at ansvaret for sentraliseringsprosessen blir lagt over på dem, selv om dette har foregått i mange tiår. Allerede tidlig på 1970-tallet ble det besluttet at en rekke mindre steder i Norge skulle fraflyttes, noe som igjen førte til at både infrastruktur og naturlige møtesteder forsvant.

– Prosessen med at flere og flere trekker mot byene, er altså et resultat av valg og ønsker som deles av et stadig økende antall mennesker, også i land utenfor Norge, skriver forsker i Statistisk sentralbyrå (SSB), Audun Langørgen, i rapporten «Sentralisering – årsaker, virkning og politikk».

På Facebook-gruppen Refugees Welcome to Norway (RWTN) stiller enkelte deltakere spørsmålstegn ved flyktningenes holdninger til hjelpen de mottar.
– Når myndighetene foretar valg på vegne av individene, vil det oppstå effektivitetstap og administrasjonskostnader som reduserer samfunnets velferd. Som en hovedregel kan man derfor argumentere for at myndighetene bør respektere individenes ønsker og ikke forsøke å overprøve disse, heter det videre i rapporten.

Her vil mange argumentere med at asylsøkere ikke har samme status som «borgerne» SSB refererer til, men bortsett fra forskjellen i denne statusen, skulle det jo ikke være noen overraskelse at asylsøkerne har mange av de samme frihetsbehovene som borgerne forskeren refererer til.

– Ikke utakknemlighet
– Det er skremmende med alle minuspoengene som blir tillagt minoriteter i samfunnet, sier Loveleen R. Brenna. Hun er leder i organisasjonen Seema, som jobber med å få næringslivsledere til å bruke mangfoldet på arbeidsplassene sine mer aktivt.

– De som har sendt en søknad om asyl til UDI, er mennesker med tanker og følelser. Det er ikke utakknemlighet det handler om når man gir uttrykk for sorg, frustrasjon, savn, ensomhet, sinne og alle andre følelser som dukker opp når man har vært igjennom store påkjenninger. Vi må slutte å moralisere, og heller se det menneskelige perspektivet, sier Brenna.

Vibeke Schjem, presserådgiver i Utlendingsdirektoratet (UDI) sier at asylsøkerne kan komme med ønsker om hvor i landet de vil bo eller hvilket mottak de vil bo på, men det er opp til UDI å bestemme hvor de får tilbud om mottaksplass.

– Akkurat nå er målet at alle skal ha en seng og sove i og tak over hodet, sier hun.

Schjem bruker begrepet «vil bo», for det er trolig begrepet «bosettes» som har dominert debatten, og hvem vil egentlig «bosettes»?

Svaret er trolig at de aller fleste mennesker enten ønsker å «bo» eller å «flytte» til et sted der de ønsker å «bo». Skrekkscenariet om at Oslo skal bli «full» og revne fullstendig er lite sannsynlig. Det finnes ikke seriøs forskning som underbygger at dette er en reell fare.

Positivt å være sammen
Cassie Laymarie er samfunnsviter ved Georgia State University og har skrevet doktorgrad om somaliske flyktningkvinner. Kvinnene var alle bosatt i drabantbyen Clarkston utenfor storbyen Atlanta i den amerikanske delstaten Georgia. Drabantbyen er kjent for å huse mange flyktninger fra hele verden.

Laymarie sa følgende til BBC:

– Det gir mening å la flyktninger bo på et sted der det allerede eksisterer et nettverk, spesielt for dem som kommer med traumer. På den måten kan de alle lære engelsk sammen, og de kan også motta andre statlige tjenester på en samlet måte. Dette er også en fordel for de statlige institusjonene som skal hjelpe. Mange av flyktningene kommer med posttraumatisk stressyndrom, så det er lettere for dem å være et sted der det allerede eksisterer et miljø og der de kan finne andre mennesker som forstår måten de lever på og hva de har opplevd.

Urnorske fenomener
Tilbake i Norge blir nå en urgammel problemstilling om hvorvidt sentralisering er fordelaktig eller ikke altså til noe som handler om asylsøkere.

Historien om asylsøkerne som ikke ville forlate bussene i skogen, ble aldri til en stor mediesak, men det interessante er at det kanskje illustrerer hvordan asylsøkere får skylden for svakheter som har funnes i det norske samfunnet i årevis – en praksis som indikerer at asylsøkere ikke har rett til den verdigheten som FNs menneskerettigheter veldig tydelig sier at alle har rett til.