Foto: Xueqi Pang

Inkluderingspolitikeren

Hun er Oslos yngste varaordfører noensinne, har foreldre fra Sri Lanka, og kommer fra den kanskje mest debatterte bydelen i Oslo. Akkurat nå er det faktisk ingen bedre å snakke om mangfold med enn Khamshajiny Gunaratnam (27). 

Utrop nr. 10/2016 (01.03.2016)

Det har gått over åtte år siden Utrop intervjuet Khamshajiny "Kamzy" Gunaratnam sist. Da var hun den yngste i bystyret i Oslo. I dag er hun varaordfører i byen som hun håper vil bli den mest inkluderende og mangfoldige i verden.

Hun er et smilende vesen og gir oss en hjertelig velkomst. Stikkordene er uformell, men tydelig. 

Vi sitter i en sofa på kontoret hennes med flott utsikt over indre Oslofjord. Vi befinner oss i en av de øverste etasjene i Oslo Rådhus. Hun tilbyr oss søtsaker fra en skål på et lite, trendy salongbord som står i hjørnet av kontoret. Det er lite i rommet som minner om et kjedelig byråkratkontor. Et fargesprakende maleri pryder veggen, og vi legger merke til et utvalg av høyhelte sko i vinudskarmen. Vi skal snakke om det som engasjerer henne kanskje mest, nemlig en by som er for alle. Hun er blant annet kritisk til begrepet integrering.

– Vi hører så mye om integrering, men det er inkludering vi burde snakke om. Inkludering for meg er at alle tilpasser seg alle. Og det er jo det som er målet. Derfor er jeg ikke så glad i begrepet integrering.

– Hvordan ser det ut med inkludering og til en viss grad integrering nå?

– Med integrering setter man noen premisser som jeg ikke mener passer i en globalisert verden. La meg gi et eksempel. Jeg besøkte nylig Bjerke VGS. Der hadde de startet en toppidrettslinje for cricket. Cricket! Dette er inkludering fordi skolen møter elevene på deres premisser. Integrering er når eleven må møte skolen på dens premisser. 

– Hvor skal man starte med inkluderingen?

– Vi må starte når barn er små. Vi har for eksempel at bestemt inntektene fra eiendomskatten blant annet skal gå til å forbedre eldreomsorgen og til å skaffe flere barnehageplasser. Barnehager er en fellesarena der folk møtes på tvers av sosiale grenser. Barnehagen er vel det eneste stedet der det ikke betyr noe hvem du er. Om du er mørk eller lys, gutt eller jente, det spiller liksom ikke noe rolle. Det er der man starter. 

Legg grunnlaget tidlig
Hennes engasjement for et inkluderende og mangfoldig samfunn startet i tenårene da hun vokste opp i kanskje den mest mangfoldige delen av Oslo, nemlig Grorud. Nærmere bestemt vokste hun opp i en av blokkene på Rødvedt. Hun beskriver blokkene som fine, og tiden på lekeplassen som idyllisk.

– Det som var så fint med Rødtvedt, var at du hadde blokker, eneboliger og rekkehus i nærheten av hverandre. Barna møttes på den svære lekeplassen midt mellom de ulike boligene, folk møttes på tvers av bakgrunn, sosialt og kulturelt. Det var et flott sted å vokse opp.

Dette er en idé som hun mener kan overføres til hele Oslo, ikke bare på østkanten. På grunn av folkevekst i byen tror hun også det vil bli flere som kommer til å bo i leilighet. For henne er dette utelukkende positivt, og hun mener at dette også er mulighet for å bygge broer og lære å akseptere annerledeshet. Mottak på Oslo vest er et slikt tiltak.

– Vi legger et viktig grunnlag på skolen, der utvikler man seg og bestemmer seg for hva man skal gjøre videre. Dette henger sammen med hvor vi bygger boliger. Hvis vi bare bygger en viss type boliger ett visst sted, blir man bare kjent med folk som deg selv. Vi må for eksempel bygge mangfoldige boliger og vi må bygge flere boliger.

– Hvordan tror du dette vil bli mottatt?

–  Jeg syns ikke man bare skal se på dette som et problem. Jeg mener det er sunt for alle at vi møter folk som er ulike oss selv. Det er jo ikke en menneskerett å ha en bolig med fjordblikk. Jeg syns for eksempel det er sunt hvis vi kan fordele flyktninger utover byen. Dersom vi kan plassere et mottak på vestkanten, er det en fantastisk mulighet for alle parter. 

Handelsgym
Hun fikk nye perspektiver på Oslo da hun startet på Oslo Handelsgymnasium. Klassekameratene var fra motsatt side av byen, og hadde ikke mye kjennskap til hvordan livet var lenger øst.

– Da jeg startet på Oslo Handelsgymnasium, var det ikke særlig mange med minoritetsbakgrunn. En gutt spurte meg om jeg følte meg trygg i hverdagen på Grorud og om jeg måtte gå med våpen for å beskytte meg selv. Dette var oppriktige spørsmål. Han brydde seg ikke om hudfargen min, han brydde seg om hvor i byen jeg var fra. 

– Er det ikke litt for sent å starte å møte andre folk på videregående?

– Det er derfor vi må starte med barnehagen. Men hvordan skaper vi mangfold der du bor? Ett av svarene er mangfoldig boligutbygging. Vi må jo ha flere blokker, overalt. Det vi kommer til å se i framtiden, er at flere kommer til å bo i større leiligheter enn store eneboliger.

Foto: Xueqi Pang
Optimisten
Kamzy har et optimistisk syn på Oslo til tross for den negative retorikken i debatten om den flerkulturelle byen. Hun trekker fram unge folk som ikke bryr seg om farge eller etnisitet og mener at Oslo og Norge er globaliseringens vinnere. Hun selv er et eksempel på et nytt Norge, et Norge der alle har muligheten til å lykkes uavhengig av hvor de vokser opp eller hvordan de ser ut. Dette håper hun kommer til å være standarden i framtiden. På spørsmål om hvordan hun håper Oslo kommer til å se ut om 20 år, siterer hun Håvard Vederhus, tidligere leder i AUF Oslo: "Det som skal bety noe, er hva man har i hodet, og ikke det man har på hodet."

– Jeg skal ikke starte en hodeplaggdebatt, for jeg har virkelig ikke gjort meg opp en mening der. Men jeg syns bare at det var så fint sagt. Det er jo det som er framtida, sier Kamzy entusiastisk. 

– Skylder meg en middag
For å bli litt bedre kjent med den ferske varaordføreren, stiller Utrop henne noen litt mindre politiske spørsmål. Ut ifra disse finner vi blant annet ut at hun har til felles med Karpe Diem at hun er skeptisk til ordet forbilde, og at hun gjerne vil at Raymond Johansen spanderer en middag på henne og Barack Obama. 

– Hvem er ditt største forbilde?

– Jeg liker ikke det ordet. Det er visse kvaliteter ved alle mennesker jeg beundrer. Jeg lærer noe av absolutt alle jeg møter.

–  Hva var den siste filmen du så? 

– Det kan jeg faktisk ikke huske. Jeg ser på TV-serier, da. Modern Family, Suits og Mammon.

–  Hva var den siste boken du leste?

–  "Mormor hilser og sier unnskyld" av Fredrik Backmann. 

–  Hvilke tre mennesker ville du ha invitert på middag og hvorfor? 

– Barack Obama, fordi han har vært en kjempestor inspirasjon for meg. Da jeg stilte til leder for AUF Oslo, så stilte jeg mot en sittende leder. Det var en stor kamp jeg tok, for jeg ikke hadde noen ordentlig backing. Likevel var det en periode jeg vegret meg for å stille, og det var den perioden Barack Obama stilte som president i USA. Hans taler og hans bøker, og den inspirasjonen han var for meg på den tiden, var uvurderlig. Hadde jeg fått lov til å spise middag med han, så hadde jeg sikkert grini.

– Men det er jo to folk til du må velge, eller blir det bare deg og Obama på denne middagen?

– Raymond Johansen skylder meg en middag, sier hun og bryter ut i latter. Men hun legger også til en egenskap: 

– Han har støttet meg hele veien, og han var en av de første som jeg ble kjent med i politikken.

Betyr det at du bare vil spise middag med kun to mennesker, da?

– Ja.

Fakta:

Fra: Oslo, født i Sri Lanka
Bosted: Oslo
Født: 1988
Jobb: Varaordfører i Oslo
Bakgrunn: Tidligere leder i AUF i Oslo, sentralstyremedlem i AUF. Har vært redaktør for AUFs medlemsblad, Praksis. En rekke verv i tverrpolitiske organisasjoner som Tamil Youth Organization og Ungdom mot rasisme. I 2012 og 2013 var hun spaltist for Dagbladet og Dagsavisen. Representant for Ap i Oslo bystyre fra 2007.