Innvandrerfedre er sterkt engasjert i barna sine, viser ny doktorgradsavhandling.

Fedre deltar mer i omsorgen

Engasjerte fedre er kjernen i den likestilte norske familien. Men hvordan står det til med minoritetsmennene? Ifølge Anette Schjerpen Hoel er spørsmålet feil stilt.


Utrop nr. 46/2016 (29.11.2016)

– For mennene jeg har intervjuet, er en ansvarlig far en deltagende far, fra dag til dag. Det handler om å stille opp på aktiviteter, å følge opp barna og snakke med dem. Å få god kontakt. At barna opplever at de kan komme til dem, forteller Anette Schjerpen Hoel.

Anette Schjerpen Hoel
Foto: Privat
Tar ut fedrekvoten
I sin doktorgrad Kompleksitet versus forskjell: Farskap blant minoritetsetniske fedre i dagens Norge, har Hoel intervjuet 24 fedre med minoritetsbakgrunn om temaer som fedrekvoten, det å være far med flerkulturell bakgrunn, og hva det vil si å være en god far. Mennene er enten født i Norge, eller innvandret med lang botid i Norge, og med bakgrunn fra Vietnam, Iran, Irak, Sri Lanka, Chile, Pakistan, Somalia, Makedonia og Egypt. De var overveldende enige om at det var viktig å være en nærværende far, og slutter opp om den norske fedrekvoten.

– De presenterer seg som nærværende fedre. Det innebærer å involvere seg. De deler ansvaret med mor, og viser omsorg for barna på ulike måter.

Hoel påpeker at mennene både viser kontinuitet og endring i forhold til sine egne fedre. Det speiler en generell utvikling av farskap i samfunnet, mot et ideal om å være en mer nærværende far. Mange av mennene er barn av arbeidsinnvandrere som måtte jobbe mye, og ønsker selv å delta mer i barnas liv. Hun er ikke overrasket over at mennene slutter sterkt opp om den norske fedrekvoten, og at fedrene trekker frem det å være en nærværende far som et ideal.

– Det legitime og rådende idealet for fedre i Norge i dag er å være til stede og ta ut fedrekvoten. Diskursen i Norge om den nærværende faren er sterk.

Bort fra "oss og dem"
Minoritetsmenn og farskap er et tema det knapt har vært forsket på i norsk sammenheng. Hoel prøver å gå bort fra et "forskjellsperspektiv" mellom majoritet og minoritet. Hun tar til orde for nyansert og selvrefleksiv forskning. Utgangspunktet er et "kompleksitetsperspektiv" som åpner opp for å analysere flere nyanser i materialet.

– Særlig i en tid med mye mediedebatt om innvandring, er det viktig at forskeren bidrar med nyansert kunnskap og bryter opp "oss og dem"-tenkningen, mener Hoel.

– Bidrar du til å bygge opp under todeling, kan det gi grunnlag for å trekke slutninger og essensialisere på bakgrunn av kultur. Forskning kan bryte opp en hierarkisk todeling mellom oss og dem, og se på likheter og forskjeller langs forskjellige akser eller dimensjoner. Å ta utdanning og gjøre karriere er svært viktig for mennene, for å være gode forbilder for barna.

Å forske ut ifra et kompleksitetsperspektiv er en vanskelig øvelse å få til i praksis, innså Hoel. Hun mener hennes viktigste bidrag med doktorgraden er en teoretisk refleksjon om metode. I avhandlingen reflekterer hun også over egen praksis, blant annet hvordan utvelgelsen av informanter og interaksjonen mellom forskeren og informanten er med på å forme kunnskapen som kommer frem. Selvkritisk refleksjon underminerer ikke egen forskning, tvert imot, mener Hoel.

– Jeg tenker at gjennomsiktighet er en styrke for forskningen. For eksempel å tenke over rekrutteringsprosessen. Rekruttering kan påvirke forskningsresultatene. Det er jo slik at det er de farskapserfaringene til menn som svarer positivt på og vil delta i et intervjuprosjekt som vi kan studere.

Klasseperspektiv viktig
Hun hadde flest informanter fra middelklassen. Flere av dem hadde gjort en klassereise selv, eller fortalte om foreldre som hadde gjort det. Flere av mennene la vekt på at det var viktig å hjelpe barna å lykkes i det norske samfunnet, og å oppmuntre barna til å ta riktige valg for fremtiden.

– Å ta utdanning og gjøre karriere er svært viktig for mennene, for å være gode forbilder for barna. Klasseperspektivet er viktig her, og bør bli utforsket videre. Kjønn er aldri bare kjønn, og klasse er aldri bare klasse, disse tingene henger sammen.

Hoel mener at en forsker må trekke konklusjoner, men understreker verdien av å se ut over forenklede forståelser av minoritetetsgruppene.

– Jeg har intervjuet 24 forskjellige fedre. Forskerens oppgave er også å fortolke og forenkle, uten at det nødvendigvis må resultere i at pakistanske menn er sånn, og somaliske menn sånn.

Ønsker mer tid med barna
De fleste mennene Hoel intervjuet var positive til fedrekvoten, og så den som uttrykk for en rettferdig fordeling av omsorgen for barna den første tiden. Halvparten av mennene hadde tatt ut fedrekvote selv. Grunnene til det var ulike, påpeker Hoel.

– Selv om idealet er å ta ut fedrekvoten, opplever flere at det ikke lar seg gjøre. Flere ønsker å kunne tilbringe mer tid med barna. For noen kommer hensynet til karrieren i konflikt med hensynet til barna, for andre har det med økonomi å gjøre eller at de ikke har opparbeidet seg rettigheter. Jeg mener ikke at jeg skal dele kulturen i to, vi og dem. Men selvfølgelig tilhører jeg en annen kultur.

Et eksempel er den nybakte iranske faren Zelal. Han ble skuffet og frustrert over at han ikke kunne være hjemme med barna fordi mor var ny i Norge og ikke hadde vært i arbeid før de fikk barn.

"Jeg ble egentlig veldig skuffet, jeg hadde jo jobbet hele tiden. Det er etter min mening mot hensikten, da barnets beste og fars omsorgsansvar ikke blir vektlagt", forteller Zelal i intervjuet med Hoel. Neste gang de får barn vil de sørge for å fylle vilkårene for at han kan ta ut pappapermisjon, sier han. Og mener både barnet og far trenger å bruke tid sammen. 

Flerkultur også en ressurs
Mange av mennene Hoel har snakket med opplever seg som ikke helt norske. Det bidrar til å forme farskapet for dem.

Et eksempel Hoel trekker frem er Khalid, som kom fra Pakistan til Norge som tenåring. Han er opptatt av både sin pakistanske opprinnelse og religiøse identitet som muslim, og at han og barna tilhører det norske samfunnet. Han snakker mye om "sin kultur", men når han skal forklare hva han mener med det, blir det mer komplisert.

"Jeg mener ikke at jeg skal dele kulturen i to, vi og dem. Men selvfølgelig tilhører jeg en annen kultur, den kan jeg godt. Samtidig så er jeg i den norske kulturen", forteller han.

Khalid giftet seg med en kvinne som er oppvokst i Norge med foreldre som innvandret fra Pakistan. Han peker på at det er kulturelle forskjeller mellom pakistanske familier, som mellom hans og hennes, men mener det er lettere å takle forskjellene fordi de har samme kulturelle tilhørighet. Selv om mennene har bodd lenge i Norge, og alle er i arbeid, opplever de utfordringer i møte med det norske samfunnet. Samtidig ser de bakgrunnen sin som en ressurs.

– Noe av det viktigste for dem, slik de selv snakker om det, er å gi barna opplevelsen av tilhørighet. De ønsker å hjelpe barna og gi dem en god fremtid i Norge. De forteller at det at de har en annen bakgrunn kan styrke dem i et flerkulturelt samfunn. De har mer å spille på, og kan tenke på andre måter, forteller Hoel.

Mennene er opptatt av en mulig "minorisering" av barna, at de blir gjort til underordnede i forhold til en etnisk norsk majoritet. De opplever det å ta utdanning og skaffe seg en karriere som viktig for å nå opp i konkurransen om status og ressurser.

En god far er en ansvarlig far
– De intervjuede mennene forteller at de søker å skape gode og trygge rammer rundt familien. Det å være forsørger og forbilde kan også være en del av et ansvarlighetsideal, mener Hoel.

Huy, som kom til Norge som båtflyktning fra Vietnam med foreldrene på 70-tallet, forteller at det å bli far er det største som har skjedd ham, og at han ønsker å gjøre det bedre enn sin egen far. Han vil være hjemme ut over fedrekvoten. Det er mest praktisk ettersom mor tjener mest, og Huy opplever det som at han må ofre noe av sin egen karriere for barnet sitt.

"Jeg er fast bestemt på at jeg ikke skal la karriere eller jobb gå foran barna. At man jobber bort alle årene, og så finner man ut etter hvert at man skal ha litt kvalitetstid", forteller Huy.

Sosial klasse, generasjon og kjønn veves sammen i fortellinger som Huys om hvordan minoritetsmenn ønsker å være en ansvarlig far, påpeker Hoel. Samtidig er mennene hun har snakket med helt vanlige fedre.

– Minoritetsfedrene er vanlige fedre som er glade i barna og gjør så godt de kan. De er ikke femtitallspappaer, men pappaer som skifter bleier, henter barna i barnehagen, kjører på fotball og hjelper med lekser, og betaler regninga for håndballtreninga.

Opprinnelig publisert i Kildens nettutgave for oktober 2016. Republisert etter avtale med tekstforfatteren og Kildens redaksjon.