Å bli en del av det norske samfunnet er uhyre vanskelig når man hele tiden møter ekskluderende holdninger i sosiale rom, poengterer kommentarforfatteren.

Kjære politikere...

Jeg lurer på om dere som sitter i beslutningstolen og definerer, vet av erfaring hvordan det er å lære seg norsk som voksen med lite skolegang fra før og kanskje kommer fra et krigsherjet område?

Utrop nr. 18/2018 (03.05.2018)

To år på å lære seg norsk. Også er det rett ut i jobb. Men hvordan klarer man seg i et digitalisert norsk arbeidsliv, når man har lite norskkunnskaper?

Når man kommer til et nytt land med en helt annen kultur, finnes det flere barrierer enn språket. Man har ingen eller lite nettverk. Samfunnet man kommer til preges av individualisme, fremmedfrykt og lite inkluderingstanker fra majoritetsbefolkning i praksis.

Foto: Privat

I tillegg blir man møtt med dårlige holdninger når man velger å bosette seg blant sine egne. Selv om det er en menneskelig ting å søke seg til det man kjenner fra før av. Også etniske nordmenn som er på ferie, skaper norske "kolonier" i Spania, Thailand og Filippinene. Det er for enkelt å sette sin egen målestokk på andre, basert på uvitenhet. Det er mye snakk om integrering. Ja, det må man. Men det er uhyre vanskelig når man hele tiden møter ekskluderende holdninger i sosiale rom.

Vi trenger en holdningsendring i Norge, hvor integrering går hånd i hånd med inkluderende verdier i praksis. At barn og unge som er født her i landet, blir kalt "innvandrer eller filippiner" av barnehageansatte er ikke bare juridisk feil. Den bærer også en ekskluderende effekt som gir følelse av utenforskap. Disse barna er født i Norge og kjenner ikke til foreldrenes hjemland. Men de blir vurdert utifra foreldres bakgrunn. Det sier meg at vi har å gjøre med en utdanningsinstitusjon, som har stått stille og trenger å oppdatere seg på holdninger.

Av personlig erfaring, ønsket jeg selv som barn, å føle først og fremst tilhørighetl. Å komme til et nytt land gjør at man kan blir utrolig sårbar. Selv har jeg erfart å bli kalt neger, behandlet som om jeg skulle vært prostituert på byen og ekskludert i skole- og jobbsammenheng på grunn av etnisitet. Hva følte jeg? Jo, jeg følte meg som en annenrangsborger. Det var sjokkerende og fremmedgjørende. Og ikke minst ydmykende. Man får lyst til å gi opp, fordi det handler ikke om engangstilfeller og det føles som en kamp om å overleve. Og det er særlig vondt når man virkelig forsøker og ønsker å være en del av noe. Man kan bli klok på erfaringer, men når de er for vonde kan man føle seg forlatt og miste håp, med fatale konsekvenser for individ og samfunn.

Politikere som tar beslutninger må sette seg inn i at å komme til et nytt land, vil for mange handle om IDENTITETSKRISE. Om at den kulturelle bagasjen man har i sekken fra før av og utgjør hvem vi er. Å komme til et nytt land innebærer, at man blir nødt til romstere i sekken for mer plass. I det inngår en fase med kaos i INDRE LIV og TANKER. Hvem skal jeg bli nå? Å lære seg et nytt språk, er ikke det viktigste om man er ung eller voksen i første omgangm men følelsen av IDENTITET og TILHØRIGHET. Er jeg velkommen her? Er jeg ønsket? Hva møter jeg av holdninger fra mine nye landsmenn? Hvordan man blir møtt er avgjørende i denne prosessen av FLYTENDE IDENTITET fordi
følelsen av tilhørighet er en sterk drivkraft og motivasjon i oss alle.